Det skjedde i de dager … at Sjøkrigsskolen hadde vinterøvelse. Det var i januar, oppe i nærheten av Voss, at vi kadetter skulle få med oss noen gudsord.
Max Hermansen, rabulist – med den kristne kulturarv i bagasjen.
En av morgenene under øvelsen, sto vi oppstilt klassevis; på ski og i feltuniform med hvite kamuflasjedrakter. Det var fortsatt mørkt og det var ganske kaldt.
Sjefen for øvelsen orienterte oss om programmet for dagen. Avslutningsvis sier han at nå vil feltpresten snakke til oss. Javel, tenkte vi.
Feltpresten kom frem og stilte seg opp foran oss. Også han på ski. Han forteller at i Forsvaret er det to typer feltgudstjenester; den lange og den korte. Han ville nå holde den korte.
Mange av oss tenkte vel da at omtrent tyve minutter ville vi klare å holde ut. Selv om det var kaldt.
Feltpresten tar da å går opp i grunnstilling med skiene inntil hverandre og med armene ned langs siden. Så roper han:
VEND OM!
Og så går han.
Det var det. Den beste gudstjenesten jeg har vært med på i mitt liv.
Den doble betydelsen; både som den militære ordre om å vende om 180 grader, noe som var komplisert nok for en del som ikke var særlig vant med å ha ski på benene. Og, den andre betydelsen; som noe å tenke på om hvor en var i livet og om en hadde noe å vurdere i forhold til det å leve som en god kristen med troen på Jesus.
Hjerteligste gratulasjoner til alle på Jesus’ fødselsdag.
