Martin Sellner, med utgangspunkt i Guillaume Fayes Arkeofuturisme, hevder at etnopluralismen banet vei for multikulturalismen og fungerte som en skjult inngangsport til kapitulasjon. Han fremholder remigrasjon som det eneste samlende svaret på nasjonalismens retrett.
Av: Martin Sellner. Oversatt av Rabulisten.
Allerede selve idéen om etnopluralisme bærer i seg kimen til misforståelse. Enkelte tenkere i den franske Nouvelle Droite kapitulerte allerede på 1990-tallet for erstatningsmigrasjonen. De smeltet sammen etnopluralisme, det anti-universalistiske synet på en heterogen verden bestående av relativt homogene folk, med kommunitarisme. Resultatet? En visjon om en multikulturell hage i eget land. Til nå hadde Tyskland vært forskånet for denne vranglæren. Nå fremstilles den som et revolusjonært konsept, et som hevdes å gjøre remigrasjon overflødig og samtidig overvinne liberal “borgernasjonalisme”. Allerede i 1989 beskrev Faye denne feilen treffende i Arkeofuturisme.
Etnopluralismen hadde opprinnelig en implisitt «yttre» betydning: Alle folk er forskjellige og bør respekteres, men hvert folk bør leve i sitt eget land, i en klart avgrenset etnokulturell sfære, i samarbeid med andre. Dette innebar en avvisning av migrasjonsstrømmer til Europa og ideen om en global etnokulturell smeltedigel (for i praksis er det kun Europa som er målet for slike strømmer). Så langt, så godt: Dette er et konsistent standpunkt. Men Nouvelle Droite, se f.eks. utgave 91 av Éléments fra mars 1998, som omtaler “multikulturalismens utfordring” på forsiden, forsøkte å gi begrepene etnopluralisme og multikulturalisme en «indre» betydning i strid med den første, blant annet ved å forsvare bruken av det islamske sløret i skolen. Ved å anerkjenne separate etniske fellesskap på europeisk jord, blir etnopluralismen et redskap for en stammebasert, gettoifisert (og fullstendig amerikansk) samfunnsvisjon, i direkte motstrid med selve uttrykket «hvert folk i sitt eget land». Etnopluralismen er dermed blitt forvrengt til å benekte selve ideen om europeiske folk — ja, om folk i det hele tatt. Resultatet er forvirring: slike posisjoner forvirrer vår naturlige leserkrets, samtidig som de ikke overbeviser våre motstandere om at vi er “politisk korrekte”.
Fayes kritikk er grundig og nådeløs. Denne feilen undervurderer:
(…) — enten av altruisme eller uvitenhet om etniske og sosioøkonomiske realiteter, katastrofen som masseinnvandringen til Europa representerer, en verdensdel som, i motsetning til USA, i hovedsak kun er egnet for bevegelser mellom europeiske folk. Katastrofen har tre dimensjoner: rask etno-antropologisk forandring; erosjon av Europas kulturelle røtter (hvor amerikanismen i seg selv har mindre skyld); og sterke økonomiske og sosiale tilbakeslag som fører til fattigdom og utbredt kriminalitet. Nouvelle Droites nåværende kommunitaristiske og multikulturalistiske retorikk kan tolkes som en form for fatalisme: den ser det etniske kaleidoskopet i Europa, det multirasiale samfunnet og masseinnvandringen som uunngåelige utviklingstrekk man bør akseptere og “forvalte” etter beste evne. Dette er en demobiliserende holdning, og den er uforenlig med en ideologi som hevder å være revolusjonær, men som i praksis er “politisk korrekt”.
Å forsvare multikulturalisme med henvisning til globalisering og nasjonalstatens svekkelse (som i seg selv er fakta), er et tegn på svakhet. Det er bare Europa og USA som rammes av demografisk kolonisering fra sør. USA kan i noen grad absorbere dette. Europa kan det ikke. I resten av verden ser vi snarere fremveksten av store, homogene etniske blokker enn multirasial “kommunitarisme”. Ideen om en multikulturell planet er et Disneyland-drømmesyn, en fredsideologs feilslutning. Framtiden tilhører folkene, ikke stammene. Det 21. århundre vil bli vitne til global etnisk krigføring, og immigrantmassene i Europa vil fungere som en “femtekolonne” for et aggressivt sør. Dette er ikke paranoia, det er geopolitikk. Å følge eller slepe seg etter venstreintellektuelles pasifistiske blindhet om innvandring er en alvorlig feil som risikerer å føre Nouvelle Droite i graven.
(…) Den sosiale forråelsen og den latent aggressive holdningen mot europeisk kultur blant mange unge innvandrere er en trussel på mellomlang sikt, som også mange ærlige amerikanske sosiologer har påpekt. Hvorfor ikke erkjenne dette? Nouvelle Droite forfekter derimot en modell for sosial harmoni i et pasifisert multikulturelt samfunn, en ren utopi. Alle multirasiale og multikulturelle samfunn er multirasistiske og «infraksenofobe»: fra Brasil og det tidligere Jugoslavia til Algerie, det svarte Afrika og Kaukasus. Det multietniske Frankrike vil bli eksplosivt, og har ingenting å gjøre med den fredelige stammeutopien mine venner Alain de Benoist og Charles Champetier har beskrevet (jf. Éléments nr. 50), i det som kan betegnes som en «sosiologi for drømmere». Tribalismen er aldri fredelig. Jeg er villig til å vedde på at historien, gjennom smertefulle erfaringer, i løpet av ti år vil ha gjort alle multikulturalistiske planer ubrukelige, også for venstresiden. Alain de Benoists ønske om å “fremme en fruktbar dialog mellom grupper som er klart definerte i forhold til hverandre” (Éléments nr. 50, s. 3), virker i europeisk sammenheng som et urealistisk prosjekt, født av den samme ideologiske illusjonen som inspirerte amerikanske talsmenn for “etnisk harmoni” på 1950-tallet, i opposisjon til assimileringstanken. Etter min mening tar både assimilasjonistene, jakobinerne og smeltedigel-tilhengerne og kommunitaristene feil. Et samfunn basert på etnoterritoriell sameksistens er, har vært og vil alltid være umulig. Ett folk, ett land: Det er det menneskets natur krever.
Jeg er helt enig med mine nevnte venner i deres anti-jakobinisme, deres organiske verdensbilde og deres poly-sentriske samfunnssyn. Det jeg klandrer dem for, er at de ikke vil innrømme at den harmoniske sosiokulturelle forskjelligheten de etterstreber, bare kan oppnås mellom forskjellige, men beslektede europeiske folk. Som helhjertede europeister: hvorfor tror de, eller later de som de tror, at et harmonisk samfunn kan oppstå i Frankrike gjennom “multikulturell” sameksistens med samfunn av asiatisk, afrikansk og arabo-muslimsk opprinnelse, som står langt fra europeernes mentale struktur? Var de konsekvente, ville de forsvart Madame Badinters republikanske og tvangsintegrerende linje. I så måte er Nouvelle Droites harmonisme selv-motsigende. De insisterer på å fremme et paradigme som fysisk sett er umulig å virkeliggjøre, og underkaster seg en mirakeltro som er karakteristisk for egalitære ideologier.
Mine venner i Nouvelle Droite har et fantasibilde av islam. De tror islam kan integreres i en europeisk harmoni- og toleransemodell, uten å ta hensyn til at denne ultra-monoteismen er en erobrende, teokratisk og antidemokratisk religion som, som general de Gaulle forutså, søker å erstatte enhver kirke med en moské. Islam er i sitt vesen intolerant, eksklusivistisk og anti-organisk. De nåværende tenkerne i Nouvelle Droite lar seg fascinere av det meningsløse snakket om et “fransk islam”, uten å se at de står overfor den strategien Machiavelli så godt beskrev med sitt bilde av reven. De bekjenner seg til Carl Schmitt, men anvender aldri i praksis verken begrepet om “unntakstilstanden” (Ernstfall) eller “den objektive fienden”: han som identifiserer deg som fiende ut fra selve din eksistens, uavhengig av hva du gjør.
Nouvelle Droites multikulturalisme og islamofile holdning ligger objektivt sett nær den uansvarlige linjen til det katolske bispekollegiet i Frankrike, som av idealistisk altruisme drømmer om et framtidig, harmonisk og etnopluralistisk samfunn på europeisk jord.
Enda merkeligere er det at Nouvelle Droite ikke synes å innse at muslimer anser “hedninger” som absolutt fiende og djevelens yngel, mens jøder og kristne (riktignok med nedlatenhet) tolererer dem. På en nylig reise til Saudi-Arabia måtte jeg skrive “katolikk” på identitetskortet som ble delt ut på flyet. Hadde jeg skrevet “hedning” eller en annen ikke-monoteistisk tro, ville jeg fått problemer.
Å forvente forsoning mellom hedendom og islam er som å håpe på forening mellom djevelen og vievannet.
I Éléments sin rapport om det multikulturelle samfunn diskuteres verken hvordan man skal håndtere ulovlige immigranter (grunnet reaksjonene fra para-trotskistiske organisasjoner og kristensosialister), eller innvandringens økonomiske og sosiale kostnader. Den nevner heller ikke den vedvarende strømmen av innvandrere fra sør til Europa: skal dette hullet tettes, og i så fall hvordan? Slike avgjørende spørsmål stilles aldri. Men folk venter på svar. Et annet problem: mens titusener av franske kandidater med høy utdanning reiser til USA hvert år, tar Frankrike imot og i bytte for hva? Titusener av immigranter fra sør uten noen formell kvalifikasjon. Hvorfor diskuteres ikke dette? Fordi det er tabu? Nettopp.
Jeg kritiserer Nouvelle Droite for å ha sluttet seg til et verdenssyn som undergraves av et ødeleggende begrep: “realisme”, som ofte fremstår som fatalisme i forkledning.
Jeg er nietzscheaner og liker ikke begrepet “realist”. Historien er ikke realistisk. Kommunismen falt på tre år, hvem forutså realistisk sett det? I nr. 5 av Pierre Vials tidsskrift Terre et Peuple beskriver historikeren Philippe Conrad den spanske reconquista mot de afro-muslimske inntrengerne, og understreker at det i historien ikke finnes “fullbyrdede fakta”. Reconquistaen var en urealistisk, men konkret innsats — og den lyktes. Historiens vesen er både virkelig og uvirkelig, for dens drivstoff består både av vilje til makt og makt til vilje. De som av svakhet velger å kapitulere i møte med ubehagelige og tvingende historiske begivenheter, bør lytte til Vilhelm av Oranien: “Hvor det finnes vilje, finnes det en vei.”
Nouvelle Droite sin oppgave burde ha vært å bane denne veien. Den må rette opp sine feil og alliere seg med andre grupper i Europa som deler dette synet.
Den mest effektive ideologiske linjen ligger i å samtidig forkaste både det multikulturelle og multirasiale samfunnet på den ene siden, og det republikanske, jakobinske franske nasjonalismen som muliggjør det, på den andre. Ja til et føderalt Europa av europeiske folk; nei til et multikulturelt (og i praksis multirasialt) Frankrike og Europa åpent for stadig flere afroasiatiske og muslimske samfunn.
Etnokommunitarisme er resignasjonens frukt. Som svakhetstegn virker det demobiliserende, mens remigrasjon fungerer som et mobiliserende mytisk ideal. Gjennom sin islamofili og ettergivenhet overfor fremmede, ikke-assimilerte parallelsamfunn, blir etnokommunitarismen en kilde til splittelse. Den fremmedgjør potensielle allierte blant de innfødte som ellers kunne vært del av en remigrasjonsallianse. I Frankrike slo ikke denne forvanskede ideen rot. Alain Sorals forsøk på å fremme den gjennom listen “Égalité et Réconciliation” mislyktes (1). Den vil mislykkes også i Tyskland. Jo før, desto bedre og jo mindre skade vil den gjøre i det patriotiske miljøet.
(1) Égalité et Réconciliation er en politisk bevegelse grunnlagt av Alain Soral som forsøker å forene den nasjonalistiske høyresiden og den globalismekritiske venstresiden, og fremmer sameksistens mellom innfødte franskmenn og innvandrergrupper. Dette er en form for etnokommunitarisme som foretrekker parallelsamfunn fremfor assimilasjon eller remigrasjon. Kritikere hevder at dette svekker patriotiske bevegelser ved å spre splid og hindre mobilisering blant franske borgere, noe som blant annet kom til uttrykk i Sorals mislykkede valgkamp.
