Hva er det vi egentlig forsøker å opprettholde? Er det samfunnet, er det folkefellesskapets framtid, eller er det bare systemet? Jonas Zuschke stiller spørsmålet i debatten om utenlandsk arbeidskraft, som han mener risikerer å ende i et demografisk selvmord. Vi er ikke satt i verden for å optimalisere bunnlinjen, men for å videreføre en konkret nedarvet identitet, skriver han.
Av: Jonas Zuschke. Oversatt til norsk av Rabulisten.
Det er blitt en ny politisk refleks. Når det mangler hender, skal vi hente dem fra utlandet. Når velferden halter, må vi importere folk til å vedlikeholde den. Og når vi mangler barn, ja, da foreslås det implisitt at vi skal erstatte dem med voksne utenfra.
Demografisk selvmord forkledd som nødvendighet
Danmark er ikke en fabrikk eller en økonomisk sone. Danmark er et folk, et levende, organisk fellesskap. Vi er ikke satt i verden for å optimalisere bunnlinjen, men for å videreføre en konkret nedarvet identitet.
Når vi behandler mennesker utenfra som utskiftbare produksjonsenheter, begår vi to feil. Vi umenneskeliggjør dem, og samtidig oppløser vi oss selv. Vi inviterer dem inn for å dekke et «behov», men forventer samtidig at de oppgir sine røtter, sitt språk, sin særegenhet.
De skal bli som oss for å kunne tjene oss. Det er en kolonisering, men den foregår ikke ved vold eller makt. Vårt eget samfunn gjøres avhengig av mennesker som i utgangspunktet ikke burde være her.
Folkefellesskap eller system
Når vi i dag hører næringsorganisasjoner tale om «mangel på arbeidskraft», og kommuner snakke om «rekrutteringsstrategier» i utlandet, bør vi stanse opp og spørre: Hva er det vi egentlig forsøker å opprettholde? Er det samfunnet, er det folkefellesskapets framtid, eller er det bare systemet?
For velferdsstaten i seg selv er ikke noe mål. Den er bare verdifull hvis den bæres av et folk som opplever den som sin. En velferdsstat uten folkefellesskap blir til en velsmurt forvaltningsmaskin uten sjel.
Det er slik vi har begynt å innrette oss på framtiden. Vi betrakter «systemet» som nødvendig, hevet over kritiske spørsmål i sin essens, og for å vedlikeholde dette systemet kreves det import av unge mennesker i arbeidsdyktig alder.
Men selv om vi betrakter dem som sterile produksjonsenheter, er de like forbundet til sitt eget språk, sin egen historie og arv, som vi er til vårt. Vårt krav om at de skal tilpasse seg, er et implisitt krav om at de skal ta avskjed med sin egen etnokulturelle identitet. Vi setter altså et systems overlevelse over de menneskene som skal bære det.
Varsel om kulturell utslettelse
Hvis vi ikke stanser opp, vil vi i dette århundret gjøre dansker til en historisk parentes. Politiken kunne nylig berette at dansker med opprinnelse i Danmark vil være i mindretall allerede i 2096, dersom den nåværende utviklingen fortsetter.
Det er ikke en teknisk framskriving, ikke bare enda en statistikk, det er et varsel om kulturell utslettelse. Når vi bytter ut befolkningen, bytter vi også ut det kulturelt særegne, vårt språk, vår sosiale tillit og våre normer.
Det skjer ikke nødvendigvis med vold, men det skjer med et ønske om å holde velferdshjulet i gang, der vi av egen vilje inviterer dem innenfor, og det er nettopp dét som gjør det farlig.
Løsningen ligger i vår egen vilje
Løsningen er ikke fremmede hender. Løsningen er våre egne hender, våre egne barn og vår egen vilje. Vi må våge å føre en radikal fødsels- og familiepolitikk, ikke bare med kosmetiske tiltak, men med reell forpliktelse og ambisjon.
Utover økonomisk grunnstøtte til førstegangsfødende, en skattebonus til den tradisjonelle kjernefamilien og kulturbaserte mediekampanjer for det familiebærende livsvalget, kan vi lære av Ungarn.
I 2010 lanserte landet en omfattende nasjonal strategi med ett mål: å snu befolkningsfallet uten masseinnvandring. Strategien var ikke basert på festtaler, men på konkrete insentiver: Skattefritak for kvinner med fire eller flere barn, hele livet.
Rentefrie lån til unge ektepar, som tilbakebetales gradvis med hvert barn, og fordelaktige boliglån for barnefamilier. En bevisst kulturpolitikk der familien ble hyllet som samfunnets moralske og organiske kjerne. Resultatet? Fertiliteten steg fra 1,2 til 1,6 på under ti år, altså den raskeste veksten i EU.
Å investere i sitt eget folk
Ikke ved å utsette framtiden, men ved å investere i sitt eget folk. Det kan selvsagt diskuteres om tallet er tilstrekkelig for reproduksjon, men retningen er klar. Demografisk gjenreisning skjer innenfra, og ikke gjennom import av produksjonsenheter.
Danmark kunne gjøre det samme. Vi kunne, hvis vi våget, ta ansvar for vår egen framtid, med løsninger her og nå som gir positive og varige resultater. Det krever en regjering som tør å prioritere barn framfor budsjettbalanse.
Det krever et embetsverk som tør å tenke langsiktig og folkelig, og ikke bare teknokratisk. Og det krever at vi som samfunn erkjenner at vi ikke kan outsource vår eksistens. Det krever nytenkning og mot.
Men alternativet er ubærelig. En gradvis, selvpåført utskiftning som verken lar oss være oss selv eller lar dem vi importerer være seg selv.
La oss gjenoppdage motet til å være oss selv
For det er jo nettopp det neste skrittet. Assimilasjon. Vi forlanger at de skal gi opp sine egne språk, skikker og verdier, så de kan passe inn i en samfunnsmaskin vi ikke engang lenger har mot til å forsvare.
Det er et umenneskelig krav overfor dem, som vi dehumaniserer og reduserer til utskiftbare produksjonsenheter, og et selvmorderisk svik overfor oss selv.
Derfor er mitt budskap enkelt. La oss stanse den sjelløse og uetiske fokuseringen på arbeidsinnvandring. Vi må finne motet til å si nei til flere midlertidige løsninger med permanente konsekvenser.
Samtidig er vi tvunget til å gjenoppdage motet til å være oss selv. Et folk vi tør å sette navn, ansikt og grenser på. Et folk som tør å eksistere for sin egen skyld, ikke for et systems skyld, og for sine egne barns framtid.
