Du tror du eier telefonen din, men det er produsenten som avgjør når den må byttes ut, ved å styre oppdateringer og gjøre den ubrukelig.
Av Armand LG. Oversatt av Rabulisten.
Se på apparatet du kanskje holder i hånden mens du leser dette. Du tror du eier det. Du har betalt for det, det står på kontoutskriftene dine, ingen vil bestride eiendomsretten din for en domstol. Og likevel er det produsenten som avgjør dagen da du må erstatte det.
Han trenger ikke si det til deg. Det holder å spre oppdateringene lenger og lenger fra hverandre, for så å slutte helt med dem. Apparatet blir tregere, enkelte apper nekter å fungere, sikkerhetsadvarslene hoper seg opp. Etter noen måneder med stadig mer irritasjon går du og kjøper et nytt av deg selv, med en følelse av å ha tatt en fri beslutning.
Det er en ganske uvanlig definisjon av eiendom.
Hva skomakerens forsvinning kostet oss
For ikke så lenge siden kjøpte man et par sko av kvalitet for ti eller femten år. Når sålen løsnet, tok man dem med til skomakeren. Den høye innkjøpsprisen ble rettferdiggjort av levetiden, og gjenstanden endte til slutt opp med å tilhøre den som hadde tatt vare på den.
Denne modellen var på ingen måte foreldet: den samsvarte med en reell etterspørsel, uttrykt av kunder som visste hva de ville ha. Produsenten måtte overbevise gjennom kvalitet, ikke gjennom tvang.
Det planlagt foreldelse oppfant, var noe annet: en fabrikkert etterspørsel. Ingen krever å bytte telefon hvert tredje år. Dette behovet skapes kunstig, gjennom en beslutning fattet i et styrerom og beregnet på å sikre en strøm av inntekter. Man kaller det markedet, men det er det motsatte, et marked forutsetter kunder som står fritt til ikke å kjøpe.
Omveltningen av hierarkiet
Problemet rekker utover det forretningsmessige.
Et verktøy er, per definisjon, til for noe som overgår det selv. Hammeren tjener huset. Plogen tjener avlingen. Telefonen burde tjene arbeidet, kommunikasjonen, hukommelsen, studiet, koordineringen av oppgaver, formål som overgår den og gir den mening.
Men den tjener dem ikke lenger. Den fanger oppmerksomheten, styrer dagens rytmer, snitter opp søvnen, sniker seg inn under måltidene, strukturerer relasjonene. Den er blitt det sentrum som alt det øvrige innordner seg etter. Hierarkiet har snudd: tjeneren kommanderer.
Denne omveltningen er ikke tilfeldig, den er resultatet av et design. Hver eneste varsling, hver endeløse skrolling, hver belønningsmekanisme er uttenkt for å frembringe denne effekten. Det er ikke et forvillet bruksområde for gjenstanden, det er dens tiltenkte bruk.
Hvordan en telefon utformet annerledes ville se ut
Ikke en gjenstand av tradisjonell fremtoning, treverk, lær og latinske navn er bare markedsføring. En gjenstand bygget på andre prinsipper.
For det første levetid. En ytre kropp som er konstruert for å holde i tiår, av materialer som eldes med verdighet, og der de skjøre innvollene, batteri, skjerm, kamerasensor, prosessor, kan skiftes ut hver for seg. Man kaster ikke et hus fordi varmtvannsberederen er gåen.
For det andre suverenitet. Et operativsystem som adlyder den som bruker det, stenger datainnsamlingskanalene, og underlegger appene brukerens mål snarere enn det motsatte.
For det tredje tilbakeholdenhet. Ingen konstant pågåenhet. Et apparat som forholder seg tyst så lenge man ikke ber det om noe.
En slik gjenstand ville være tykkere og tyngre enn dagens modeller. Den ville trolig koste mer i innkjøp. Til gjengjeld kunne den overleveres, ikke som avfall, men som en gjenstand man har tatt vare på og som får fornyet sine organer over tid. Som et hus, som en båt, som et yrkesverktøy.
Forretningsmodellen ville ikke ha noe utopisk ved seg: i stedet for å selge et nytt apparat hvert tredje år, kunne man selge vedlikehold, sikkerhetsstøtte og erstatningsmoduler. Produsentens interesse ville da være å få ting til å vare, snarere enn å slites.
I mellomtiden
Denne gjenstanden finnes ikke på markedet. Noen delvise tilnærminger er i omløp, alternative systemer utviklet utenfor de store konsernene, som prioriterer sikkerhet eller lang levetid, og gjør det mulig å holde liv i et apparat langt ut over det industrien regner som dets normale levetid. De krever et minimum av teknisk kompetanse og dekker få modeller. De er lindringsplastre, ingen løsning.
Men det vesentlige ligger et annet sted.
Hva en dagligdags gjenstand lærer oss
En telefon er ikke nøytral. Man ser på den titalls ganger om dagen, uten å tenke over det, og denne gjentagelsen ender opp med å forme en måte å være i verden på.
Et apparat designet for impuls og utskifting lærer oss et liv av korte sykluser, umiddelbare begjær, utbyttbare gjenstander. Et apparat designet for å vare lærer oss noe annet: at ting skal stelles med, at verdi bygges over tid, at det man virkelig eier, er det man har ansvar for.
Det er ikke et spørsmål om duppeditter. Det er det samme spørsmålet som med gården man gir videre eller selger, huset man steller eller lar forfalle, språket man lærer barna sine eller lar dø ut. En sivilisasjon som måler alt i kvartaler, ender til slutt opp med å ikke overlevere noe som helst.
Telefonen er bare en gjenstand. Men den sier mye om hva vi er blitt og om hva vi ennå kan velge å bli igjen.
