Et svar til Steve Sailer.
Av: Keith Woods. Juni 2024. Oversatt av Rabulisten.
Steve Sailer skrev nylig et essay med tittelen In This House We Believe: The Protestant Roots of Wokeness. Sailer sier at hans hensikt er å argumentere mot det han kaller «besettelsen blant umodne høyrefolk om å erklære wokeness som en fremmed, uamerikansk import fra marxister eller jøder eller jødiske marxister eller hva det nå måtte være».
Med all praten om «wokeisme» på høyresiden i det siste, er det noe som fortjener et seriøst forsøk på å gi en intellektuell sporing av røttene, men jeg fant dette essayet mangelfullt i Sailers karakteristisk grundige analyse.
Sailer er ikke den eneste intellektuelle som forsøker å forklare wokeness som et uttrykk for kristendom eller en kristen kjetteri. Den populære bloggeren Noah Smith beskrev wokeness som «en kombinasjon av abolisjonisme og protestantisk kristendom», og argumenterte for at abolisjonistbevegelsen på 1700- og 1800-tallet, startet av nidkjære kristne aktivister, var den opprinnelige woke-bevegelsen.
I Sailers tilfelle er han inspirert av et nyere essay skrevet av en religionssosiolog ved navn Sheluyang Peng, som argumenterte for at wokeness er et uttrykk for protestantiske religiøse verdier i Nord-USA. Sailer siterer følgende argument fra Pengs More Christian than the Christians:
Wokeness ser ut til å være en synkretisk blanding av puritanisme og kvekerisme. Woke-tilhengere verdsetter eliteutdanning og moralisering, virker besatt av å luke ut kjettere, holder seg til ortodoksi, og viser en følelse av personlig frelse, trekk som alle var karakteristiske for puritanerne, samtidig som de også viser den radikale åpenheten og forpliktelsen til egalitarisme som kjennetegnet kvekerne.
Jeg er skeptisk til forklaringer som dette, som hevder at sekulære politiske ortodoksier er av nøyaktig samme karakter som religion, eller som forsøker å spore en direkte genealogi fra oppførselen til unge, knapt informerte politiske radikalere tilbake til deres fromme forfedre.
Noen «anti-woke» intellektuelle har tatt denne typen genealogisk tenkning så langt at de har forsøkt å spore opprinnelsen til wokeness tilbake til gnostisisme og interne kristne stridigheter på 100-tallet.
Dette kan være en morsom intellektuell øvelse, men jeg mener det er å trekke det for langt å ta religiøse holdninger og dogmer, finne likheter i sekulære politiske bevegelser, og behandle dette som bevis på en form for årsakssammenheng. Hvordan kunne vi teste Pengs teori? Hvis protestantiske holdninger virkelig lå til grunn for wokeness, burde vi ikke da forvente at deres holdninger og stemmemønstre hadde varslet denne utviklingen? Men protestantiske kristne har tvert imot konsekvent vist de mest konservative holdningene i alt fra avskaffelse av raseskille til likekjønnet ekteskap.
Likevel er det sant at noe som wokeisme ville vært utenkelig uten den grunnleggende antakelsen om universell menneskelig verdighet som vi har arvet fra kristendommen. Jeg er enig i Nathan Cofnas’ grunnleggende formulering av wokeisme som «rett og slett det som følger av å ta likhetstesen om rase- og kjønnsforskjeller på alvor, gitt en bakgrunn av kristen moral.» Verken kristne moralske prinsipper eller en tro på rasemessig egalitarisme er i seg selv nok til å gjøre noen woke, men kombinerer man begge, er det lett å se hvordan en febrilsk jakt på røttene til ulikhet i institusjonalisert rasisme, hvit skjørhet eller mikroaggresjoner følger.
Hvis denne beskjedne tesen var alt Sailer la frem, ville jeg ikke skrevet dette. Men Sailers tekst er ment som en tilbakevisning av ideen om at jøder i vesentlig grad har formet karakteren til amerikansk liberalisme og wokeness. En kristen moralsk arv og en sikkerhet i tabula rasa-tenkning er nødvendige, men ikke tilstrekkelige betingelser for å forklare hvordan liberalismen har blitt til wokeness, men dette hopper over rundt et århundre med akademiske og politiske brytninger og etterlater leseren med en følelse av at alt dette fulgte nærmest mekanisk fra USAs religiøse arv. Jeg mener at en gjennomgang av opprinnelsen til disse politiske strømningene viser noe annet, og det er her spørsmålet om jødisk innflytelse er en historie som må fortelles.
Sailer avviser påstanden om en betydelig jødisk innflytelse med to argumenter. For det første gjør han en demografisk gjennomgang av The Atlantic Monthlys desemberutgave fra 2006 med temaet «De 100 mest innflytelsesrike amerikanerne». Sailer påpeker at mange av de hvite, protestantiske mennene på denne listen, som Lincoln, FDR, Teddy Roosevelt og så videre, var venstreorienterte etter sin tids standarder, noe som viser en trend der hjemlige skikkelser kontinuerlig har fremmet den progressive logikken i det amerikanske prosjektet gjennom hver epoke, uten noen undergravende ytre innflytelse. Han påpeker også at listen kun inneholder sju jøder:
Det er et betydelig antall, men kanskje færre enn man skulle forvente ut fra 2000-tallets diskurs. For eksempel blir Emma Lazarus, kjent for diktet om «de sammenstuede massene», i dag ofte fremstilt som en slags grunnlegger hvis ord er lov i spørsmål om innvandring. Men hun kom ikke med på listen.
Generelt sett kom ikke jøder hit helt tidlig nok til å være svært innflytelsesrike gjennom hele USAs lange historie. Dette faktumet har en tendens til å irritere både jøder og antisemitter, som begge ønsker å overdrive jødisk innflytelse.
Jeg mener ikke dette er en særlig nyttig øvelse for å vurdere jøders innflytelse på politisk ortodoksi. For det første omfatter dette hele USAs historie, og alle som argumenterer for sterk jødisk innflytelse vil erkjenne at dette egentlig først kom til syne på 1900-tallet, og særlig etter andre verdenskrig. Sailer svarer at dette er en for kort tidsperiode til at jøder kan ha hatt særlig stor innflytelse, men dette er åpenbart mindre treffende når det gjelder påstanden om at de hadde stor innflytelse på wokeismen, som er et relativt nytt fenomen i det lange løpet av amerikansk historie.
Og når vi snakker om wokeisme, er det åpenbart 1900-tallet som virkelig betyr noe. Ved begynnelsen av 1900-tallet tok amerikanske kristne fortsatt for gitt ting som naturlige raseforskjeller, segregering og restriksjoner på pornografi. Datidens progressive forkjempet darwinisme og eugenikk. Det var først senere på 1900-tallet, med fremveksten av boasisk antropologi, og særlig med fremveksten av en ny, jødiskdominert elite på 1960-tallet i sentrale områder av amerikansk samfunnsliv som samfunnsvitenskapene og mediene, at progressivismens karakter endret seg og tok i bruk kjennetegnene vi i dag forbinder med wokeisme: tabula rasa-tenkning, anti-hvit fiendtlighet, pluralisme, relativisme, seksuell frigjøring og så videre.
Mange av personene på listen som Sailer bruker er presidenter, generaler, oppfinnere og forskere. Hvis vi skulle lage en liste over de 100 mest innflytelsesrike personene som har formet amerikansk politisk tenkning, ville få av disse vært med. John Rawls er ikke med på The Atlantics liste, men han er uten tvil den mest innflytelsesrike amerikanske filosofen på 1900-tallet, med A Theory of Justice som en av de mest siterte bøkene i samfunnsvitenskapene, og med argumenter som er brukt i dusinvis av rettssaker. Rawls er klart mer relevant for en diskusjon om utviklingen av amerikansk progressivisme enn Thomas Edison eller Robert E. Lee, to navn som finnes på listen.
Det ville vært vanskelig å finne enighet om en liste over de 100 personene som i størst grad har vært ansvarlige for de intellektuelle strømningene som formet wokeismen, men vi kan forestille oss noen navn som måtte vært med for at listen skulle vært autoritativ: Vi kunne inkludere flere medlemmer av den jødiske Frankfurterskolen, som Adorno, Horkheimer og Marcuse, som utviklet kritisk teori og dens mange avleggere. Karl Poppers The Open Society and Its Enemies gjorde like mye som noen bok for å forme karakteren til etterkrigstidens liberalisme, med sitt fokus på pluralisme og minoritetsvern, og fortjener å være med. Gayle Rubin måtte vært med som grunnlegger av queer-teori, og det samme gjelder Leslie Feinberg, en av de første på venstresiden som fremmet ideen om «transgender frigjøring» for et bredere publikum. Judith Butler tilskrives å være den første som populariserte ideen om at «kjønn er en sosial konstruksjon», mens Franz Boas, Ashley Montagu og Claude Lévi-Strauss fortjener en stor del av æren for å ha popularisert ideene om rasemessig egalitarisme som venstresiden i dag tar for gitt.
Bare med noen av tungvekterne innen 1900-tallets venstreside er vi allerede oppe i 10, så jeg er trygg på at en endelig liste ville fortalt en ganske annen historie enn den Sailer legger til grunn.
Vendingen bort fra assimilering
Sailer siterer også Peng for å argumentere for at jødisk venstreorientert innflytelse i akademia faktisk var et resultat av at de assimilerte seg inn i den dominerende, protestantisk-progressive kulturen som allerede eksisterte i deres nye hjem, snarere enn en undergraving av denne tradisjonen:
Mens antisemitter i dag liker å skylde på jøder i akademia for «kulturell marxisme», går sammenhengen i virkeligheten motsatt vei: Jøder oppga sin tro og assimilerte seg inn i liberale kristne verdier, inkludert noen ganger bokstavelig talt å konvertere til kristendommen.
Det er ikke klart hvilke jøder Peng snakker om her. Hvis det er teoretikerne fra Frankfurterskolen som utviklet det som senere ble kjent som «kulturell marxisme», så omfavnet de aldri eller assimilerte seg inn i amerikansk kristen kultur. Disse teoretikerne forble besatt av farene ved å «tenke med blodet». De forble fiendtlige til det amerikanske liberale økonomiske systemet og urettferdighetene ved det frie markedet, som de så som grobunn for å skape massemisnøye som kunne utvikle seg til antisemittisme.
Noen ganger tok medlemmer av Frankfurterskolen til orde for universelle, kosmopolitiske verdier, samtidig som de varmt tok tilbake sin egen jødiske etniske identitet. Et eksempel er en artikkel skrevet i det jødiske tidsskriftet Commentary av Frankfurterskole-medlemmet Leo Lowenthal i 1947. Lowenthal skrev om den jødiske forfatteren Heinrich Heine, som konverterte til og senere tok avstand fra kristendommen. Lowenthal:
Avdekket en drift som resonnerte både hos ham selv og i hele miljøet av New York-intellektuelle … Heine, i likhet med Tysklands jøder og de unge New York-forfatterne, forlot den provinsialismen han oppfattet i tradisjonell jødedom og forsøkte å forme en ny identitet basert på universell fornuft.1
Imidlertid forlot både Heine og Lowenthal, og de andre fra Frankfurterskolen og New York-intellektuelle som utforsket dette i Commentary, til slutt dette idealet om et universelt fellesskap og omfavnet jødisk sjåvinisme. Lowenthal siterte med bifall ordene til Heine, som konkluderte:
Min preferanse for Hellas har siden avtatt. Jeg ser nå at grekerne bare var vakre ungdommer, mens jødene var, og fortsatt er, voksne menn, mektige, ukuelige menn, til tross for atten århundrer med forfølgelse og elendighet. Jeg har lært å vurdere dem til deres sanne verdi.2
Dermed «erkjente Lowenthal at jødedommen var en tradisjon som ikke nødvendigvis måtte overskrides i navnet til høyere idealer». Lowenthal og New York-intellektuelle klarte å finne en måte å omfavne sin partikulære jødiske identitet på, til og med jødisk overlegenhet, og samtidig forene dette med «kritisk teori og de førkrigs politiske impulsene som samlet Horkheimer-kretsen». Langt fra å omfavne assimilering, så ingen av dem noen motsetning i å innta en konfronterende holdning til vertslandets tradisjoner og etniske selvforståelse, samtidig som de omfavnet sin egen etnoreligiøse identitet.
En lignende observasjon ble gjort av den jødiske statsviteren Charles Liebman om holdningen jødiske emigranter hadde til Amerika. Liebman skrev at:
Jøden søkte desperat å delta i samfunnet og avviste sekterisme som en overlevelsesstrategi, men nektet samtidig å gjøre sin egen jødiskhet irrelevant … Den jødiske politiske søken var etter en etikk som kunne stilles opp mot samfunnets tradisjoner. I denne forstand forsøkte jøden å judaifisere samfunnet.3
Elliott Abrams skriver at det organiserte jødiske miljøet i Amerika:
Holder fast ved det som i bunn og grunn er et mørkt syn på Amerika, som et land gjennomsyret av antisemittisme og alltid på randen av antisemittiske utbrudd.4
Ifølge Abrams, en tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver, motiverte dette perspektivet jøder til å ta en ledende rolle i sekulariseringen av Amerika. Jødiske organisasjoner som ADL og American Jewish Congress brukte rettssystemet for å fremme sekularisering og et tydeligere skille mellom kirke og stat. Særlig etter andre verdenskrig, og fremveksten av en «jødenes gullalder», gikk jødiske miljøer fra å omfavne religionsfrihet og samarbeid med den dominerende WASP-kulturen til en mer offensiv fremheving av det de oppfattet som jødiske interesser.
Som et uttrykk for denne utviklingen publiserte American Jewish Congress i 1945 et credo som tok til orde for en «aktiv allianse med alle progressive og minoritetsgrupper som arbeider for å bygge et bedre Amerika», og hevdet at jødenes skjebne nå var «uløselig knyttet til liberalismens krefter».
En annen jødisk historiker, Murray Friedman, dokumenterer hvordan denne dreiningen mot en mer offensiv fremming av liberalisme motiverte ledelsen i tidlige jødiske sivile organisasjoner, som ønsket å omforme amerikansk kristen kultur for å styrke minoriteter og fjerne diskriminering:
Etter å ha vokst opp fattige i Øst-Europa eller i familier av nylige immigranter, identifiserte de seg sterkt med ofre for fattigdom og andre former for sosial marginalisering. De ble tiltrukket av venstreorienterte løsninger, særlig med vekt på den rollen staten kunne spille i å skape større rettferdighet. De trodde sterkt at kampen mot antisemittisme ikke tok slutt med Hitlers fall, men snarere fortsatte i form av diskriminering av jøder på ledelsesnivå i industri og finans, innen bolig, i utdanning og på fritidsarenaer. Sentralt i deres overbevisning var ideen om at jøder aldri kunne føle seg trygge med mindre fordommer og diskriminering mot alle minoriteter ble utryddet.5
Avgjørende for argumentet som fremmes av Peng og Sailer om at dette er en videreføring av de kristne grunnlagene i det amerikanske samfunnet, hevder Friedman at denne mer selvhevdende holdningen faktisk var en bevisst utfordring til det etablerte liberale synet på religion i Amerika:
I kjernen av dette lå et sammenstøt mellom kulturer, den sekulære og fremvoksende kosmopolitiske kulturen, som jøder nå var tungt investert i, og den eldre kristne og tocquevillianske tradisjonen som hevder at religion er avgjørende for et sunt sivilsamfunn.6
En av de mest innflytelsesrike jødiske organisasjonene som ledet dette fremstøtet for minoritetsorientert liberalisme var American Jewish Committee. Komiteen finansierte et institutt for vitenskapelig forskning ledet av Frankfurterskole-medlemmet Theodor Horkheimer. Det mest varige resultatet fra dette instituttet var en serie på fem bind med tittelen Studies in Prejudice, med The Authoritarian Personality som hovedverk.
Komiteen ansatte også en ung afroamerikansk psykolog ved navn Kenneth Clark for å gjennomføre en studie av hvordan skolesegregering påvirket svarte elever. Denne forskningen ble lagt frem for NAACP i den historiske rettssaken Brown vs. Board of Education, og ble sitert av høyesterettsjustitiarius Earl Warren i den endelige avgjørelsen som slo fast at segregerte skoler var grunnlovsstridige.
Boasianere og fremveksten av kulturell antropologi
Hvis wokeisme virkelig bare er et uttrykk for den politikken som naturlig følger av å dele en tro på rasemessig egalitarisme og en kristen moralsk bakgrunn, og hvis de samme kristne moralske premissene eksisterte side om side med en tro på betydelige raseforskjeller, da er overgangen til en tro på kulturell determinisme uten tvil et av de viktigste temaene å undersøke når man forsøker å forstå opprinnelsen til wokeismen.
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet dominerte darwinistiske forklaringer på rase akademia, sammen med sosialdarwinisme og eugenikkbevegelsen. Kristendommen kunne eksistere side om side med en utbredt tro på naturlige raseforskjeller frem til ideen om rase ble utsatt for et målrettet angrep på 1900-tallet. Normaliseringen av den «kulturelt deterministiske» troen, og etableringen av et tabu rundt synspunktene den fortrengte, ble i stor grad drevet av jødiske emigranter som fryktet eller mislikte den amerikanske kulturen de møtte.
Det var først på 1920- og 30-tallet at antropologien beveget seg i en mer miljøorientert retning, i stor grad på grunn av det innflytelsesrike arbeidet til antropologen Franz Boas og hans studenter. Boas utdannet en generasjon antropologer som kom til å dominere det nyfremvoksende fagfeltet, inkludert Margaret Mead, en av personene som er med på The Atlantics liste.
De var så innflytelsesrike at en forsker skriver:
Mye av amerikansk antropologi på 1900-tallet kan sees som en utarbeidelse av ulike implikasjoner i Boas’ egen posisjon.7
Boas immigrerte til USA fra Tyskland i 1886. Etter å ha kommet fra en venstreorientert jødisk familie, var Boas ifølge mange beskrivelser dypt opptatt av å bekjempe antisemittisme gjennom hele sitt liv, og dette ser ut til å ha vært en sterk drivkraft bak hans livslange angrep på sosialdarwinisme og hans forsvar for kulturrelativisme.
Mange av Boas’ studenter, så vel som Boas selv, identifiserte seg i like stor grad som samfunnskritikere som antropologer, og var fast bestemt på å styrte det de så som rasistiske og sjåvinistiske normer som styrte tilnærmingen til studiet av gruppeforskjeller. Boasianere tok til orde for pluralisme og talte imot nasjonalisme og rasisme. Boas inntok en konfronterende holdning til de kulturelle normene i sitt adopterte hjem, han
Ble sett på som en del av en gruppe forskeraktivister som arbeidet både for å avdekke den egentlige naturen til anti-svart rasisme i USA, og for å bidra til å rettferdiggjøre afroamerikansk kultur i møte med nedvurderingen under segregeringen.8
Boas var gjennom hele sitt liv forpliktet til kampen for raselikhet. Sammen med nære venner grunnla han American Committee for Democracy and Intellectual Freedom i 1939, en antifascistisk organisasjon som hadde som mål å «diskreditere raseteoriene som ble fremmet av nazistene i Tyskland».
En av Boas’ mest suksessrike studenter var Ashley Montagu, født Israel Ehrenberg i en jødisk familie i Londons East End, som fullførte en avhandling under Boas i 1937. Montagu kom til USA i 1931, og rettet umiddelbart sitt intellektuelle arbeid mot å demontere det han anså som den farlige ideen om biologisk rase, samtidig som han kritiserte sitt nye hjemland Amerika for dets rasistiske fortid. Hans verk fra 1942, Man’s Most Dangerous Myth: the Fallacy of Race, som var basert på avhandlingen hans, dekonstruerte rasebegrepet som noe som utviklet seg på 1700-tallet som en respons på slaveri og kolonialisme. Utøvere av slaveri i USA fortsatte å forsvare myten om rase inn i 1800-tallet som en måte å legitimere sin barbariske praksis på.
Montagus bok fikk blandede anmeldelser fra andre akademikere, og han villedet andre akademikere om sine kvalifikasjoner. I sin bok The Evolution of Racism skriver Pat Shipman at Montagu svarte sine akademiske kritikere ved å stemple dem som «rasister» som motsatte seg ham på grunn av hans jødiske bakgrunn. I et intervju senere i livet forklarte han denne tidlige motstanden med den oppsiktsvekkende påstanden om at «alle ikke-jøder er antisemittiske»9, en uttalelse Shipman brukte som tittel på et av kapitlene i boken sin. Montagu beskrev også barndomsopplevelser med antisemittisme i London som formende.
Det ser ikke ut til at Montagu noen gang omfavnet eller assimilerte seg til den amerikanske kristne kulturen etter at han ankom i 1931, snarere kritiserte han normene i det hvite kristne samfunnet som tilslørende for undertrykkende dynamikker som brutaliserte andre raser og kvinner.
Til tross for motstanden Montagu møtte innen akademia, oppnådde han stor suksess som formidler av vitenskap, og fant et mer mottakelig publikum blant allmennheten med hjelp fra et medieetablissement som var ivrig etter å omfavne ham. Man’s Most Dangerous Myth ble en bestselger, mens hans senere verk The Natural Superiority of Women fikk stor innflytelse innen feministbevegelsen.
Montagu skulle få æren av å spille en ledende rolle i UNESCOs innflytelsesrike komité om The Race Question. Som svar på raseforestillingene som sto sentralt i nasjonalsosialistisk ideologi, samlet UNESCO et panel for å utarbeide en serie ekspertuttalelser om rase og gi en endelig fordømmelse av rasisme, både moralsk og vitenskapelig. Panelet, ledet av Montagu, besto av:
Et team på ti forskere, som alle ble rekruttert fra den marginale gruppen av antropologer, sosiologer og etnografer tilknyttet de vitenskapelig marginaliserte miljøene av kulturelle antropologer, som i stor grad var studenter av Franz Boas ved Columbia University i New York, og som i hovedsak oppfattet rasebegrepet som en sosial konstruksjon.10
Den endelige uttalelsen erklærte synspunktene til de «kulturelle deterministene» som utgjorde panelet som vitenskapelig fakta. En forsker påpeker at panelet var motivert av «utbredt avsky overfor det jødiske Holocaust».11 UNESCO-erklæringen om rase ga offisiell vitenskapelig legitimitet til påstandene i Verdenserklæringen om menneskerettigheter og dannet grunnlaget for flere senere FN-konvensjoner rettet mot å bekjempe rasisme. Dette var, ifølge en sympatisk historiker, «seieren til boasisk antropologi i verdenshistorisk skala».12
Innenfor USA ble UNESCO-erklæringen enda et bevis som ble sitert i den tidligere nevnte avgjørelsen Brown vs. Board of Education, som den mest oppdaterte forståelsen av rase.
Ser man på arbeidet til Montagu og Boas, ville det være absurd å hevde at deres engasjement var motivert av et ønske om å assimilere seg til samtidens kristne liberale verdier. Snarere, som historikeren Mitchell B. Hart påpeker:
Standpunktene som ble inntatt av jødiske forskere var i stor grad drevet av ideologiske forpliktelser og politiske mål.13
De boasianse antropologene, i likhet med Frankfurterskolen og andre intellektuelle bevegelser innen New Left som sprang ut av motkulturen på 1960-tallet, opprettholdt en følelse av annerledeshet og en opposisjon til den amerikanske liberale tradisjonen de møtte. Mange av de intellektuelle i spissen for disse bevegelsene var eksiler som tok med seg fra Europa en dyp frykt og mistillit til nativisme, kristendom og selve den vestlige sivilisasjonen.
I sin bok The Sea Change: The Migration of Social Thought 1930–1945 beskrev H. Stuart Hughes denne gruppen av eksiler som «de mest skarpt kritiske, skeptiske og kosmopolitiske innen det tyskspråklige Europa», og hevdet at deres ankomst «var den viktigste kulturelle hendelsen i det andre kvartalet av det tjuende århundre».14
Ethvert forsøk på å spore røttene til wokeismen som ignorerer denne omveltningen, og motivene og karakteren til denne nye intellektuelle eliten som ble transplantert inn i det amerikanske samfunnet, er dømt til å bli en ufullstendig forklaring.
Dette etterlater anti-woke-aktivister med å utveksle reduksjonistiske og til tider nærmest mystiske teorier om intellektuell opprinnelse, i et forsøk på å identifisere et slags «woke»-oppløsningsmiddel i kristendom, klassisk liberalisme eller tysk idealisme, som angivelig var bestemt til å utslette alle andre intellektuelle strømninger enn seg selv.
- Wheatland, Thomas. The Frankfurt School in Exile. University of Minnesota Press, 2009. s. 157 ↩︎
- Wheatland, Thomas. The Frankfurt School in Exile. University of Minnesota Press, 2009. s. 158
↩︎ - Liebman, Charles S. The Ambivalent American Jew: Politics, Religion, and Family in American Jewish Life, 1973. s. 157–158 ↩︎
- Abrams, Elliott. Faith or Fear: How Jews Can Survive in a Christian America. Simon and Schuster, 1997. s. 188 ↩︎
- Friedman, Murray. The Neoconservative Revolution: Jewish Intellectuals and the Shaping of Public Policy. Cambridge University Press, 2005. s. 19 ↩︎
- Friedman, Murray. The Neoconservative Revolution: Jewish Intellectuals and the Shaping of Public Policy. Cambridge University Press, 2005. s. 22 ↩︎
- Stocking Jr., G. W. (1921). Ideas and Institutions in American Anthropology: Thoughts Toward a History of the Interwar Years. Selected papers from the American Anthropologist, 1945, s. 1–50 ↩︎
- Hazard, A. Q. (2020). Boasians at War. Springer International Publishing. s. 32 ↩︎
- Shipman, Pat. The Evolution of Racism: Human Differences and the Use and Abuse of Science. Harvard University Press, 2002. s. 166 ↩︎
- Duedahl, P. (2012). From Racial Strangers to Ethnic Minorities: On the Socio-Political Impact of UNESCO, 1945–60. I Current Issues in Sociology: Work and Minorities (s. 155–166). ATINER ↩︎
- Cannadine, D. (2014). The Undivided Past: Humanity Beyond Our Differences. Vintage ↩︎
- Sussman, R. W. (2014). The Myth of Race: The Troubling Persistence of an Unscientific Idea. Harvard University Press ↩︎
- Hart, Mitchell B. “Racial Science, Social Science, and the Politics of Jewish Assimilation.” Isis 90, nr. 2 (1999): 268–297 ↩︎
- H. Stuart Hughes, The Sea Change: The Migration of Social Thought, 1930–1965. New York: Harper and Row, 1975 ↩︎
