Joakim Andersen analyserer hvordan samfunnet i økende grad oversvømmes av feminiserte verdier og kvinnelige ledere, som erstatter fortjeneste, rettsstat og fellesskap med det Helen Andrews kaller Den store feminiseringen.
Av: Joakim Andersen. Oversatt av Rabulisten.
Et fruktbart perspektiv for å forstå den moderne vestlige verden er Den store feminiseringen, enten begrepet forstås demografisk, ideologisk eller metafysisk. Det befinner seg i skjæringspunktet mellom flere populære uttrykk, fra «Langhuset» til «girl-boss» («yass queen»), og bidrar også til å forklare den økende politiske polariseringen mellom menn og kvinner.
Perspektivet er i bunn og grunn ikke spesielt nytt. Den svenske forfatteren Lars Holger Holm beskrev for ti år siden Sverige som «hekse-staten», og Julius Evola beskrev gynekokratiet nesten hundre år tidligere. Men det som for bare noen få år siden var begrenset til radikale miljøer, isolert fra offentligheten, har nå nådd stadig større deler av den borgerlige sfæren. For mange av oss som har vært med en stund, er det en uvanlig opplevelse. Et eksempel er hvordan Helen Andrews’ artikkel «The Great Feminization» er blitt mottatt i bredere republikanske kretser. Andrews har tidligere skrevet Boomers: The Men and Women Who Promised Freedom and Delivered Disaster og er en av de mer innsiktsfulle konservative amerikanske stemmene.
Andrews’ resonnement bygger på to faktorer. Den ene er evolusjonær, nemlig at menn og kvinner fungerer forskjellig ut fra historisk erfaring. Andrews påpeker for eksempel at kvinnelig logikk bygger på «empati fremfor rasjonalitet, trygghet fremfor risiko, samhold fremfor konkurranse». Den andre er institusjonell, ettersom kvinner i dag tar over sentrale samfunnsområder som media og jus. Resultatet er en feminisering av disse sfærene og av samfunnet som helhet. Hun skriver blant annet at woke-fenomenet er nært knyttet til den store feminiseringen: «Wokeness er ikke en ny ideologi, ikke en avlegger av marxisme eller et resultat av desillusjon etter Obama-perioden. Det er simpelthen feminine adferdsmønstre anvendt på institusjoner der kvinner frem til nylig var få i antall», og «cancel culture er simpelthen det kvinner gjør når det finnes nok av dem i en gitt organisasjon eller sektor».
Andrews’ beskrivelse av hvordan institusjoner som media er blitt overtatt av kvinner, er interessant blant annet fordi den bekrefter at mye av snakket om patriarkatet er ideologisk retorikk ment å skjule en motsatt virkelighet. Hun observerer for eksempel at «i 1974 var bare 10 prosent av journalistene i The New York Times kvinner. Avisens stab ble majoritetskvinnelig i 2018, og i dag utgjør kvinner 55 prosent». Tilsvarende tendenser finnes i jus og akademia. Dette fører til at disse områdene blir feminiserte, det vil si at de fungerer annerledes enn før.
Andrews er særlig bekymret for hvordan rettsvesenet vil fungere når det blir feminisert, og sammenligner lave straffer og motvilje mot utvisning med dommeres og juristers økte empati for lavt-fungerende lovbrytere fremfor deres ofre. Hun skriver: «Feltet som skremmer meg mest, er jusen. Vi er alle avhengige av et fungerende rettssystem, og for å være ærlig, rettsstaten vil ikke overleve at jusyrket blir kvinnelig majoritet. Rettsstaten handler ikke bare om å skrive ned regler. Det handler om å følge dem selv når de fører til et utfall som river i hjertet ditt eller strider mot magefølelsen om hvem som er mest sympatisk.»
Hun ser også dette som et resultat av sosial ingeniørkunst snarere enn konkurranse og meritokrati: «Feminisering er ikke et organisk resultat av at kvinner utkonkurrerer menn. Det er et kunstig resultat av sosial ingeniørkunst, og dersom vi fjerner tommelen fra vektskålen, vil det kollapse i løpet av en generasjon … dette ser ikke ut som kvinner som overgår menn. Det ser ut som kvinner som driver menn bort ved å påtvinge feminine normer på tidligere mannlige institusjoner. Hvilken mann ønsker å arbeide i et felt der hans egenskaper ikke er velkomne?» Dette kunne snus ved målrettede tiltak mot antidiskrimineringslovgivning, som igjen kunne muliggjøre fremveksten av mannlige sfærer.
Alt i alt er Andrews’ artikkel givende. Den kan også leses som en dialog med andre tenkere som har belyst ulike sider ved samme prosess. Andrews er for eksempel klar over at hun ikke er en typisk kvinne, og minner oss om tidligere begreper brukt for å skille mellom ulike typer kvinner (og menn). Guillaume Faye trakk for eksempel på Abellio og talte om den opprinnelige kvinnen, den maskuline kvinnen og den fullendte kvinnen (som forener trekk fra de to første). Blüher skrev om Kalypso kontra Penelope, og man kan sammenligne med Fanny zu Reventlows Viragines oder Hetären samt Ludovicis bruk av ordet virago for å beskrive en mer «maskulin» kvinnetype. Det er ikke usannsynlig at Andrews og de første små gruppene av kvinner som gjorde karriere i historisk mannlige sfærer, har eller hadde slike virago-trekk. Uansett blir analysen unyansert dersom vi ikke har et begrepsapparat som skiller mellom ulike typer kvinner …
… og ulike typer menn, kan man legge til. En dimensjon Andrews ikke tar opp direkte, men som ligger implisitt i Boomers, er den maskuline degenerasjonen som den store feminiseringen forutsetter. I en verden av «mann-tanter» er det ikke overraskende at mannlige sfærer blir utfordret. Ludovici talte i denne sammenhengen om «lunkne, lav-energetiske menn» og «under-normale menn». Blüher skrev at «det er for øvrig ikke overraskende at i vår tid, når den kongelige og mannlige vilje til å herske er skjøvet til side av den borgerlige typen, at kvinnene streber etter like rettigheter».
Liberalismen og borgerskapet formet generasjoner av mann-tanter, og da var det ikke rart at mange kvinner ønsket å ta over det sosiale ansvaret mennene åpenbart ikke håndterte. Her ser vi en dobbel prosess der menn feminiseres mens kvinner maskuliniseres. Denne prosessen beskrives treffende av Eva Illouz i verk som Cold Intimacies. Psykoanalysens inntog på arbeidsplassen førte til en feminisering av arbeidslivet, mens hjemmet og relasjoner samtidig ble kvantifisert og instrumentalisert (altså en «maskulin» logikk). Hun kan leses som at den administrative revolusjonen har skapt et samfunn som forener det verste fra de arketypisk maskuline og feminine.
Et perspektiv som minner om Illouz’, er sivilisasjonskritikeren Ivan Illich. I Gender beskrev han hvordan historiske samfunn var «kjønnet», det vil si at de hadde mannlige og kvinnelige sfærer. Kvinner hadde autonomi innen sin sfære, og menn innen sin. Illich hevdet at vårt samfunn er et økonomisk regime der menn og kvinner kun er «kjønn». De konkurrerer derfor i de samme sfærene, en konkurranse kvinner var dømt til å tape: «Mens kvinner under kjønnsordenen kunne være underordnede, er de under ethvert økonomisk regime kun det annet kjønn. De er permanent handikappet i spill der innsatsen er kjønnsnøytral og der man enten vinner eller taper. Her blir begge kjønn avkledd og kastrert, og mannen ender på toppen.»
En mulig tolkning av Illich er at det Andrews kaller feminisering, er en re-kjønning, der rettsvesen, media og lignende blir omformet til feminine sfærer. Hennes interesse for sosial ingeniørkunst kan ellers forklare hvorfor menn drives ut fra disse områdene. Bak prosessen kan man ane en klasse av «super-patriarker» (sammenlign med kapitalens logikk og staten hos Jouvenel). Uansett er dette metapolitisk interessant, for de sfærene som feminiseres, tilhører i stor grad det Althusser beskrev som det ideologiske statsapparatet, med forutsigbare konsekvenser for blant annet debatt og ytringsfrihet. «Ideologiens vakthunder» er i økende grad kvinner.
Et dypere perspektiv finner vi hos Julius Evola med begrepet gynekokrati. Han mente ikke nødvendigvis demografisk feminisering, men en feminisering av holdninger, åndelighet, politikk og kultur. Evola skrev at «siden alt er i stadig fornyelse, viser variantene av denne ‘telluriske’ kulturen seg igjen hver gang en sivilisasjon nærmer seg slutten, når den heroiske spenningen og den skapende viljen forsvinner, og dekadente og fordervede livsformer og spiritualiteter begynner å dukke opp igjen».
Evola hadde et mer nyansert begrepsapparat og beskrev ulike aspekter som telluriske, lunare, afroditiske og amazonske. Den våkne leser vil kjenne igjen disse i både politikk og populærkultur. Det bør også nevnes at Evola beskrev motstykket til feminiseringen, det maskuline og heroiske, på en måte som viser hvordan dypere feminine tendenser kan skjule seg bak tilsynelatende maskuline faser (sammenlign med forbrukersamfunnets telluriske sider). Forbindelsen mellom Evola, Ludovici og Blüher når det gjelder maskulinitetens forfall er tydelig.
Forutsetningen for den store feminiseringen er den latente motsetningen mellom to av den vestlige verdens sentrale trekk. På den ene siden mennenes brorskap som grunnleggende institusjonell form, og på den andre siden den historiske respekten for vestlige verdens dyktige kvinner. Brorskapet ble sekularisert og marginalisert, fra akademia og militær til kirke og økonomi, og det Blüher beskrev som samfunnets skapende kjerne ble utarmet. Kapital og stat kunne ta dens plass, og scenen ble satt for prosessen der super-patriarker og eliter initierte den store feminiseringen av institusjonene. Med dagens velkjente konsekvenser.
Prosessen er ikke helt ny. John Glubb beskrev noe lignende i The Fate of Empires, men Andrews påpeker at den store feminiseringen har unike kjennetegn: «Den store feminiseringen er virkelig uten sidestykke. Andre sivilisasjoner har gitt kvinner stemmerett, eiendomsrett eller latt dem arve tronen. Ingen sivilisasjon i menneskehetens historie har noen gang eksperimentert med å la kvinner kontrollere så mange vitale institusjoner i samfunnet, fra politiske partier til universiteter og de største selskapene våre.» Utfordringen i dag er å finne nye former der både mennenes brorskap og respekten for kvinner kan forenes med mindre dramatiske konsekvenser.
