Når verden føles som et synkende skip og de gamle dydene latterliggjøres, finnes det en enkel kur: en rå actionfilm hvor en aldrende hvit mann tar saken i egne hender. Taken byr på akkurat det; med Liam Neeson som kompromissløs far, albanske menneskehandlere som skurker, og Paris som et mørkt bakteppe for en brutal redningsaksjon. Resultatet er en film som treffer en politisk nerve under dekke av ren underholdning.
Av: Johannes Schmiedl. Oversatt av Rabulisten.
En nordafrikaner har nok en gang voldtatt en tysk kvinne, en arabisk klan har uforstyrret svindlet til seg penger fra staten, en bortskjemt datter fra Grønn Ungdom har gråtkvalt brettet ut sin virkelighetsfjerne tidsåndsfanatismesirkus foran et kamera og du kjenner den voksende følelsen av at den feminiserte Vesten allerede er håpløst tapt. Kort sagt: Du vil bare koble av med en enkel actionfilm der en gammel, hvit mann nådeløst banker opp de vanlige mistenkte og gjenoppretter orden i sin verden. Da er Luc Bessons Taken akkurat det du trenger.
Han går gjennom helvete for datteren sin
Alle kjenner ham: Liam Neeson spiller en tidligere amerikansk etterretningsagent, eller noe sånt. Hvem vet egentlig hva karakteren heter? Det er uansett likegyldig. En klassisk Liam Neeson-type. Han er i midten av 50-årene, med dårlig farget hår, men besitter alle ferdigheter som kreves av hovedpersonen i en Hollywood-thriller.
Når hans naive, men hederlige datter Kim blir kidnappet i Paris like etter sin 17-årsdag, tar Liam på seg skinnjakken og setter kursen for Frankrike for å redde jenta si. I løpet av 96 timer tar han ikke bare knekken på en albansk menneskehandlerliga som den franske staten i årevis ikke har klart å hamle opp med, men også en sjeik med smak for nye sexslaver, med alt av lakeier og underhåndsfolk.
Å lage en film i dag der den gamle, hvite mannen er helten og balkanske og arabiske menn stereotypisk fremstilles som kriminelle, er et vågalt prosjekt. Men Taken lykkes. Filmen ble så populær blant publikum at Besson produserte to oppfølgere. Om det skyldes Liam Neesons perfekte rollebesetning eller det lett trashy preget som ligger i bakgrunnen hele veien, er uvisst. Poenget er at filmen traff en nerve.
Verden er ingen barnehage
I begynnelsen av filmen er Neeson en taper. I jobben som reisevant agent har han forsømt både kone og datter. Ekskona har i mellomtiden kapret en rik drittsekk som kan gi Kim alt hun ønsker seg materielt. Liam derimot er blakk og har kun kjærlighet og omsorg å stille opp med. Han har til og med gitt opp karrieren i etterretning for å flytte nærmere datteren og prøve å ta igjen for de tapte årene.
Likevel føler han seg unyttig. Hvem trenger i dag en mann som er modig og handlekraftig? Det er jo penger som styrer alt! Ekskona vil helst bli kvitt ham for godt.
Når Kim ønsker å reise til Paris med en venninne, er han, med sin bakgrunn sterkt imot. Men jentene kjenner bare sine inngjerdede luksusmiljøer og tar ikke advarselen alvorlig. De synes han er en overbeskyttende og irriterende gledesdreper. Men som vi på høyresiden vet altfor godt: Liam har selvfølgelig rett. Verden er ikke et lekeland.
Farskjærlighet, ikke hevn
Den tapre mannen trengs igjen! Bare Neeson, med sin besluttsomhet og handlekraft, kan redde jenta. Tiden tikker, for jentene forsvinner i et nettverk hvor de etter 96 timer ikke lenger er å spore. De som håper på stemningsfulle glimt av kjærlighetens by, bør heller se Midnight in Paris, eller kjøpe seg et baguette. Eks-agenten holder seg langt unna turiststrøkene. Like kaldt som kompromissløst kjemper Neeson seg vei gjennom den kriminelle underverdenen, helt opp til Frankrikes indre maktkretser.
Likevel er filmen ikke bare et portrett av hevn. Neeson, med sin etterretningsbakgrunn, setter umiddelbart opp en redningsplan og gjennomfører den like beregnende som iskaldt. Ingenting bringer ham ut av fatning. Når han over telefon er vitne til datterens bortføring på den andre siden av Atlanteren, virker han et øyeblikk nær ved å bryte sammen. Men bare et kort øyeblikk. Så samler han seg, og med jernvilje setter han alt inn på å få Kim hjem igjen. Dette forblir hans eneste fokus gjennom hele jakten.
Denne kombinasjonen av analytisk tenkning, faustisk handlekraft og målbevissthet er et typisk germansk karaktertrekk, noe bare en europeisk eller euroamerikansk skuespiller kunne ha fremstilt på troverdig vis.
Underholdningen i førersetet
Besson forsøker ikke engang å skjule at han bevisst spisser fortellingen. Det gjør bare filmen bedre. I action-sjangeren er det ikke rom for trege historier som aldri kommer i gang. Vi vil ha spenning og moro, og det får vi i Taken i rikt monn.
Den som vil, finner selvsagt mange logiske hull. Hva skjedde for eksempel med alle pengene hovedpersonen tjente i årevis som agent for den amerikanske staten? Men som nevnt innledningsvis: Filmen er ikke laget for kritiske kinogjengere, men for alle hvite menn som har fått nok og som bare ønsker å blåse ut litt damp på hederlig vis.
