Ethvert forsøk på å korrigere ulikheter gjennom politisk inngripen eller global planlegging ender med å ødelegge mekanismene som skaper reell velstand.
Av Gaetano Masciullo. Oversatt av Rabulisten.
Den 27. april publiserte to vatikanske dikasterier, Dikasteriet for fremme av helhetlig menneskelig utvikling og Dikasteriet for lekfolk, familie og liv, et felles dokument som hadde som mål å øke bevisstheten blant katolske familier om et spørsmål som dikasteriene selv mener representerer en presserende krise både for verden og for Kirken.
Denne presserende krisen for Vatikanets dikasterier er den økologiske krisen. Derfor går teksten så langt som å antyde at en katolsk familie, for virkelig å være det, ikke kan frita seg fra å oppdra sine medlemmer til økologisk respekt. Ja, selve begrepet katolsk spiritualitet inkluderer ifølge dokumentet en «helhetlig økologisk» bevissthet.
Forfatterne viser til pave Frans’ miljøorienterte læreembete, særlig manifest-encyklikaen Laudato si’ og formaningen Laudate Deum, samt pave Leo XIVs første apostoliske formaning Dilexi te, som fremstiller seg som en videreføring av dem. De hevder at krisen det er tale om ikke bare gjelder det naturlige miljøet, men også det menneskelige. Med dette mener de den utbredte økonomiske krisen, altså den dramatiske fattigdommen som rammer størstedelen av menneskeheten.
De nyeste anslagene viser at rundt to milliarder mennesker, hovedsakelig konsentrert i det globale nord, lever under forhold med relativ velstand, mens de resterende seks milliarder lever i fattigdom, sykdom og uvitenhet. Av disse lever rundt én milliard i ekstrem fattigdom. Denne asymmetrien skaper et strukturelt migrasjonspress fra sør til nord, bare delvis spontant, drevet av forestillingen, mer ideologisk enn reell, om at adgang til økonomisk velstående samfunn automatisk innebærer bedre levekår.
De siste årene ser den katolske kirken ut til å ha omfavnet dette synet. Likevel viser menneskehetens historie at enkel integrering i effektive sosiale strukturer ikke er nok til å løfte fattige migranter ut av deres situasjon. Fattigdom er nemlig et komplekst og flerdimensjonalt fenomen. Ikke bare økonomisk eller politisk, men fremfor alt mentalt og kulturelt.
Dette siste aspektet forblir et tabu, vanskelig å diskutere rolig, både i Vesten og andre steder, fordi det anses som politisk ukorrekt. Den som forsøker å ta det opp, blir ofte anklaget for å hevde, forenklet, at de fattige er fattige «av eget valg» og derfor fortjener å forbli det. Men denne forenklingen er misvisende og hindrer en seriøs analyse av problemet.
Dessverre ser denne feilslutningen også ut til å ha kommet inn i den katolske kirkens vokabular, dersom man ser på hva pave Leo XIV skriver i formaningen Dilexi te: «Heller ikke for de fleste av dem er fattigdom et valg. Likevel finnes det de som fortsatt hevder dette, og dermed avslører sin egen blindhet og grusomhet.»
For å forstå den katolske kirkens nåværende posisjon i spørsmålet, er det nødvendig å se tilbake på pave Frans’ lære, som brakte inn i kirkens språk ideer knyttet til miljøisme og internasjonal styring, konsepter som i stor grad ble utviklet i institusjoner som FN og EU.
Som nevnt ovenfor er miljøkrisen og den globale økonomiske krisen ifølge Frans to sider av samme sak. Konklusjonen som trekkes er at årsaken til begge er den samme, nemlig en dårlig eller fraværende fordeling av ressurser og rikdom på globalt nivå. Frans snakket om et «teknokratisk og utilitaristisk paradigme» som reduserer mennesket til en forbruker og naturen til en ressurs. Med andre ord finnes det mange fattige fordi det finnes få rike, som opprettholder et politisk system som hindrer en effektiv og konstant omfordeling av rikdom til alle deler av verdens befolkning, slik at «ingen blir etterlatt». Dette er, svært kort oppsummert, diagnosen.
Gitt disse premissene er den foreslåtte behandlingen åpenbar. Den politiske klassen må styre økonomien på lokalt, nasjonalt og globalt nivå på en slik måte at «dårlige kapitalister» tvinges til å gi fra seg sin «overflødige» rikdom for å deles mellom alle mennesker. På den måten ville alle få det nødvendige for å leve godt. Frans uttrykte det naturligvis ikke så direkte. Han snakket om en personlig økologisk omvendelse «tilstrekkelig ledsaget av institusjoner».
Et første moment å merke seg i denne sammenhengen er at den katolske kirkens sosiallære slik den ble fremmet av Frans, skiller seg dypt fra den tradisjonelle, utviklet fra Leo XIII til Benedikt XVI gjennom Johannes Paul II. Sistnevnte anerkjente markedsfriheten som motoren ikke bare for økonomisk utvikling, men også for samfunnets menneskelige utvikling. Slik frihet forutsatte imidlertid at økonomiske aktører adlød det etiske kriteriet som ligger til grunn for alle menneskelige relasjoner, naturretten, som teologien også uttrykker ved å fordømme visse sosiale synder: å bedra arbeidere for rettferdig lønn, utnyttelse og undertrykking av dem som ikke kan forsvare seg, og så videre.
Dette prinsippet har ofte blitt forvekslet av den moderne mentaliteten som har en tendens til å blande moral og politikk. Dermed betyr det for mange, inkludert katolikker, at å underordne økonomien under moral betyr å underordne den under politikk, altså staten, og dermed dukker problemet opp igjen.
Det andre momentet er at Frans’ diagnose og behandling fremstår overraskende naive. Dersom man rent hypotetisk antar at dagens globale rikdom plutselig ble fordelt helt likt mellom alle menn og kvinner på jorden, inkludert barn, ville hver person sitte igjen med rundt femti tusen dollar. Et tall som på papiret kan virke «bra», men som verken ville garantere varig velstand eller ekte likhet.
Rikdom er nemlig ikke en statisk størrelse som kan deles opp. Den er det dynamiske produktet av produksjonsprosesser, frivillige bytter og utbredt kunnskap. Uten disse mekanismene, som forutsetter økonomisk frihet, privat eiendomsrett og priskalkulasjon, ville rikdom opphøre å eksistere.
Frans’ visjon, selv om den er drevet av moralske intensjoner, ser ut til å overse et grunnleggende økonomisk prinsipp: Rikdom blir ikke fordelt, den blir skapt. Ethvert forsøk på å korrigere ulikheter gjennom politisk inngripen eller global planlegging ender med å ødelegge mekanismene som skaper reell velstand, det frie markedet, privat eiendomsrett og økonomisk kalkulasjon basert på priser.
Hver gang en politisk institusjon griper direkte inn i økonomien, mister systemet evnen til å koordinere informasjon og insentiver. Prisene slutter å gjenspeile reell knapphet, investeringer blir forvrengt, produktiviteten synker, og fattigdommen man ønsket å bekjempe blir forsterket.
I denne forstand ville den «økologiske omvendelsen» som Frans foreslo, dersom den ledsages av institusjoner som påtvinger omfordeling og begrensninger på økonomisk frihet, ikke skape større muligheter for alle, men bare føre til utjevning nedover. Økonomisk likhet løfter ikke de fattige, den gjør bare alle fattigere. Det endelige paradokset er at man, i forsøket på å moralisere den såkalte kapitalismen, ender opp med å politisere den, og dermed ødelegge dens skapende funksjon. Nettopp dette er det vi er vitne til i disse årene.
Det tredje momentet som bør understrekes er derfor den historiske og institusjonelle konteksten der alle disse teoretiske kategoriene ble født og utviklet. Dette er ikke konsepter som har modnet innenfor den klassiske tradisjonen i katolsk sosiallære, men paradigmer utviklet primært i genuint teknokratiske miljøer, nemlig overnasjonale institusjoner som FN, EU, private stiftelser og internasjonale organer forent av en felles visjon om global styring.
Begreper som «helhetlig bærekraft», «økologisk overgang», «flernivåstyring» eller «klimaomvendelse» oppstår nettopp i disse sammenhengene. Og det er ikke vanskelig å forstå deres politiske funksjon. Hver gang en krise defineres som global, permanent og moralsk absolutt, skapes automatisk behovet for overnasjonale strukturer som kan håndtere den. Unntakstilstanden blir dermed grunnlaget for nye maktstrukturer.
Den moderne økologiske fortellingen, særlig i FN- og EU-utgaver, har ikke bare som mål å fremme større forsiktighet i ressursbruk, men snarere å legitimere en gradvis sentralisering av makt. I klimaets frelses navn, utslippskutt eller «miljørettferdighet» rettferdiggjøres stadig mer omfattende begrensninger på friheten, inkludert familiers oppdragelsesfrihet.
Logikken er alltid den samme: Siden problemet er planetarisk, kan ingen fellesskap, ikke engang lokale, håndtere det alene. Derfor blir det nødvendig å overføre kompetanse til ikke-valgte teknokratiske organer, og gradvis fjerne grunnleggende beslutninger fra vanlig politisk behandling og fra folkets direkte ansvar. Global styring er det egentlige underliggende målet med disse teoriene.
Den som er uenig blir ikke bare betraktet som feilinformert, men anklaget for uansvarlighet overfor planeten, de fattige eller til og med fremtidige generasjoner. Det tekniske spørsmålet får dermed preg av en ny universell sivil moral som Kirken i stadig større grad omfavner.
Det fjerde momentet, tilsynelatende paradoksalt, er at denne fortellingen ikke bare tjener vestlige overnasjonale makter, men også autoritære regimer som det kinesiske, som i årevis har hatt et tvetydig, men strategisk fordelaktig forhold til FN-institusjoner.
Kommunist-Kina har forstått perfekt at det globale teknokratiske paradigmet kan brukes som et verktøy for kontroll og planlegging. Det er ingen tilfeldighet at Beijing ofte fremstilles som en modell for effektivitet, til tross for at landet er et av verdens mest undertrykkende politiske systemer. Det kinesiske systemet viser i ekstrem form det mange vestlige demokratier nå gradvis beveger seg mot: Et samfunn styrt av tekniske apparater, digitalt overvåket og regulert gjennom kreditter, insentiver, restriksjoner og omfattende overvåkning.
Med Frans først og Leo XIV i dag ser man en svært imøtekommende holdning fra Vatikanet overfor Beijing, særlig med tanke på forfølgelsen av katolikker. De dypere årsakene til denne holdningen er fortsatt delvis uklare, men det er vanskelig ikke å merke seg en viss samsvar i det overordnede politiske synet: prioritering av globale strukturer, mistillit til markedet, vekt på planlegging og en økende underordning av konkrete friheter under kollektive mål definert ovenfra.
Det endelige resultatet er at den moderne Kirken risikerer å bruke en stor del av sine moralske og pastorale krefter uten å kjempe mot den virkelige krisen, nemlig det moderne menneskets åndelige krise.
Denne saken ble først publisert i The European Conservative.
Gaetano Masciullo er italiensk filosof, forfatter og frilansjournalist. Hans hovedfokus er moderne fenomener som truer røttene til den vestlige kristne sivilisasjonen.
