Hvem som stemples som «høyreekstrem», havner raskt i søkelyset til et velsmurt system bestående av medier, NGO-er, rettsvesen og politikk. Matisse Royer beskriver hvordan en slik ond sirkel av diskreditering har etablert seg og hvorfor den kveler den demokratiske debatten.
Av: Matisse Royer.
Ved hjelp av et venstreorientert økosystem er det mulig å stemple personer som «høyreekstreme», ofte uten beviser. Det spiller ingen rolle om vedkommende fremmer en legitim posisjon, eller om ideene deres fortjener reell debatt. Selve merkelappen er nok til å ødelegge deres omdømme og liv.
Men dette stempelet er ikke nøytralt, det utløser en rekke kjedereaksjoner: mediekampanjer, administrative eller rettslige etterforskninger. Blotte eksistensen av en «kontrovers» brukes som påskudd for å starte en prosess. Og når prosessen først er i gang, blir den i ettertid brukt som bevis for at vedkommende faktisk er «ekstremist».
Venstresidens definisjonsmakt og tapet av debattkultur
Nesten alle på høyresiden har fått merke denne ekskluderingsmekanikken. Men også enkelte på venstresiden straffes straks dersom de ytrer tanker som avviker fra linjen. Et illustrerende eksempel: På Fête de l’Humanité, arrangert av ytre venstre i Frankrike, ble den venstreorienterte parlamentsrepresentanten François Ruffin utskjelt som «fascist». Hans forbrytelse? Han kritiserte strategien til Jean-Luc Mélenchon, og anklaget ham for å ignorere velgerne på landsbygda til fordel for ungdom i arbeiderstrøkene.
En absurd likning har blitt etablert: Å snakke om landsbygda betyr å snakke om «hvite» og det betyr igjen å flørte med «fascisme». Dermed bygger ytre venstre sin politiske strategi på angiveri og vold. Debatt blir erstattet med anklager. Enten man er Tino Chrupalla, Jordan Bardella, redaktør for et patriotisk medium, eller en engasjert borger, ingen går fri.
Det handler ikke lenger om idéutveksling, men om systematisk diskreditering. Moralsk og fysisk vold erstatter dialogen. Denne volden organiseres av militante, venstreradikale nettverk som hevder å forsvare demokratiet, men nekter sine motstandere retten til å eksistere i offentligheten.
Politisk instrumentalisering av institusjoner og medier
Partiet Alternative für Deutschland (AfD) har i årevis blitt fremstilt som «høyreekstremt» og som en «trussel mot demokratiet». Etter hvert ble partiet offisielt stemplet som en «mistenkt ekstremistisk aktør» av det tyske sikkerhetspolitiet (Verfassungsschutz). Mediene og politikere kastet seg umiddelbart over avgjørelsen og brukte den til å rettferdiggjøre total utstøting.
Det mange ikke nevner, er at en forvaltningsdomstol i Köln satte klassifiseringen på pause, fordi den brøt med prinsippene om politisk nøytralitet og forholdsmessighet.
Etatenes etterretning ble altså brukt som et politisk verktøy. Anklagen om «ekstremisme» ble brukt til å diskvalifisere en lovlig, folkevalgt opposisjon. Når en demokratisk valgt bevegelse kan erklæres illegitim kun fordi et byråkrati eller en avis sier det, da er det rettssikkerheten som angripes.
Et lukket økosystem av gjensidig bekreftelse
Dette systemet er et økosystem, tett sammenkoblet og autoritært. Hver aktør bekrefter de andre. Journalister skriver belastende artikler, som blir til «kilder» for NGO-er, tenketanker, aktivistgrupper eller akademiske studier. Deretter viser politikere til disse kildene for å etterlyse administrative eller rettslige tiltak. Så melder mediene at «institusjoner er bekymret» og sirkelen er sluttet.
Det er en selvforsterkende mekanisme uten ansvarskjede. Det trengs aldri beviser. Bare det at mistanken gjentas av autoritative stemmer, får den til å fremstå som sannhet.
Samvittighetsløse metoder
Jeg har selv opplevd det. Jeg ble utsatt for en ærekrenkende kampanje fordi jeg har tilknytning til europeiske patriotiske nettverk, enten det gjelder valgkampanjer, aviser eller andre bevegelser. Jeg ble beskyldt for å ha kontakt med den østerrikske intellektuelle Martin Sellner. Aktivister på venstresiden kobler ham automatisk til Christchurch-terroristen Brenton Tarrant. Grunnlaget? En rekke artikler om en gammel sak som for lengst er henlagt.
Påstanden var at Sellner var «nær» Tarrant fordi Génération Identitaire (den franske grenen av Generasjon Identitet) mottok en donasjon fra ham, lenge før angrepet. Disse artiklene skapte en mistenksomhetsbølge, som førte til etterforskning: Sikkerhetstjenesten ransaket Sellners bolig, beslagla hans telefoner og datamaskiner. Målet var klart, man ønsket å knytte ham til en terrorist.
Sellner avviste alltid enhver kontakt, og etterforskningen konkluderte med at han ikke hadde noen tilknytning. Likevel stoppet ikke systemet.
Et eksempel: FPÖ-leder Herbert Kickl ble kritisert for å ha deltatt på en konferanse i 2016 der også Sellner var til stede. Ingenting ulovlig, ingenting kompromitterende, men det var nok til å plante anklagen om «ekstremisme ved assosiasjon». Det er akkurat slik denne mekanismen fungerer.
Stigmatisering som aldri slipper taket
Selv små hendelser, som å vise «OK»-tegnet kan føre til offentlig fordømmelse. Slike bagateller brukes som påskudd for en storm av artikler, som igjen fører til etterforskning. Og selv om man frikjennes, forblir mistanken hengende. Den mater en fortelling som er nyttig for dem som ønsker å utdefinere dissidenter. Jeg må nå forsvare meg overfor min fakultetsledelse, uten noen gang å ha gjort noe ulovlig eller voldelig.
AfD-saken i Tyskland og lignende eksempler i hele Europa viser hvor alvorlig utviklingen er. Det er ikke lenger stemmesedler, debatt eller motargumenter som gjelder men prosesser, påbud og svertekampanjer. Denne utviklingen er farlig, fordi den undergraver tilliten til institusjonene. Når rettsvesen og offentlig forvaltning oppfattes som ideologiske redskaper, mister de sin legitimitet.
Prisen vi betaler er høy: Ytringsfriheten og det politiske mangfoldet, selve grunnlaget for et fungerende demokrati.
