Sosialister og konservative er uenige om hva som bør gjøres med befolkningsnedgangen. Men det fritar dem ikke fra å ta politisk eierskap til problemet.
Av Sven R. Larson, 22. april 2026. Oversatt av Rabulisten.
Det er velkjent at sosialismen er en ideologi som overser individet og retter all sin oppmerksomhet mot kollektivet. Karl Marx, den fremste sosialistiske økonomiske teoretikeren, delte individer inn i klasser basert på hvilken funksjon de har i å produsere økonomisk verdi, Vladimir Lenin, Mao Zedong og andre har videreført sine egne versjoner av marxistisk klasseteori.
Der sosialister har ført ideologien sin til ende, har resultatet vært det samme for menneskene: I Kina under Mao og Sovjetunionen under Josef Stalin ble titalls millioner mennesker sultet i hjel eller på annen måte drept av regimet, i Kambodsja under Pol Pot ble en fjerdedel av landets 8 millioner innbyggere utslettet i statsideologiens navn.
Vi må minne oss selv om disse grusomhetene fra tid til annen. Ved ikke å miste kontakten med sosialismens mørke historie kan vi være årvåkne og plassere dagens politiske spørsmål i riktig sammenheng.
Et slikt spørsmål er den fornyede debatten om Europas demografiske fremtid. De siste årene har spørsmålet om lave fødselstall i EU-land fått mer oppmerksomhet, også fra det politiske etablissementet. Noen ganger er denne oppmerksomheten preget av ironi, slik den svenske statsministeren Ulf Kristersson illustrerer. I fjor vår kom han med et stikk til Russland og hevdet at president Vladimir Putin styrte så dårlig at fødselstallene stupte. Bare seks måneder tidligere hadde Kristersson selv uttrykt bekymring for de fallende fødselstallene i Sverige, og det gjorde han i en nasjonalt TV-sendt tale.
Kristersson, en nominell konservativ, er ikke den eneste politiske lederen i Europa som har vansker med å formulere et logisk standpunkt om kontinentets demografiske tilbakegang. I et politisk notat fra 2024 forsøkte Europakommisjonen så godt den kunne å si at et problem ikke var et problem, men at det kanskje likevel var et problem.
Samtidig satt vesteuropeiske ledere stille mens Europas ledende nasjonalkonservative politiker, Ungarns statsminister Viktor Orbán, kjempet med nebb og klør for å heve sitt lands fødselsrater. Forutsigbart nok har deres forsøk på å ignorere Ungarns demografiske resultater ikke gjort fødselstallene i resten av Europa bedre. Tvert imot nærmer den demografiske tilbakegangen seg nå krisenivå. Den 16. april slo en artikkel i EUBusiness.com dramatisk fast:
EU-befolkningen ventes å falle med 11,7 prosent mellom 2025 og 2100, ifølge de siste befolkningsfremskrivningene fra Eurostat, EUs statistikkorgan. Tallene tilsvarer en forventet nedgang på 53 millioner mennesker i EU ved starten av neste århundre.
Det betyr rundt 50 millioner færre innbyggere i dagens 27 EU-medlemsland innen 2100, med et samlet folketall like under 400 millioner.
Befolkningsnedgangen er en av de mest vedvarende trendene i europeisk samfunnsliv i dag, men de fleste av kontinentets politiske ledere møter spørsmålet med den samme klønete ambivalensen som de møter EUs beryktede økonomiske stagnasjon, kronisk svake offentlige finanser og til en viss grad manglende evne til å organisere en forsvarsoppbygging. En viktig grunn til dette lederskapsvakuumet er at mange europeiske land styres av såkalte Frankenstein-koalisjoner, der eneste mål er å holde konservative og nasjonalistiske partier borte fra makten.
Politisk fastlåsthet i store spørsmål er typisk for disse kunstige koalisjonene, særlig når det gjelder å håndtere et spørsmål som demografisk tilbakegang. Det er ikke overraskende, siden venstresiden ikke engang internt klarer å bli enige om hvorvidt demografisk tilbakegang faktisk er et problem.
En betydelig del av venstresiden mener at befolkningsvekst er dårlig for miljøet, og ser derfor befolkningsnedgang som en vei til å forhindre en fremtidig klimakatastrofe. Andre har motsatt syn på synkende folketall, men i stedet for å argumentere for høyere fødselstall blant Europas opprinnelige befolkninger, foreslår de innvandring som universalløsningen.
Tre argumenter skiller seg ut blant dem:
- Rasisme: venstresiden nærer et slikt forakt for Europas opprinnelige befolkninger at de vil erstatte dem med innvandrere.
- Fylle jobbene: innvandring markedsføres som avgjørende for et robust arbeidsmarked.
- Skatteinntekter: blant de finansielt orienterte undergraver befolkningsnedgang skatteinntektene og skaper budsjettproblemer for Europas rause velferdsstater.
Fellesnevneren for alle disse venstreorienterte argumentene om demografi, enten de ser en synkende befolkning som positivt eller negativt, er deres instrumentelle syn på en nasjons befolkning. Menneskemassen er et verktøy for sosialister for å nå ideologiske mål: Hvis de prioriterer miljøet, går de inn for en krympende befolkning, hvis de prioriterer velferdsstaten, vil de ha befolkningsvekst fordi de trenger flere skattebetalere.
Konservative har et helt annet syn på demografi. En krympende befolkning er et problem i seg selv, fordi den tærer på selve kjernen i nasjonen, og nasjonen er uløselig knyttet til sin opprinnelige befolkning. Barn som blir født inn i den kulturelle, sosiale, historiske og religiøse sammenhengen som utgjør en nasjon, tar denne sammenhengen til seg mens de vokser opp. Livene deres, ja selv personlighetene deres, formes av den nasjonale konteksten. Gjennom livet bidrar de til å bevare og videreutvikle denne sammenhengen.
Nasjoner er grunnleggende byggesteiner i menneskelig sivilisasjon. En opprinnelig befolkning er grunnleggende for nasjonen, noe som gjør en voksende eller i det minste stabil befolkning til fundamentet for selve menneskehetens fremtid.
Med andre ord er konservative iboende forpliktet til en voksende, livskraftig opprinnelig befolkning. Sosialister ser derimot befolkningen som et redskap som kan hindre eller fremme bestemte politiske mål. Dette gjør det mildt sagt vanskelig for politikere fra ulike sider å finne en felles forståelse i dette spørsmålet.
Samtidig er det nettopp det de må gjøre. Riktignok kan det aldri bli noen gjensidig forståelse mellom konservative og de åpent sivilisasjonsfiendtlige elementene på venstresiden, de som enten bærer på et rasistisk motivert fiendskap mot Europas opprinnelige befolkninger eller ønsker menneskeheten bort for å redde planeten. Men utover de mest ytterliggående elementene finnes det rom for at konservative og sosialister kan snakke sammen om et så eksistensielt spørsmål som Europas nå tilsynelatende uunngåelige demografiske undergang.
Dette innlegget ble først publisert på The European Conservative.
—
Sven R. Larson, Ph.D., har arbeidet som fast økonom for tenketanker og som rådgiver for politiske kampanjer. Han er forfatter av flere akademiske artikler og bøker. Hans tekster handler om velferdsstaten, hvordan den skaper økonomisk stagnasjon, og reformene som trengs for å redusere de negative virkningene av stor stat. På Twitter er han @Larson4Liberty, og han skriver jevnlig på Larson’s Political Economy på Substack.
