Det er satt sluttstrek for over hundre års norsk gruvedrift på Svalbard. Avslutningen preges av stolthet og sorg blant gruvearbeidere og lokalbefolkning, samtidig som politikere og eksperter advarer mot at nedleggelsen kan svekke både norsk suverenitet og tilstedeværelse i Arktis. I en ny geopolitisk virkelighet spør stadig flere: Er dette egentlig tiden for å trekke seg tilbake?
Mandag. 30 juni 2025 markerte slutten på en æra. Med den siste skiftet i drift ved Gruve 7 avsluttes over hundre år med norsk kullgruvedrift på Svalbard. Stemningen blant arbeidere og lokalbefolkning var preget av både stolthet og vemod.
– Jeg syns det er en meget trist dag. En lang historie med bergverksvirksomhet på Svalbard avsluttes nå, sier Rune Mjelde, gruvearbeider og leder for Gruveklubben, til NRK. Han uttrykker også bekymring for Longyearbyens fremtid: – I ti år har jeg jobbet med å få politisk ledelse til å forstå hvordan Svalbard kommer til å se ut fremover, befolkningsmessig.
Den symbolske avslutningen ble markert seks kilometer inne i fjellet, i oppholdshallen i Gruve 7. Der ble det holdt en høytidelig avslutning for arbeiderne som gjennom flere generasjoner har holdt liv i kullgruvedriften. – Jeg håper det blir en skikkelig fest, så vi kan gå ut med et smell. Selv om det blir et slags gravøl. Det blir vemodig, sier Mjelde.
Gruve 7 har vært i drift siden 1976 og har levert rundt 30.000 tonn kull årlig til energiverket i Longyearbyen. Siden kullkraftverket ble faset ut i 2023, har energiforsyningen i byen gått over til diesel.
Identitet og kultur forsvinner
Med stengingen forsvinner 60 helårlige industriarbeidsplasser, noe som skaper uro i det lille lokalsamfunnet. Lokalstyreleder Terje Aunevik (V) sier at det ikke bare er arbeidsplasser som går tapt, men en hel kultur: – Det er en stor identitet og kultur som nå forsvinner. Det blir opp til oss å ta vare på det gruvedrifta har vært og betyr for Longyearbyen.
Aunevik peker også på at gruvearbeiderne har hatt flere roller i samfunnet, inkludert beredskap og sikkerhet. – Det må vi ha en bevisst holdning rundt, og det er noe vi jobber med nå også lokalpolitisk, sier han.
Håper på gjenåpning
Svein Jonny Albrigtsen, gruvearbeider og leder for Svalbard Arbeiderparti, har jobbet i gruven i 43 år. Han uttrykker håp om at norske myndigheter en dag vil gjenåpne gruvedrift på øygruppen. – Jeg håper at fornuften rår en gang i fremtiden, at man åpner en ny gruve. Det er iallfall min drøm. Det er mange som er enige med meg, men de sier det ikke høyt.
Av partiene representert på Stortinget stemte kun FrP imot nedleggelse, mens Sp endret syn etter at de forlot regjering. – Vi har ment at det er viktig, nettopp for å ha norsk aktivitet og norsk næring på Svalbard, sa Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum til NRK mandag 30. juni.
Økonomi og klimapolitikk bak beslutningen
Store Norske Spitsbergen Kulkompani, som siden 1916 har driftet 15 gruver på øygruppen, peker på økonomiske og politiske årsaker til nedleggelsen. Administrerende direktør Rune Midtgaard forklarer at lave kullpriser har gjort videre drift ulønnsom: – Det koster mye å få kullet til markedet, og kullprisene har vært vedvarende lave.
Også norsk klimapolitikk har spilt inn. Kullkraftverk er blant de største utslippskildene for CO₂, og avviklingen av Gruve 7 er del av en bredere strategi for å fase ut fossile energikilder.
Skepsis selv i NRK
Politisk kommentator i NRK Tone Sofie Aglen spør om Norge nå begår et historisk feilgrep ved å stenge den siste norske kullgruva på Svalbard, Gruve 7, spesielt i lys av dagens geopolitiske uro og økende internasjonal interesse for Arktis.
Hun peker på at beslutningen om å avvikle gruvedriften ble tatt i en annen tid, preget av klimaoptimisme, lav energietterspørsel og fredelige forhold i nordområdene. Nå har situasjonen snudd: energiprisene stiger, behovet for mineraler og sjeldne jordarter øker, og både Russland og USA viser sterkere interesse for Arktis.
Aglen minner om at gruvedriften ikke bare har hatt økonomisk betydning, men har vært et viktig middel for å sikre norsk bosetting og suverenitet på Svalbard. Når gruva stenges uten klare planer for alternativ næringsvirksomhet, svekkes det norske fotfestet i regionen. Samtidig øker andelen utenlandske innbyggere, og stadig færre nordmenn etablerer seg der langvarig.
Kommentaren peker også på at Russland fortsatt driver kullgruve i Barentsburg, og at russiske symbolhandlinger og besøk styrker deres tilstedeværelse. Dette setter norsk tilbakeholdenhet i et mer betenkelig lys.
Aglen konkluderer med at det er grunn til å tvile på om turisme og offentlig forvaltning alene er tilstrekkelig for å opprettholde en robust og symboltung norsk tilstedeværelse i Arktis. Hun stiller spørsmålet: Gjør Norge en historisk tabbe?
– En alvorlig svekkelse av norsk suverenitet i Arktis
I sin kommentar uttrykker Maja Sojtaric, politisk redaktør i Nordnorsk debatt, sterk kritikk mot norske myndigheters håndtering av nedleggelsen av Gruve 7 og den generelle tilnærmingen til norsk tilstedeværelse på Svalbard. Hun mener stengningen av den siste norske kullgruven markerer mer enn slutten på over 100 års industrihistorie, det er også en alvorlig svekkelse av norsk suverenitet i Arktis i en tid preget av geopolitisk uro.
Sojtaric peker på at gruvedriften i Longyearbyen alltid har vært tett knyttet til Norges rettslige og politiske eierskap til øygruppen, og at det derfor er naivt å legge ned drift uten å ha konkrete og troverdige planer for alternativ næringsvirksomhet. Hun påpeker at lokalpolitikerne har bedt om en langtidsplan for Svalbard, men hittil kun fått vage svar og symbolpolitikk, som kongebesøk i retur.
Sojtaric kritiserer bredt det norske politiske etablissementet, og mener beslutningene om å avvikle gruvedriften ble tatt i en tid preget av «fredstidstenkning» og økonomisk kortsiktighet, både under Solberg-regjeringen i 2017 og i senere klimabaserte beslutninger. Hun erkjenner at kullmarkedet er svakt og kostnadene store, men advarer om at suverenitet i Arktis ikke kan opprettholdes med tomme løfter og turisme alene.
Hun avslutter med å fastslå at norsk tilstedeværelse i Arktis krever mer enn fagre ord: Den må subsidieres og prioriteres politisk, ellers står nasjonale interesser i nord i fare for å forvitre.
