Bildet av den italienske storfamilien er et bilde utlendinger gjerne har, men som står i skarp kontrast til dagens virkelighet. Italia står nemlig overfor en dramatisk demografisk vinter, der fødselstallene, som begynte å falle i 2008, nå stuper enda mer. Foreløpige tall for årets sju første måneder viser en nedgang på 6,3 prosent i antall fødsler, det vil si 13 000 færre babyer enn i samme periode i 2024.
Av: Audrey D’Aguanno. Oversatt av Rabulisten.
«Tomme vugger»
Italia fortsetter å stå midt i en dyp demografisk krise, med et rekordstort antall culle vuote, «tomme vugger», som har gitt navn til fenomenet. Fødselstallet har falt uavbrutt i 17 år, og nedgangen akselererer stadig. Trenden gjelder hele det gamle kontinentet, men den er spesielt alvorlig i Italia. Antallet fødsler og fruktbarhetsraten har nådd historisk lave nivåer. Fra januar til juli 2025 registrerte det nasjonale statistikkbyrået (Istat) 197 956 fødsler, mot 211 250 i samme periode i 2024, en nedgang på 6,3 prosent. Til sammenligning ble det født 374 604 barn i Frankrike i samme periode, en nedgang på 2,0 prosent.
Fruktbarhetsraten for 2024 nådde også et historisk bunnivå, anslått til 1,11 barn per italiensk kvinne. Den var 1,14 i 2023. Forskjellen virker liten, men den utgjør i praksis over 100 000 færre fødte italienere i løpet av ett år. Til sammenligning ligger snittet i eurosonen på 1,46 barn per kvinne, ifølge Eurostat (2022). Også dette er historisk lavt og langt under reproduksjonsnivået på 2,1 barn per kvinne.
Fremskrivninger antyder at dersom dagens fødsels- og dødsrater fortsetter, kan den siste italieneren bli født rundt år 2225. Dette er naturligvis en teoretisk beregning, men dersom ingenting endres, vil den italienske befolkningen gradvis skrumpe inn til den forsvinner i løpet av to århundrer.
Demografisk krise, systemisk krise
Denne fødselskrisen fører til en aldrende befolkning. Gjennomsnittsalderen i Italia har nådd 46,8 år, to måneder høyere enn året før, mens gjennomsnittsalderen for førstegangsmødre er 33,1 år. En fjerdedel av befolkningen er over 65 år, og 4 prosent er over 85, mens andelen unge blir stadig mindre.
Ifølge tidligere finansminister Giuliano Tremonti representerer fødselsfallet «vår tids dypeste og mest undervurderte krise», og de tomme vuggene symboliserer «den egentlige gjelden overfor fremtiden». Demografiske faktorer påvirker i høy grad økonomisk vekst, finansiell stabilitet og pensjonssystemet, som undergraves når fødselstallene faller. Dette er en av årsakene til Meloni-regjeringens tvetydige migrasjonspolitikk, der man på den ene siden bekjemper ulovlig innvandring, men samtidig åpner for 500 000 utenlandske arbeidere i løpet av de neste tre årene.
Samtidig viser Istat-tall at fruktbarhetsraten blant kvinner med utenlandsk bakgrunn i 2024 lå på 1,79 barn per kvinne, mot 1,11 blant italienske kvinner. De utenlandske mødrene er også yngre, med et gjennomsnitt på 29,7 år ved første fødsel, mot 33,1 blant italienerne.
Italia og det logistiske marerittet
Fødselstallet kollapser ikke bare på grunn av individuelle eller kulturelle valg. Selv om det finnes en sterk vestlig propaganda som fremmer frivillig barnløshet, enten for å «redde planeten», for å kunne nyte livet uten ansvar eller for å unngå økonomisk ruin, er den italienske fødselsnedgangen også et resultat av strukturelle, økonomiske, sosiale og demografiske forhold som gjør det nærmest umulig for unge par å stifte familie.
I 2022 brukte for eksempel 2,5 millioner italienske husholdninger 40 prosent av disponibel inntekt på bolig. Sosiale støtteordninger er minimale eller fraværende, barnehager er ofte altfor dyre, og skolesystemet gjør situasjonen enda vanskeligere. De fleste elever slutter på skolen klokken 13.30, og mange skoler tilbyr ikke skyssordning. Det tvinger en av foreldrene til å være tilgjengelig. Samtidig er det nesten umulig å tilpasse arbeidstiden i et land der deltidsarbeid er sjeldent og fleksibilitet lav. Kun 9 prosent av italienske bedrifter tilbyr ansatte muligheten til å bytte mellom heltid og deltid.
Italia er arvtakeren etter en tid da mødre var hjemmeværende og bestemødre, som fortsatt var relativt unge, tok seg av barnebarna. I dag fungerer samfunnet dårlig for husholdninger med lav eller middels inntekt. Det er på disse områdene et politisk lederskap som ønsker å bevare sitt opprinnelige folk, må sette inn tiltak. Ingenting er uunngåelig, men bare et radikalt skifte i verdensanskuelse, et oppgjør med ideen om at befolkningsnedgang kun kan løses ved å erstatte en aldrende befolkning med unge utenlandske, kan stanse denne katastrofen.
I en tid der verdens biologiske mangfold feires, dør europeiske folk langsomt ut og undergraver den etniske rikdommen i verden. For i motsetning til hva innvandringsideologene hevder, er ikke mennesker identiske eller utskiftbare. Man kan bare håpe at italienerne, og europeerne for øvrig, til slutt innser det.
