Joakim Andersen argumenterer for at selv om woke-bevegelsen kan ha nådd sitt offentlige høydepunkt, er den fortsatt dypt forankret i sentrale institusjoner og fortsetter å forme venstresidens ideologi under dekke av populisme. Han antyder at dette skiftet er taktisk snarere enn ekte, og at woke-verdiene bevares innenfor de administrative og byråkratiske strukturene.
Av: Joakim Andersen. Oversatt av Rabulisten.
Det blir noen ganger sagt at vi har passert «peak woke», at det woke-fenomenet nå har nådd toppen og, som tidevannet, trekker seg tilbake. «Med de rette øynene kan du nesten se høyvannsmerket, stedet der bølgen til slutt brøt og rullet tilbake», for å sitere Hunter S. Thompsons beskrivelse av hvordan 60-tallskulturen kollapset.
Det finnes mange paralleller mellom da og nå, for eksempel den venstreradikale terroren og «Afromaniaen» som beskrives i verker som Days of Rage, og som i dag speiles av en ny bølge av terror og BLM. Det samme gjelder den negative holdningen til lover om seksuell lavalder, som var utbredt på venstresiden i den forrige fasen, men som senere ble diskret plassert i det såkalte «minnehullet».
Det finnes også forskjeller. I den forrige bølgen fantes det fortsatt embetsmannsmiljøer av klassisk borgerlig type, men i dag har de administrative lagene i flere tiår vært formet av den venstresiden som ledet inn i woke-fenomenet. De pre-woke-miljøene på 1960-tallet hadde dessuten en betydelig jødisk komponent, men situasjonen er mer kompleks i dag.
Historien antyder hva som foregår nå. De woke lagene har møtt flere tilbakeslag, ikke minst mangelen på folkelig støtte. Akkurat som etter 1968 vil de trekke seg tilbake og slikke sårene. Internt vil de fortsette å holde ideene og følelsene levende, og videreutvikle dem i påvente av neste bølge. Noen av dem vil radikaliseres ytterligere og straffe de som ikke sluttet seg til deres ideer (sammenlign med de anabaptistiske Zwaardgeesten, «sverdsinnede», særlig Batenburgerne etter Münsters fall).
Som man ser, er det et nyttig perspektiv å betrakte woke fra et historisk-religiøst og psykologisk synspunkt. I mange henseender har vi å gjøre med en sekt, en kjetteri, eller faktisk et kjetteri innenfor et kjetteri, mer presist den post-protestantiske sekularismen. Sekten har bånd både til den metahistoriske venstresiden som Igor Sjafarevitsj beskrev, og til den moderne staten, akademia og den klassen som blant annet er blitt kalt den administrative klassen, byråkratiet eller PMC (professional-managerial class). Med den moderne staten oppstår de fremvoksende administrative lagene, tett forbundet med den akademiske verden som former dem. Her skimter vi hvorfor Marx snakket så stille om byråkratiet som klasse, og i stedet ville knytte venstresiden til arbeiderklassen. Venstresiden er fortroppen for de administrative lagene snarere enn for proletariatet.
Dette betyr at snakk om «peak woke» på én gang er sant og usant. Det er sant at denne fasen har kulminert, men miljøene og lagene som bærer woke-holdninger og idealer, venter på sin tid. De bemanner store deler av det Althusser kalte det ideologiske statsapparatet, det vil si skole, akademia, media, kirke og så videre. Å tro at vi nå har vunnet og kan hvile på laurbærene, ville være å telle kyllingene før de klekkes.
En interessant analyse av hvordan venstresiden vil håndtere woke-fenomenets mangel på popularitet, tilbys av Carl Benjamin (også kjent som YouTuberen Sargon of Akkad) i videoessayet The Post-Woke Left: An Examination. Benjamins utgangspunkt er at venstresiden har innsett at woke er upopulært og vil dempe det som strategi, men at de forblir woke. Dette gjelder særlig deres syn på innvandring som en menneskerett og en nødvendighet for å opprettholde systemet. De er i ferd med å reposisjonere retorikken sin, fra eksplisitt woke til venstrepopulisme, «de 99 prosent mot den ene prosenten».
Benjamin påpeker at den rent økonomiske definisjonen av disse to polene ikke samsvarer med folks egen identitet, og kamuflerer reelle konflikter blant de 99 prosentene. Hans dypere analyse av verdensbildet rundt masseinnvandring som en rettighet er også interessant. Den woke venstresiden betrakter verden utenfor Vesten som et inferno vi må redde mennesker fra. Samtidig ser de på Vesten som et pleiehjem der vi trenger brune kropper til å ta vare på oss. Benjamin snakker her om «den brune manns byrde».
Det blir også interessant når han drøfter deres syn på hvorfor det finnes «onde mennesker». De hevder at fattigdom og strukturer ligger bak det, selv om dette ikke gjelder når de skal forklare «hvite rasister», som det er verdt å merke seg. Benjamins analyse er til tider urettferdig, for venstresidens verdensbilde er ikke fullt så primitivt som han hevder. Kapitalens logikk kan for eksempel forklare hvorfor noen rike mennesker også kan være «onde».
Men helhetsmessig er det en givende analyse. Carl tar for seg mange av påstandene deres om velferdsstatens behov for innvandring og om at det er «de rike» som har økt husleiene snarere enn masseinnvandringen. Han hevder også at det er sannsynlig at den gamle woke-venstresiden i overskuelig fremtid vil sitte fast i et politisk ghetto med begrenset folkelig støtte. Blant deres svakheter er manglende evne til å anerkjenne engelsk identitet og deres uvillighet til å redusere innvandringen. Dette er også svakheter som en post-woke venstreside vil ha i Sverige, selv når den presenterer seg som venstrepopulistisk, vil den bære woke-holdninger og ideer som uten særlig vanskelighet kan trekkes frem av borgere, nasjonalister og andre som debatterer med den.
I bunn og grunn er den derfor ikke virkelig post-woke i streng forstand, den har av taktiske grunner tonet ned en upopulær retorikk. Også interessant er forholdet mellom post-woke populisme og historisk marxisme. Nå handler det mer om å omfordele og administrere enn om å endre produksjonsforholdene. Den venstrepopulismen vi ser nå, er mer et administrativt prosjekt enn et uttrykk for at «arbeiderklassens frigjøring må vinnes av arbeiderklassen selv». Arbeiderklassen er objekt snarere enn subjekt i et slikt prosjekt, selv om det er fullt mulig at «arbeiderklassen selv» alltid fungerte som retorikk snarere enn som fungerende realpolitikk. Manifestets skjema for samfunnsformers undergang kan leses som et stykke eliteteori, der overgangen til sosialisme faller utenfor. Vi kan nå merke oss at Marx ikke bare tok feil om hvem aktørene var og overså byråkratiet, han misforsto også styrkeforholdet, noe tidsaspektet antyder. De første kommunistene trodde, som de første kristne, at verdens forvandling kunne skje i deres egen levetid. At de administrative lagene nå koordinerer i henhold til sine interesser under et venstrepopulistisk skinn, kan derfor være fullt rasjonelt, selv om Sahra Wagenknecht viser at venstrepopulisme ikke nødvendigvis må være woke.
Carl Benjamins analyse av den post-woke venstresiden: The Post-Woke Left: An Examination, finner du på Youtube.
