Dette leserinnlegget av den amerikanske forfatteren Gregory Hood ble først publisert hos American Renaissance den 28. april 2025. I teksten argumenterer Hood for at det Den store utskiftningen ikke lenger er et marginalt tema, men en politisk og demografisk realitet som i økende grad setter ytringsfriheten under press i Vesten.
Av: Gregory Hood.
Spørsmålet er enkelt: Den hvite rase, ja eller nei?
Innen slutten av dette århundret vil hvite være på vei til å bli minoriteter i nesten alle våre historiske hjemland, selv i Europa. I USA er allerede flertallet av nyfødte ikke-hvite. Dette skiftet vil få store politiske, økonomiske, religiøse og kulturelle konsekvenser. Hvite kan forvente noe i retning av Zimbabwe i verste fall, Sør-Afrika som normalen, og Libanon i beste fall.
Omfanget av denne endringen gjør det paradoksalt nok vanskelig å snakke om. Den er så enorm at det å sette ord på den får en til å høres gal ut. Å gi den et treffende navn er derfor avgjørende.
Derfor skylder hvite forkjempere Renaud Camus en takk for å ha skapt uttrykket Den store utskiftningen (The Great Replacement). Ingen andre begreper beskriver så presist det som skjer uten å virke bisart eller overdrevent. Camus utgjør dermed en unik trussel mot våre herskere, til tross for sin høye alder, reserverte vesen og relativt moderate meninger også om Israel og Ukraina.
Nylig ble Camus nektet innreise til Storbritannia. Myndighetene mente at hans tilstedeværelse i landet ikke var «gunstig for fellesskapets beste». Dette er en implisitt erkjennelse av at de millioner av ikke-hvite som er sluppet inn i Storbritannia, faktisk er det. Camus skulle holde innlegg på en konferanse arrangert av Homeland Party, og senere tale ved Oxford Union.
Den ubehagelige sannheten er at sensur som regel fungerer. Ideer, personer og bevegelser kan faktisk forvises til randsonen, hvor selve det faktum at de eksisterer på marginen skremmer folk bort. Likevel kan denne handlingen fra Keir Starmer-regjeringen ha slått tilbake. Wall Street Journal publiserte en forholdsvis positiv profil av Camus som følge av hendelsen.
A MIRACLE !! The "let 'em all in" Wall Street Journal calls Renaud Camus "the most important living thinker no one has heard of" and "certainly the most misunderstood." The coiner of the phrase "Great Replacement" has "committed the error of noticiing." pic.twitter.com/M0ThbZwZha
— Jared Taylor (@RealJarTaylor) April 24, 2025
«Camus har begått feilen å legge merke til alt dette,» står det i artikkelen. «Hvis det gjør ham til en fiende av den britiske staten, er det fordi staten selv skapte katastrofen.»
«Avgjørelsen om å nekte Renaud Camus adgang til Storbritannia er bare enda en bekreftelse på at landet har forlatt de mest grunnleggende prinsippene for liberal demokrati,» uttalte et av Camus’ forlag, Vauban Books.
Camus’ siste bok ble etter sigende blokkert av Amazon på Kindle; Amazon hevder nå at dette var en “feil” og at boken gjeninnsettes.
Hvite forkjempere ler av dem som kaller Den store utskiftningen en «konspirasjonsteori». Det er en åpenbar virkelighet, særlig fordi de samme menneskene som avfeier det som en konspirasjonsteori, ikke klarer å la være å skryte av det i andre sammenhenger, eller aktivt oppfordre til at det fortsetter. Likevel er det fortsatt et tabu.
YouTube fjernet en tale av Eva Vlaardingerbroek og merket den som “hatprat” på grunn av at hun nevnte Den store utskiftningen. Representanter for Demokratene i Kongressen fordømte «teorien» om Den store utskiftningen som en drivkraft bak terrorisme i en resolusjon i 2022. Joe Biden skrøt i 2015 av at “ustoppelig” innvandring ville gjøre hvite til en minoritet og at dette var “en god ting”, men i 2022 hevdet han at Den store utskiftningen er en “løgn”.
Camus’ prøvelser har blitt overskrifter:
- “Fransk forfatter nektes adgang til Storbritannia”, AFP, 19. april 2024
- “Hvem er Renaud Camus, og hvorfor ble han bannlyst i Storbritannia?”, The Times of India, 20. april 2025
- “Fransk filosof uttaler seg etter å ha blitt NEKTET adgang til Storbritannia for sine innvandringskritiske meninger”, GB News, 19. april 2025
Særlig gripende var Camus’ uttalelse til GB News om at:
“I mitt hode har England alltid vært landet for ytringsfrihet fremfor alle andre.”
Men den engelsktalende verden utenfor USA er i dag kanskje den mest undertrykkende geopolitiske blokken i verden. Australia, New Zealand og Canada innfører store begrensninger på ytringsfriheten. Storbritannia, fødestedet til det vi en gang kalte “engelsk frihet”, har for lengst blitt til et undertrykkende Airstrip One, uavhengig av dets institusjoner, tradisjoner og uskrevne konstitusjon.
USA har det første grunnlovstillegget, men dette er en levning fra en bedre tid. Endrede demografiske forhold betyr at en framtidig høyesterett kan “oppdage” at det ikke betyr det som står der.
Likevel får man følelsen av at Camus snakker et språk som store deler av hans publikum ikke er i stand til å forstå. Et nylig intervju med Freddie Sayers er illustrerende. Camus viser til at folk og nasjoner er reelle og verdifulle størrelser vi har en ekte interesse i å bevare. Sayers ser ikke ut til å fatte dette eller kjenne seg igjen i det. Det er rett og slett uforståelig. For den som abonnerer på individualisme eller tror mennesker bare eksisterer for å maksimere økonomisk utbytte, er det logisk nok.
Dessverre er det nettopp i den engelskspråklige verden at de falske verdiene av individualisme og økonomisme har slått rot. Men masseinnvandring av ikke-hvite ødelegger til slutt begge deler, ved å belønne rase- og religionsbasert kollektivisme, ettersom ulike grupper kjemper om større overføringer fra den demokratiske staten. Åpne grenser skaper ikke velstand, men en voksende klasse av avhengige som vil stemme seg selv til en stadig større del av godene, betalt av en krympende andel hvite skattebetaler. Det kan virke paradoksalt at de anglo-amerikanske opplysningsteoriene, bygget på individuell frihet og eiendomsrett, nå fører oss mot en form for rasebasert kommunisme, men her er vi.
Nå er det sivilisasjonen som ga verden ytringsfriheten, som leder an i å avskaffe den. De som nekter å adressere Den store utskiftningen forteller oss at det er “ideer” som teller, ikke mennesker. Men vi har sett at når hvite mennesker blir byttet ut, blir også “ideene” som en gang definerte det liberale demokratiet, byttet ut.
Dette innlegget ble først publisert her.
