Et nytt terrorangrep ryster Storbritannia. En syrisk innvandrer drepte to mennesker ved en synagoge i Manchester på Yom Kippur, og regjeringen svarer med løfter om økt beskyttelse for jødiske miljøer. Samtidig vokser misnøyen blant vanlige briter som ser hvordan staten reagerer forskjellig avhengig av hvem som rammes. I et stadig mer splittet land der Labour svekkes og Reform-partiet stiger, blir spørsmålet om hvem Storbritannia egentlig tilhører stadig mer presserende.
Av: Kevin DeAnna. Oversatt av Rabulisten.
Noen mennesker hevder at all virkelighet bare er en simulering. Hvis så, må man stille spørsmål ved forfatterne som ga navnet «Jihad al-Shamie», eller «hellig kriger fra Syria», til mannen som angrep en synagoge i Manchester på Yom Kippur. Jihadisten fra (ja, du gjettet riktig) Syria var en «britisk statsborger» som hadde innvandret til Storbritannia og fått statsborgerskap i 2006. For BBC var dette nok til å identifisere ham enkelt som en «britisk mann». To personer ble drept og tre ble såret i et bil- og knivangrep, og morderen ble skutt av politiet. To andre menn og en kvinne er også blitt arrestert.
Noen dødsfall er meningsløse tragedier vi forventes å overse, som de som skyldes trafikkulykker. Andre er tilfeller der ofrenes følelsesmessige reaksjoner må styres nøye av staten. For eksempel bombet muslimske terrorister en Ariana Grande-konsert i 2017 og drepte 22 mennesker. Regjeringen bestemte at «ekstremisme» var problemet, og en minnestund for ofrene endte med at de sørgende sang poplåten «Don’t Look Back in Anger». Ariana Grande har siden gått videre til å klage på Donald Trump.
Dette drapet var annerledes. Storbritannias statsminister Keir Starmer sa at gjerningsmannen «angrep jøder fordi de var jøder». Han lovet videre å gjøre «alt i min makt for å garantere dere den sikkerheten dere fortjener, med start i en mer synlig polititilstedeværelse». Jødiske grupper vil få ekstra beskyttelse fra den britiske staten. «Jeg lover dere at dette Storbritannia vil samle seg for å legge armene rundt deres samfunn og vise dere at Storbritannia er et sted hvor dere og deres familie er trygge, sikre og hører til», sa han.
Dette står i tydelig kontrast til måten hvite britiske ikke-jøder ble behandlet av sin regjering etter knivangrepene i Southport. I det tilfellet ble detaljer om gjerningsmannens identitet ikke offentliggjort i etterkant, inkludert hans bånd til terrorgrupper og hans tidligere tilknytning til «anti-ekstremist»-gruppen Prevent, som har som mål å avskrekke potensielle mordere fra vold. Selv om avdøde herr Jihad aldri hadde hatt befatning med Prevent, ser vi allerede ut til å vite mer om hans bakgrunn, og regjeringen slo selvsikkert fast at terrorisme var motivet. Samfunnet i Southport fikk ingen spesiell beskyttelse, tvert imot ble rasende briter som deltok i opptøyer eller uttalte seg for fritt på nettet raskt straffet av staten. En mann dømt for å ha «organisert» opptøyene på Telegram fikk for eksempel syv og et halvt år i fengsel.
Det finnes ingen uttalt hvitnasjonalistisk stat som kan legge press på Storbritannia for å behandle hvite briter gunstigere. I kontrast, selv om jøder i Storbritannia kan føle seg beleiret, legger Israel press på London på deres vegne. «Som jeg advarte om i FN, svakhet overfor terrorisme fører bare til mer terrorisme», sa statsminister Benjamin Netanyahu. «Bare styrke og enhet kan beseire den.» For bare noen dager siden ba Israels president Isaac Herzog kong Charles III om å konfrontere økende antisemittisme i Storbritannia. «Selv om dette ikke er et nytt hat, så er dette [antisemittisme] noe jøder alltid har levd med», sa Keir Starmer etter angrepet. «Vi må være tydelige, det er et hat som igjen er på fremmarsj, og Storbritannia må igjen beseire det.» The Board of Deputies og The Jewish Leadership Council sa begge at de hadde fryktet et angrep på grunn av «økende antisemittisme» i landet.
Mye av denne påståtte antisemittismen stammer fra Palestina-spørsmålet. Storbritannia anerkjente nylig en palestinsk stat. I stedet for å gi landet anerkjennelse, krever en palestinsk gruppe nå erstatninger fra London for påståtte overgrep begått da området var under britisk kontroll. Pro-palestinske demonstrasjoner fant også sted i London etter angrepet i Manchester, inkludert sammenstøt med politiet. En ny demonstrasjon vil finne sted på Trafalgar Square på lørdag.
Fremveksten av politisk islam i Storbritannia vil gjøre ethvert forsøk på å prioritere kampen mot antisemittisme vanskelig for Labour. Labour tapte allerede viktige valgkretser i de siste valgene til uavhengige muslimske kandidater som ba velgerne sende et budskap om Gaza. En splittelse innad i Labour mellom jøder og muslimer er noe Keir Starmer ikke kan tillate seg. Han har støtte fra bare 13 prosent av velgerne, noe som gjør ham til den mest upopulære britiske statsministeren noensinne. Labour blir også utfordret av nye partier på venstresiden, inkludert Jeremy Corbyns «Your Party», selv om det allerede er preget av interne konflikter.
Angrepet i Manchester vil øke de politiske spenningene i Labour og er et løft for Reform. De konservative har blitt nærmest irrelevante. Nigel Farage skryter åpent av at han vil erstatte dem. Likevel mente nesten halvparten av velgerne i en nylig meningsmåling at Reforms politikk er «rasistisk», til tross for Nigel Farages forsiktige standpunkt om remigrasjon. Det kan likevel være irrelevant. Dersom det ble avholdt et parlamentsvalg snart, er det svært mulig at Reform ville vinne flertall og Nigel Farage bli statsminister. En annen nylig måling viste at Reform ligger 16 prosentpoeng foran Labour, noe som tyder på at statsministerens angrep på Farage og hans parti under Labours landsmøte ikke fungerte.
Kanskje mer enn noe annet land i Vesten går Storbritannia nå inn i en periode med etnisk og religiøs fragmentering. Operasjon «Raise the Colours» ga det innfødte engelske folket et symbol å samles om, St. Georgs-korset. Det palestinske flagget har blitt et symbol på muslimsk eierskap til territorium. Indianere og pakistanere slåss i britiske gater når forholdet mellom de to stormaktene forverres. Jøder i landet føler seg beleiret, og Reform har lagt seg på en pro-israelsk linje, med Nigel Farage som motstander av å anerkjenne en palestinsk stat. Fremtiden for britisk politikk kan ligne på Libanon, der det tas for gitt at politiske partier og bevegelser er stand-ins for bestemte etniske, religiøse og stammebaserte interesser.
Knivangrepet ved synagogen er i seg selv ikke en historisk milepæl. Terrorangrep i det som en gang var Storbritannia er så vanlige at dette snart vil bli avløst av en ny nyhetssyklus. Likevel vil reaksjonen få viktige politiske konsekvenser. At den britiske regjeringen nå beskytter jødiske samfunn og institusjoner vil sannsynligvis provosere enkelte muslimer. At muslimer trekker seg bort fra Labour og mot egne partier i enkelte områder vil akselerere. Samtidig vil jøder trolig bevege seg mot høyresiden, nærmere de konservative eller til og med Reform, på samme måte som enkelte jøder nærmet seg Donald Trump etter 7. oktober. I stedet for å roe ned det politiske klimaet, vil anerkjennelsen av Palestina gjøre situasjonen enda mer spent, ettersom det vil provosere pro-israelske jøder og samtidig inspirere muslimer til å presse på for større innrømmelser.
Det vi sannsynligvis vil se i Storbritannia er det som allerede skjer på kontinentet. De to etablerte, «konvensjonelle» partiene, de konservative og Labour vil sannsynligvis forvitre. Nye politiske krefter på den populistiske høyre- og venstresiden vil ta deres plass. Debattene vil dreie seg om spørsmål som helsevesen, Gaza, inflasjon og innvandring. Men bak de ideologiske argumentene vil de egentlige spørsmålene handle om rase og religion. Knivangrepet mot synagogen vil sannsynligvis bli ett i en rekke av små politiske voldshandlinger mellom etniske grupper. Takket være masseinnvandring er ikke den britiske regjeringen lenger direktøren for et mektig imperium, men en kolonial overherre som desperat forsøker å hindre spenningene mellom samfunnsgrupper fra å eksplodere i det som en gang var dens eget land.
