Grunnlovsrådet er gradvis i ferd med å bli et slags tredje kammer som omgjør politiske kompromisser vedtatt av nasjonens folkevalgte representanter.
Av Hélène de Lauzun. Mai 2026. Oversatt av Rabulisten.
Statusen til lavutslippssonene (LEZ), som er utformet for å holde biler ute av franske bysentre, står i sentrum for en politisk kamp som har rast i flere måneder. Etter å ha blitt avskaffet for noen uker siden av nasjonalforsamlingen, er disse eksklusjonssonene nå blitt gjeninnført etter en avgjørelse fra Grunnlovsrådet. Dette er ikke første gang dette mektige statlige organet har overstyrt nasjonalforsamlingen for å presse gjennom sin egen agenda.
Den langvarige striden om lavutslippssonene har tatt en ny vending etter at Grunnlovsrådet opphevet avskaffelsen av dem, til tross for at parlamentet hadde stemt for dette som en del av loven om å forenkle økonomisk virksomhet. Medlemmene av dette sentrale statsorganet, som har ansvar for å sikre at lover er i samsvar med grunnloven, mente at avskaffelsen utgjorde en såkalt «lovgivningsrytter», altså en bestemmelse uten tilstrekkelig tilknytning til lovens opprinnelige formål. Dermed forblir lavutslippssonene i kraft, selv om både nasjonalforsamlingen og senatet stemte for å avskaffe dem.
Denne avgjørelsen kommer etter flere måneder med politisk uro rundt et tiltak som har blitt et symbol på Frankrikes sosiale og regionale splittelser. Opprinnelig ble lavutslippssonene innført for å bekjempe luftforurensning i store byområder, ved gradvis å forby de eldste og mest forurensende kjøretøyene i enkelte byer.
På papiret virker helseargumentet tiltalende. Tilhengerne hevder at luftforurensning forårsaker titusenvis av for tidlige dødsfall hvert år i Frankrike. Men i praksis har ordningen møtt stadig sterkere motstand. Mange lokalpolitikere har kritisert tiltaket som umulig å gjennomføre, sosialt eksplosivt og oppfattet som en form for marginalisering av lavinntektsgrupper, særlig i byenes utkanter og på landsbygda. For mange bilister innebærer kravet om å bytte ut eldre biler med nyere modeller en økonomisk byrde de ikke har råd til, til tross for offentlige subsidier. Etter hvert som inflasjonen og kjøpekraftskrisen har forverret seg, har lavutslippssonene blitt politisk giftige.
Det var på denne bakgrunnen at et flertall på tvers av partiene til slutt stemte for å skrote ordningen i vår. Episoden avslørte allerede regjeringens tvetydighet, splittet mellom ønsket om å forsvare sine miljøforpliktelser og frykten for ny sosial uro tilsvarende «De gule vestene», grasrotbevegelsen som oppstod som følge av høye drivstoffpriser og førte til at hundretusener av demonstranter blokkerte veier rundt om i landet over lang tid. Men motstandernes parlamentariske seier ble kortvarig. Grunnlovsrådet opphevet avskaffelsen på prosessuelt grunnlag, uten engang å ta stilling til sakens substans.
Den juridiske begrunnelsen har igjen satt fart i en langt bredere debatt om Grunnlovsrådets rolle i det franske demokratiet. For det politiske spørsmålet handler nå om langt mer enn bare lavutslippssoner. Hvor langt kan en ikke-valgt institusjon gå i å korrigere eller blokkere viljen uttrykt av parlamentarikere valgt gjennom allmenn stemmerett?
Presedensen fra innvandringsloven er fortsatt fersk i folks minne. I januar 2024 strøk Grunnlovsrådet 35 av de 86 artiklene i lovforslaget som var vedtatt av parlamentet, hvorav de fleste var tiltak sikret av høyresiden og Rassemblement National (RN). Også her ble mange av bestemmelsene kjent ugyldige med henvisning til «lovgivningsryttere».
På den tiden fordømte høyresiden et lovforslag som var «ribbet for innhold» av dem som omtales som «de vise menn». Bestemmelser om innstramninger i sosiale ytelser, familiegjenforening og enkelte begrensninger i statsborgerskap ved fødsel ble fjernet etter den konstitusjonelle gjennomgangen. Rådet understreket at det ikke nødvendigvis mente tiltakene var grunnlovsstridige i seg selv, men hevdet at de var blitt innført gjennom en prosedyre som ble vurdert som uregelmessig. Denne juridiske nyansen fremstod imidlertid for mange som et påskudd som dårlig skjulte en tilsidesettelse av den demokratiske beslutningsprosessen.
Saken om lavutslippssonene følger nøyaktig samme mønster. Et parlamentarisk flertall stemmer for et høyt profilert tiltak, og Grunnlovsrådet opphever det deretter på prosessuelt grunnlag. På den ene siden peker tilhengerne av rettsstaten på at rådets rolle nettopp er å sikre at grunnloven følges og å forhindre «samlelover». De forsvarer seg med at reglene om lovgivningsryttere har eksistert i flere tiår og skal sikre klarhet i den parlamentariske debatten. På den andre siden mener kritikerne at avstanden mellom juridisk legitimitet og demokratisk legitimitet blir stadig større. Grunnlovsrådet er tydeligvis gradvis i ferd med å bli et slags tredje kammer som kan omgjøre politiske kompromisser som er vedtatt av nasjonens folkevalgte representanter. Ikke overraskende gjelder avgjørelsene svært følsomme spørsmål som innvandring, sikkerhet og nå også straffende miljøpolitikk.
De politiske reaksjonene kom raskt etter avgjørelsen. Marine Le Pen fordømte et Grunnlovsråd som «begrenser demokratiet» og oppfordret presidenten i nasjonalforsamlingen, Yaël Braun-Pivet, til raskt å sette spørsmålet om lavutslippssonene tilbake på dagsorden for en egen debatt. For RN, men også for andre deler av høyresiden, illustrerer denne episoden behovet for å gjenvinne politisk kontroll over beslutninger som oppfattes som fjernt fra sosiale realiteter.
Paradokset er at denne nye konflikten i siste ende kan styrke den symbolske betydningen av lavutslippssonene ytterligere. Det som opprinnelig bare var et miljøpolitisk verktøy, har utviklet seg til å bli en eksplosiv politisk sak i skjæringspunktet mellom debatter om økologi, regionale forskjeller og institusjonell makt. Grunnlovsrådets avgjørelse avslutter derfor ikke saken, tvert imot åpner den for en ny konfrontasjon, denne gangen om forholdet mellom parlamentarisk suverenitet og konstitusjonell kontroll.
Denne saken ble først publisert på The European Conservative.
Hélène de Lauzun er Paris-korrespondent for The European Conservative. Hun studerte ved École Normale Supérieure, underviste i fransk litteratur og sivilisasjon ved Harvard University, og tok doktorgrad i historie ved Sorbonne University. Hun er forfatter av boken Histoire de l’Autriche.
