Det finansielle bristepunktet for masseinnvandring.
Av: Constantin von Hoffmeister. Oversatt av Rabulisten.
Byene står og skjelver, som om selve steinene deres hadde drukket en giftblandet skål under en uheldig måne. I dette syke måneskinnet vibrerer fundamentene som sårede prinser som venter på slaget som skal falle. Tysklands lokale myndigheter driver som søvngjengere inn i korridorene av underskudd og budsjettkriser, tretti milliarder euro i forventede hull på bynivå neste år, voksende fra tjuefire milliarder i fjor. Regnskapsførerne hvisker tallene bak lukkede dører, men gatene merker det allerede, budsjettene peser tungt, klare til å gi etter.
Tyskland, som en kropp på beroligende midler, snubler gjennom Spenglers natt, gjennom ruinens hvite lys, hendene famler over den kjølige geometrien av en sivilisasjon som langsomt dør. Prøyssisk ryggmarg har smeltet til byråkratisk grøt, renner mellom arkivskap der regnskapsbøker tikker som neon, tallene sklir av sidene som biller som flykter fra lyset på en død kropp. Essen, Dortmund, Berlin flimrer forbi som bilder av en sivilisasjon som har blåst seg selv opp, faustianske skrotkropper koblet til kommunale pumper som spruter penger inn i hule rom, ingen skjebne, ingen vekst, bare tom sirkulasjon.
Borgermesteren i det gamle industrimonsteret Essen, Thomas Kufen, går gjennom byen sin som en mann som inspiserer en skyttergrav. Han sier at nesten alle tyske byer står på konkursens rand, og stemmen hans ekker ned i sjakter av gamle minner, byer som en gang var rike og stolte, nå oppløst og tynget ned. I Nordrhein Westfalen, der kull en gang glødet under bakken, klarer bare ti av trehundre nittiseks kommuner å holde budsjettet i balanse. Ti av trehundre nittiseks som fortsatt puster, mens resten kveles av underskudd som kveiler seg rundt rådhusene som gamle slyngplanter.
Kostnader legger seg på kostnader, lag på lag av forpliktelser. Årsakene er skrevet som graffiti under motorveibruer, velferdsordninger som eser ut, integrasjonsprogrammer som tygger gjennom euro som slipte tenner, bolig, skole og helse som bøyer seg under vekten av stadig flere som skal inn i systemet. Femti milliarder euro bare i år, et finansielt fjell som vokser og tar plass, sluker hvert minutt av kommunenes tid og penger.
Integrasjonskvoter suser gjennom ventilasjonsanlegg. Administrasjonen summer som insektvinger bak veggene. Kulturen er overmoden, faller sammen innover, som en organisme som tygger på sin egen marg. Spenglers skyggefilm ruller baklengs, byer som eter sin egen framtid, pumper penger inn i døde flater, vibrerer i det hvite lyset mens selve formen deres vrir seg og løses opp i dokumenttåke.
Tyskland flyter, oppløst, inn i sitt eget terminalrom.
I Essen våget man å håpe på et lite overskudd på én komma sju millioner euro, en liten flamme i hender som skjelver. Nå er flammen slukket, og i stedet sitter de med et hull på hundre tjue tre millioner euro. Et hull så stort at det fordreier byens geometri, bøyer gatene innover, trekker lyktestolper mot mørket.
Berlin, den fjerne keiserbyen, lover hjelp. Tjueåtte millioner euro i året. En gest på størrelse med en avsprunget øyenvipp. Kanskje nok til to skoler, to bygg som står som skjeletter i en flodbølge.
Kufen advarer som en mann som ser maskinen falle fra hverandre foran seg. Når barnehagene faller sammen, når lysene blafrer og slukner, når gatene sprekker som gamle knokler, da slutter staten å fungere. Tannhjulene stopper. Når det skjer, sier han, er demokratiet i fare. Ikke som et bilde, men som en teknisk realitet, en maskin uten olje, en struktur som drukner i kostnader som vokser raskere enn den kan ta unna.
Byens infrastruktur, braket fra underskuddene, knurringene fra tjenester på bristepunktet, langsom oppløsning av en modell som en gang virket, men nå er ødelagt. Dette er anatomi av en implosjon. Dette er resultatet av et samfunn som åpnet dørene for raskt og for bredt, og lot hele vekten av verdens strømmer lande på byene.
Når budsjettene faller sammen blir tallene til kjøtt. Tysklands byer blir en levende obduksjon, hvert tall en skalpell, hvert underskudd et åpent sår, hver euro brukt på uendelig innvandring en påminnelse om at ingen stat kan løpe fra sin egen matematikk.
Lysene blafrer. Gatene sprekker. Og republikken skriver sin egen dagbok, side etter side med underskudd og utslitte byråkrater, en eneste setning om og om igjen, et land som knekker under kostnaden av sine egne illusjoner.
I denne hybride nattsyklusen blir nasjonen en mytekropp som spjæres av elektriske brudd. En sivilisasjon som vender kniven innover, skjærer nye former av sitt eget sammenbrudd mens Spenglers skygge lener seg mot ruten og ser byene spise framtiden sin, og mumler at dette er slik former dør, langsomt, vakkert, med alle lysene fortsatt tent.
