Den nordafrikanske kirken var en gang blant kristenhetens viktigste sentre og formet sentrale deler av vestlig teologi. I et nytt essay i First Things beskriver historikeren D. P. Curtin hvordan denne kirken på få århundrer gikk fra å være en av den kristne verdens sterkeste institusjoner til å forsvinne nesten fullstendig fra historien.
Den amerikanske historikeren og oversetteren D. P. Curtin har publisert essayet The Sudden Death of the African Church i tidsskriftet First Things. Her undersøker han hvordan den latinske kristne kulturen i Nord Afrika gikk til grunne mellom 400 og 1100 tallet, og hvilke historiske lærdommer denne utviklingen kan gi.
Curtin innleder med å påpeke at fullstendige sivilisasjonssammenbrudd er sjeldne. Han viser til at store deler av Vest Europa bevarte en kulturell kontinuitet etter Vestromerrikets fall. Frankerne tok opp i seg romersk kultur og la grunnlaget for det senere Frankrike. Nord Afrika fikk derimot en helt annen utvikling, hvor en høyt utviklet romersk kristen sivilisasjon forsvant uten noen levende etterfølger.
Kristendommens intellektuelle kraftsenter
Ifølge Curtin var Kartago blant Romerrikets viktigste byer og et tidlig sentrum for kristendommen. Her virket kirkefedre som Tertullian og Cyprian, som fikk stor betydning for utformingen av den kristne læren.
Den mest innflytelsesrike skikkelsen var likevel Augustin av Hippo. Som biskop deltok han i en rekke kirkemøter i Hippo og Kartago, hvor den vestlige bibelkanon ble fastlagt. Augustins teologi om arvesynd, moral, klostervesen og forholdet mellom kirke og stat kom senere til å prege hele den vestlige kristenheten.
På 300 og 400 tallet var Nord Afrika ifølge essayet dekket av hundrevis av bispedømmer, klostre og kirkelige institusjoner. Regionen hadde et omfattende nettverk av biskoper og en sterk kirkelig organisasjon.
Vandalenes erobring
Curtin beskriver vandalenes invasjon på 400 tallet som begynnelsen på kirkens tilbakegang.
De arianske vandalene konfiskerte kirkens eiendommer, utviste katolske prester og innførte sin egen troslære. Selv om Østromerriket gjenerobret området i år 533, mener Curtin at de kirkelige og demografiske skadene allerede var omfattende.
Han fremhever at regionen ble rammet av befolkningsnedgang og økonomisk tilbakegang, samtidig som kirkens lederskap og sakramentale liv ble sterkt svekket.
Essayet peker også på en mindre kjent utvikling.
Etter hvert ble gresk det dominerende administrasjonsspråket i Østromerriket. Den nordafrikanske kirken var nært knyttet til latin, og Curtin hevder at dette gjorde den stadig mer isolert fra de store teologiske debattene som foregikk i den gresktalende delen av imperiet. Dermed mistet kirken mye av sin tidligere innflytelse.
Arabernes erobring ble vendepunktet
Ifølge Curtin kom det avgjørende sammenbruddet med de arabiske erobringene på slutten av 600 tallet.
Arabiske styrker erobret først området i 647, før romerne tok det tilbake. I 698 falt Kartago endelig. Byen ble ødelagt, og araberne etablerte sitt regionale maktsenter i Tunis. Byggematerialer fra ruinene av Kartago ble brukt i den nye byen.
Etter dette blir de historiske kildene svært sparsomme.
Curtin skriver at det nesten ikke finnes brev eller dokumenter som beskriver kirkens videre skjebne. Uten fungerende bispenettverk, klostre og utdanningsinstitusjoner visnet kirken gradvis bort. Samtidig førte konverteringer til islam, ofte under økonomisk og sosialt press, til en stadig mindre kristen befolkning.
Pavelige brev fra 900 og 1000 tallet gir de siste sikre sporene etter den gamle afrikanske kirken.
Disse brevene omtaler en kirke i dyp tilbakegang, hvor bare fem biskoper var igjen etter flere hundre år med muslimsk styre. På 1100 tallet innførte den almohadiske kalifen Abd al Mu’min et ultimatum hvor jøder og kristne måtte konvertere til islam eller bli henrettet. Etter dette forsvinner den nordafrikanske kirken praktisk talt fra historiske kilder.
Konstantin Afrikaneren
Curtin trekker frem Konstantin Afrikaneren som den siste betydelige representanten for denne tradisjonen.
Konstantin skal ha flyktet fra Kartago til Italia, blitt benediktinermunk ved Monte Cassino og oversatt en rekke arabiske medisinske tekster til latin. Disse oversettelsene fikk stor betydning for utviklingen av medisinsk kunnskap i middelalderens Europa. Forfatteren mener Konstantin kan ha vært blant de siste representantene for den gamle latinske kristne kulturen i Nord Afrika.
Kultur og tro
Curtin avslutter essayet med en bredere refleksjon.
Han argumenterer for at kristendommen ikke kan reduseres til kultur alene, men heller ikke eksisterer uavhengig av språk, utdanning, institusjoner og samfunnsliv. Den nordafrikanske kirken blomstret fordi den var forankret i en levende sivilisasjon med byer, skoler og felles språk. Da disse strukturene gradvis brøt sammen, forsvant også kirkens evne til å videreføre sin tro og tradisjon.
Ifølge Curtin viser historien at teologisk ortodoksi og hellige enkeltpersoner alene ikke var nok til å bevare kirken når de kulturelle og institusjonelle rammene omkring den kollapset.
