Statsministerens nyttårstale bygger på forestillingen om et felles Norge som i praksis ikke eksisterer. For mange fremstår «fellesskapet» han ber oss forsvare som et lukket system preget av kameraderi, løgn og maktmisbruk.
Av: Johan Slåttavik.
Statsministerens nyttårstale for 2026 er bygget rundt ett gjentakende ord: «vi». Problemet er at dette «vi» ikke eksisterer. Det er en retorisk konstruksjon, ikke et reelt fellesskap.
Talen forutsetter at alle nordmenn deler de samme verdiene, de samme institusjonene, den samme tilliten og det samme ansvaret. Men svært mange av oss gjør ikke det. Ikke fordi vi er «fiender av demokratiet», men fordi vi har erfart at systemet statsministeren hyller, ikke er nøytralt, rettferdig eller inkluderende i praksis.
Når Jonas Gahr Støre snakker om fellesskap, ber han implisitt om lojalitet. Lojalitet til et statsapparat som i økende grad preges av kameraderi, innkvotering, organisert marginalisering i arbeidslivet og en politisk kultur der riktige holdninger betyr mer enn redelighet og kompetanse. Dette er ikke et fellesskap man skylder noe forsvar.
Talen er full av moralsk patos, men blottet for selvransakelse. Den advarer mot desinformasjon, samtidig som den forutsetter tillit til et medielandskap der store redaksjoner systematisk sprer halvsannheter, fortielser og ondsinnede løgner – ofte i tett samspill med politiske og byråkratiske miljøer. Når statsministeren snakker om «løgnkampanjer», er det påfallende at han aldri nevner den venstreorganiserte aktivismen som i årevis har brukt press, uthenging og yrkesmessig ekskludering som politisk våpen.
Det snakkes varmt om ytringsfrihet, samtidig som stadig flere lærer at feil ord, feil spørsmål eller feil assosiasjoner kan koste dem jobb, oppdrag eller sosial eksistens. Rettssikkerhet nevnes, men uten å erkjenne hvordan lovverk, tilsyn og institusjoner i praksis brukes selektivt – hardt mot enkeltpersoner uten nettverk, mildt mot dem med riktige forbindelser.
Når talen når sitt klimaks i påstanden om høy tillit og små forskjeller, blir avstanden mellom retorikk og virkelighet åpenbar. Tillit er ikke noe staten kan erklære eksisterende. Den må fortjenes. Og den forvitrer når folk ser at regler håndheves ulikt, at korrupsjon kalles «nettverk», og at privilegier pakkes inn som «mangfold».
Derfor faller også den moralske appellen flat når statsministeren ber «hver og én av oss» om å gjøre mer for å forsvare samfunnet. Mange av oss har ingen interesse av å forsvare et system som aktivt motarbeider oss. Vi har ingen plikt til å beskytte institusjoner som ikke beskytter oss tilbake.
Det finnes et Norge som statsministeren snakker til. Men det finnes også et annet Norge – av mennesker som står utenfor det gode selskap, som ikke får adgang til fellesskapet han beskriver, og som har lært at «vi» i praksis betyr «dere som allerede er innenfor».
For dem er ikke denne talen samlende. Den er fremmedgjørende. Og det er nettopp derfor den avslører sin egen svakhet. Et fellesskap som må påtvinges gjennom retorikk, eksisterer ikke i virkeligheten.
