Unge menn trekker seg tilbake fra kjærlighetslivet, samfunnet og i økende grad selve virkeligheten. I skyggen av begreper som «incel» og «giftig maskulinitet» utspiller det seg en stille sivilisasjonskrise: en hel generasjon mannlige ungdommer velger bort kvinner, familieliv og sosiale arenaer, ikke i protest, men i likegyldighet. Hva skjer når mannen forsvinner og kan han i det hele tatt vende tilbake?
Av: Balbino Katz.
Enkelte kaller dem «incels», unge menn som har trukket seg bort fra kontakt med kvinner og omtaler dem med den forakten man vanligvis reserverer for ynkelige vesener, disse digitale skikkelsene fra amerikanske nettfora man forestiller seg som grå, sjelløse, uattraktive og uten fremtid. Libération ser i dem den siste figuren til et nedkjempet patriarkat, et monster av nag og kjedsomhet. Men virkeligheten er bredere, mer tragisk og uendelig mer skjebnesvanger.
For det handler ikke om en kuriositet eller en subkultur, men om det mest synlige symptomet på et underjordisk sammenbrudd: unge menn, for det meste hvite, trekker seg bort fra kjærlighetslivet, fra det sosiale rom, og til tider fra selve verden. Ett enkelt tall er nok til å oppsummere dette jordskjelvet: I USA har 45 % av menn mellom 18 og 25 år aldri møtt en kvinne ansikt til ansikt. Aldri. Ikke på grunn av funksjonshemming, men av tilbaketrekning. Ikke av frykt, men av desillusjon.
I femti år har de blitt fortalt at deres begjær er suspekt, deres initiativ påtrengende, deres ridderlighet sexistisk, deres stillhet medskyldig, deres tale giftig. Hvert blikk, hver gest, hvert ord har blitt oversatt til symbolsk vold. Så de adlød. De trakk seg tilbake. Ikke i sinne, men i sløvhet. Ikke i bitterhet, men i avlæring. Det er ingen opprør, det er en tilpasning.
Det gamle spillet mellom kjønnene, denne dansen med århundrelange koder, humor, dristighet og forsiktighet, har blitt et minefelt. Mannen som ser, er en kikker. Han som nærmer seg, en inntrenger. Han som prøver igjen, en overgriper. Resultatet: Menn, selv de som er attraktive, forsvinner. De overlater plassen til skjermer, avatarer og illusjoner om algoritmisk lettvinthet. Og kvinnene, på sin side, klager. De sminker seg, pynter seg, går ut, venter og forstår ikke hvorfor ingen kommer. Fordi mennene har dratt. Ikke sinte. Bare et annet sted.
Den dypere årsaken til denne tilbaketrekningen ligger i det noen kaller signalenes omvending: en verden hvor gamle overgangsriter blir hånet, hvor manndom blir medisinskgjort, hvor ekte anstrengelse blir latterliggjort, hvor likegyldighet har blitt det mannlige ideal, og hvor ethvert romantisk nederlag for mannen blir et traume. Gutten lærer ikke lenger å bli mann, han lærer å bli usynlig.
Dette fenomenet er ikke marginalt. Det er sivilisatorisk. For når den mannlige ungdommen forsvinner, slutter samfunnet å reprodusere seg. Og det er nettopp det som skjer. I USA, i hvite, ikke-urbane områder, kollapser fødselstallene. Utdannede kvinner søker mot byene, mot tjenesteyrker og høye krav til uavhengighet. Mennene blir igjen. Uten jobb, uten kvinne, uten hjem. Det sosiale vevet går i oppløsning. Parets enhet er ikke lenger grunncellen. Den har blitt en luksus, eller en strategi.
Og som så ofte skjer, fordobles denne splittelsen av en politisk polarisering. Unge menn trekkes mot høyresiden, av selvoppholdelsesdrift. Unge kvinner glir mot en venstreside uten røtter, fylt med terapeutiske slagord og offerpåbud. Det finnes ikke lenger noe felles språk. Ikke noe felles prosjekt. Bare kulturelle siloer og usynkrone monologer. Unge menn flykter ikke fra kvinner. De flykter fra et system som har lært dem at all maskulinitet er skyldig.
Det er verdt å understreke: denne kjærlighetsmessige og seksuelle ubalansen følges av en stadig skarpere politisk splittelse. I USA viser undersøkelser at unge menn i økende grad trekkes mot en instinktiv form for konservatisme, ja til og med stille opprør mot den progressive moralmakten, mens deres jevnaldrende kvinner heller mot posisjoner preget av interseksjonalisme, radikal likhet og ekstrem miljøideologi. Denne ideologiske asymmetrien er også synlig i Frankrike, der fremtredende unge kvinnefigurer i aktivistmiljøene, som Alma Dufour, klimakampens NGO-veteran og NUPES-rekrutt; Sandrine Rousseau, storinkvisitor for et metafysisk feminisme der enhver mann er en mulig fare; Claire Lejeune, Extinction Rebellions lidenskapelige frontkvinne, som vifter med sin fortvilelse som et våpen, representerer en forherdet feminisme, mettet av straffende økologi, antikolonial kamp og antihéternormativ diskurs. I deres øyne er det maskuline skyldig av vesen, skyldig i kapitalisme, i utbytting, i ødeleggelsen av planeten. I demonstrasjonstogene bærer de slagord som dommeravgjørelser, med krav om dekonstruksjon, selvkritikk, taushet. Mannen som tviler eller ironiserer, er allerede diskvalifisert: han forstår ikke, altså undertrykker han.
I et slikt klima, hvilken ung mann med vettet i behold kan fortsatt tro på møte, dialog og kjærlighet? Det som har oppstått er ikke en kløft, men et verdigap. Høyresiden, tidligere forbundet med autoritær familiekontroll, fremstår for mange unge menn nå som et rom for pusterom, for avvisning, for muligheten til å eksistere uten å måtte be om unnskyldning. De søker seg dit ikke fordi de elsker orden, men fordi venstresiden behandler dem som potensielle fiender, som må omskoleres eller usynliggjøres. Universitetet, en gang et springbrett, er blitt en jungel av mikroaggresjoner, der det å like Homer eller Nietzsche vekker mistanke. Verden fremstår ikke lenger som et handlingsrom, men som en domstol. Og maskuliniteten, om den vil overleve, må enten gjemme seg eller gjøre opprør. Det er for sent for forsoning. For tidlig for konfrontasjon. Så mennene venter, skjult i det digitale mørket, på at noe skal briste. Kanskje en kvinne. Kanskje en tid. Kanskje demningen av deres egen tålmodighet.
Og likevel: i dette ødelagte landskapet aner man konturene av en motbevegelse. Et økende antall unge, hvite amerikanske menn, ofte fra sekulære eller ateistiske miljøer, vender seg mot katolisismen. Ikke som man tar på seg en merkelapp, men som man søker et tilfluktssted. Der, i stillheten i et kapell eller i liturgien til en gammel rite, gjenoppdager de et helhetlig syn på mann og kvinne, et syn bygget på forskjell og komplementaritet, ikke på mistro. Denne religiøse vendingen er ikke estetisk. Den er eksistensiell. Katolisismen, med sin kroppslige antropologi, gjenoppretter forbindelsen mellom kjærlighet og offer, mellom frihet og lov, mellom manndom og tjeneste. Den tilbyr sårede sjeler et håp om forsoning, en grammatikk for relasjon, et sted hvor mannen kan være mann uten å være arrogant og kvinnen kvinne uten å være underkastet. Mange unge kvinner trekkes også dit, desillusjonerte av kynismen i sexmarkedet, søkende etter et høyere løfte. Kanskje er det der, mot alle odds, det hemmelige håpet om en mulig forening gjenfødes.
Dette leserinnlegget ble først publisert på Breizh-info.com.
