François-Xavier Gicquel, operativ direktør i SOS Chrétiens d’Orient, advarer mot kristnes gradvise forsvinning fra Det hellige land og Midtøsten, fanget mellom forfølgelse fra Hamas, israelsk press og sekterisk vold. Han oppfordrer europeere til å gjenopplive et diplomati forankret i deres kristne arv og til å tilby konkret støtte til disse truede samfunnene.
Av Voxeuropa Herald. 7. oktober 2025. Oversatt av Rabulisten.
Matisse Royer: Kan du presentere deg selv for leserne våre?
François-Xavier Gicquel (SOS Chrétiens d’Orient): SOS Chrétiens d’Orient er en NGO grunnlagt i 2013 som nå er virksom i åtte land: Irak, Syria, Libanon, Jordan, Pakistan, Etiopia og Armenia, med oppdraget å hjelpe kristne samfunn med å bli værende på sin jord, forfedrenes land.
Matisse Royer: Kan du beskrive SOS Chrétiens d’Orients nåværende tilstedeværelse i Det hellige land, særlig i områdene som er berørt av den israelsk-palestinske konflikten?
François-Xavier Gicquel: SOS Chrétiens d’Orient har arbeidet i Jordan siden 2015, fra den syriske grensen til Rødehavet, blant alle landets kristne samfunn. Siden krigens begynnelse har vi gjennomført to humanitære hjelpeoppdrag i Gaza, men målet vårt i år er å styrke og utvide tilstedeværelsen vår der.
Matisse Royer: Hva er de største vanskelighetene som kristne befolkninger i denne regionen står overfor i dag?
François-Xavier Gicquel: Det avhenger av hvilken del av regionen vi snakker om. Hvis vi snakker om Det hellige land spesielt, står kristne overfor to store problemer. Det første, i Gaza for eksempel, er åpenbart forfølgelse fra Hamas. Antallet kristne der er nesten blitt delt på ti siden Hamas kom til makten, på grunn av daglig forfølgelse. Men det er også forfølgelse fra israelske myndigheter. Som palestinske innbyggere blir kristne i Det hellige land ansett som arabere og utsettes derfor for den samme trakasseringen, ydmykelsen og de daglige økonomiske og sosiale vanskelighetene som andre palestinere.
Hvis vi ser på det bredere Midtøsten, varierer situasjonen fra land til land, vi kunne snakket om den i timevis. I Libanon kjenner vi til den triste og ødeleggende økonomiske krisen, som først fulgte en politisk krise, deretter det økonomiske sammenbruddet, eksplosjonen i Beirut havn og til slutt den nylige militære krisen som rammet landet. I Irak står vi overfor sekterisk vold. Siden Saddam Husseins fall har borgerkrigen aldri egentlig tatt slutt. Sunnier og sjiaer kjempet i ti år, noe som førte til fremveksten av mafia-lignende grupper som gikk etter de svakeste, nemlig kristne, som er isolerte, gjennom kidnappinger, krav om løsepenger, beslagleggelse av land, daglig ydmykelse og så videre. Så kom fremveksten av Den islamske staten, som fulgte den samme logikken. Selv i dag ligger spenningene under overflaten, og disse mafiagruppene består, noe som gjør livet elendig, særlig for minoriteter.
I Syria kjenner vi situasjonen godt. Etter årene med Bashar al-Assads jernhåndsstyre kom tidligere Al-Qaida-tilknyttede grupper til makten i desember i fjor. Siden da har det allerede blitt begått grusomheter, først mot alawittene, deretter mot druserne, samt terrorangrep mot kirker. Om regjeringen selv er ansvarlig, er umulig å si. Jeg kan ikke lese hjerter og sinn. Det som derimot er sikkert, er at disse handlingene begås av grupper som står regjeringen nær, grupper som en gang støttet den. Nøkkelspørsmålet er om regjeringen har kapasiteten og viljen til å gjøre slutt på disse voldshandlingene. Fremtiden til Syrias kristne avhenger av det.
I Jordan er situasjonen relativt god for kristne, men spenninger finnes fortsatt på grunn av den geopolitiske konteksten og tilstedeværelsen av radikale minoriteter som iblant utsetter kristne for diskriminering og ydmykelse. Det er det generelle bildet i nabolandene.
Matisse Royer: Hvordan påvirker denne konflikten konkret de kristne samfunnene i Gaza, på Vestbredden eller i Jerusalem? Hvordan opplever de relasjonene sine til jødiske og muslimske samfunn?
François-Xavier Gicquel: Jeg bør først si at jeg aldri personlig har vært i Gaza, så jeg har ikke førstehåndserfaring derfra. Men for kristne i Gaza eller på Vestbredden er de palestinere som de andre. De lider under de samme bombingene, de samme angrepene. Dessverre ser vi ofte kirker som blir rammet av israelske luftangrep, eller kristne som blir skutt av israelske soldater. De utholder det som alle innbyggerne i Gaza og på Vestbredden utholder.
Jeg var nylig i Sør-Libanon, og jeg så mange landsbyer som var fullstendig ødelagt, også helt kristne landsbyer, uten noen sjiittisk tilstedeværelse, noe som betyr at de ikke engang kunne mistenkes for å skjule Hizbollah-krigere. Likevel ble de jevnet med jorden. Vi kan se at Israels politikk er vilkårlig overfor befolkningene som lever i disse områdene.
Når det gjelder innbyggerne i Jerusalem, har denne krigen, selv om spenningene har eksistert lenge, forverret disse spenningene og gjort livet svært vanskelig for arabiske innbyggere. Diskriminering finnes, og derfor lider kristne på samme måte. Det er selvfølgelig også angrep fra ekstreme jødiske grupper, hvert år ser vi spytting og fornærmelser mot kristne prosesjoner og bygninger, eller gjeninnføringen av skatter som tidligere var fjernet fra kristne religiøse eiendommer. Det er den overordnede situasjonen for kristne i Det hellige land.
Matisse Royer: Er det en reell risiko for at kristne forsvinner fullstendig fra Det hellige land?
François-Xavier Gicquel: Forsvinning, det er jeg ikke sikker på, kristne har alltid levd der. Vi snakker ikke bare om en religion, men om et folk som har bebodd disse landene i årtusener. Vil de forsvinne? Jeg vet ikke. Mange viser en ekstraordinær trofasthet og motstandskraft. Vil antallet deres gå ned? Ja, helt sikkert. Vil det synke drastisk? Dessverre, ja, det er en reell risiko. Vi ser dette mønsteret over hele regionen. Det at det også skjer i Det hellige land, viser at det ikke bare handler om én religion, som islam, men er del av en bredere dynamikk, å redusere kristne til minoritetsstatus. Og det er dypt trist, fordi kristne ikke er ment å være en minoritet i sine egne land; de er en del av den nasjonale mosaikken.
I Syria er kristne en integrert del av nasjonen, syrere med kristen tro. Det samme gjelder i Irak, der de fleste kristne er av assyrisk opprinnelse, selve røttene til landets folk. Selv om de er færre i antall, forblir de fullverdige borgere. Likevel blir disse befolkningene i dag splittet og redusert til minoritetsstatus, noe som begrenser deres rettigheter, synlighet og representasjon. Dette er det som gjør det så vanskelig for kristne å forsvare rettighetene sine, å forestille seg en fremtid på sin jord eller til og med å bli anerkjent som fullverdige borgere i land som alltid har vært deres.
Matisse Royer: Har dere direkte kontakt med de lokale kirkene? Hvilket budskap formidler de i dag?
François-Xavier Gicquel: Ja, selvfølgelig. Vi begynner arbeidet vårt i Det hellige land med å utvikle et nettverk som allerede er godt etablert gjennom vårt arbeid i Jordan, særlig med Det latinske patriarkatet i Jerusalem og den gresk-ortodokse kirken. Når det gjelder resten av regionen, Irak, Syria, Libanon, Jordan, ja, vi er i kontakt med alle de katolske, ortodokse og orientalsk-ortodokse kirkene. Vi snakker med patriarker og biskoper, og i det daglige arbeider vi direkte med prester. Det er det som gjør oss unike: Kontorene våre er på stedet, og vi lever blant dem. Så, i motsetning til organisasjoner som gir råd fra kontorer i Paris, deler vi deres daglige kamper og føler virkelig smerten deres. Det er viktig å minne dem på at de har en livsviktig rolle, som vitner, som kulturbærere og som åndelige ankerpunkter. Deres brødre og søstre, og faktisk verden, er avhengige av dem, fordi Kristus ba oss vitne om hans budskap. Vi må forbli sterke i motgang og aldri miste håpet. Derfor valgte vi ikke bare å tilby oppmuntrende ord, men å leve blant dem, for å vise at vi ikke vil forlate dem, at vi vil stå ved deres side hele veien, og gjøre vårt beste for å hjelpe dem med å fortsette å bære Kristi budskap.
Matisse Royer: «Kristne NGO-er = korstogslogikk»: Hvordan svarer du på det?
François-Xavier Gicquel: Det vi gjør, er det stikk motsatte av det vi blir anklaget for. Vår viktigste prioritet er å styrke det nasjonale samholdet. Vi ser ikke kristne som en minoritet innenfor et flertall, eller som en isolert boble i en arabisk kulturell sfære. For oss er kristne de opprinnelige innbyggerne i disse landene, selv om de i dag har muslimsk flertall, eller jødisk flertall i Israels tilfelle og de har sin fulle og rettmessige plass der. Ikke som en minoritet som kjemper for å overleve eller som en rivaliserende fraksjon, de er en av de integrerte bestanddelene i disse nasjonene. Uansett hvilket standpunkt vestlige måtte innta, er det en varig virkelighet. Vi er ikke der for å endre det politiske landskapet eller den demografiske balansen i disse landene. Vi er der for å gjøre det mulig for kristne å leve fredelig sammen med sine irakiske, syriske, jordanske, libanesiske, israelske og palestinske brødre og søstre, ikke i en konfrontasjonslogikk, men i en felles oppbygging.
Matisse Royer: Hvordan vurderer du de vestlige maktenes og særlig Europas rolle i (mis)håndteringen av konflikten?
François-Xavier Gicquel: Det som sjokkerer meg i Frankrike, er at landet ikke er i stand til å ta et klart standpunkt i denne konflikten, noe som avslører mye. Frankrike har alltid hatt en klar arabisk politikk, basert på balanserte og avmålte standpunkter. Siden 7. oktober har vi sett stadige helomvendinger. Det gjenspeiler både et problem med oppfatningen og en manglende forståelse av regionen, så vel som mangel på politisk mot, som får franske myndigheter til å gi etter for press fra gaten og opinionen, i stedet for å handle i tråd med våre langsiktige geopolitiske interesser og det felles beste.
Den amerikanske posisjonen er også overraskende. Vi kjente Donald Trump som en ivrig tilhenger av Israel, men selv han virker tatt på sengen av radikalismen til den israelske staten og herr Netanyahu. Dette viser både Vestens svakhet og radikaliseringen av Israel, som har overrasket et uforberedt Vesten med en så brutal opptrapping.
Matisse Royer: AfD i Tyskland inntar et mer nøytralt standpunkt. Bør den franske høyresiden følge samme vei?
François-Xavier Gicquel: Absolutt. Det er avgjørende å opprettholde en viss avstand og balanse i geopolitikken. Mange nasjonalistiske eller suverenistiske partier i Europa, særlig i Frankrike, tar ofte side enten av hensyn til politisk omprofilering, som ikke er bærekraftig på lang sikt, eller på grunn av uvitenhet om temaet, og reagerer følelsesmessig på kort sikt. Man kan ikke svare på en internasjonal konflikt uten å ta hensyn til historien, nasjonale interesser og det felles beste. Forsiktighet er avgjørende, vi må ikke blindt slutte oss til én leir.
Det som bør veilede oss, er to ting: søken etter det felles beste og det absolutte forsvaret av menneskets verdighet og verdien av menneskeliv, slik kardinal Pizzaballa, Det latinske patriarkatet i Jerusalems patriark, minner oss om. Krenkelser av menneskeliv finner sted både på Hamas’ side og på israelske myndigheters side. Vi må innta en balansert og rettferdig tilnærming.
Matisse Royer: Rettferdiggjør Europas «jødisk-kristne røtter» ubetinget støtte til Israel?
François-Xavier Gicquel: Jeg tror ikke på uttrykket «jødisk-kristne røtter» som Europas grunnlag. Europa er først og fremst arvtakeren etter den hellenske og romerske verden, beriket av germanske og keltiske bidrag, og dypt preget av kristenheten. Det jødiske folket har spilt en viktig og fruktbar rolle, men dette ble samskapt ikke en grunnleggende identitet. I utenrikspolitikken må to kompasspunkter veilede oss: våre interesser og det er vanskelig å se Europas interesse i ødeleggelsen av Gaza eller Vestbredden og de påfølgende migrasjonskonsekvensene og søken etter det felles beste, som innebærer prinsippet om «rettferdig krig», slik den hellige Augustin lærte, det vil si proporsjonalitet. Som europeere kan vi ikke støtte en krig som ikke er rettferdig.
Matisse Royer: Bør europeisk diplomati være forankret i den kristne arven?
François-Xavier Gicquel: Ja. Den kristne arven dikterer ikke sider, den dikterer prinsipper: tilstedeværelse, tjeneste for det felles beste, vitnesbyrd og læren om «rettferdig krig», proporsjonalitet, menneskelig verdighet. Det betyr å fordømme ethvert angrep på menneskets verdighet og liv, uansett hvor det finner sted.
Matisse Royer: Hva er deres nåværende frivilligoppdrag?
François-Xavier Gicquel: Vi har for tiden oppdrag åpne i Irak, Libanon, Jordan, Etiopia, Armenia og Egypt. Oppdragene i Syria er stanset i påvente av en avklaring av situasjonen, men vil gjenopptas så snart som mulig. Frivillig arbeid står i hjertet av arbeidet vårt: tilstedeværelse, gjenoppbygging, daglige prosjekter, deling av gleder og sorger. Vi inviterer unge europeere til å bygge konkret brorskap og leve en dypt menneskelig og åndelig erfaring sammen med østlige samfunn.
Matisse Royer: Hvor finner du håp, og hvordan kan vi handle konkret?
François-Xavier Gicquel: Først i Kristus, vi er aldri alene. Og i resultatene av elleve års arbeid, hvis frukter vi kan se: fra familien til nabolaget, fra landsbyen til det bredere fellesskapet. Foreningen av det åndelige og det materielle opprettholder vår besluttsomhet om å fortsette.
To hovedveier:
Støtt initiativer som tjener østlige kristne, gjennom bønn, frivillig arbeid og donasjoner for å hjelpe dem med å se for seg en fremtid på sin jord.
Politisk engasjement: Lær deg mer om geopolitikk og kristen lære, delta, og oppfordre folkevalgte til å fremme en europeisk politikk som både er engasjert og balansert i Midtøsten, en politikk som sikrer stabilitet, fred og varig velstand.
Voxeuropa Herald er et initiativ som deler stemmene som former Europa i dag: folkevalgte, essayister, filosofer, aktivister, kunstnere og påvirkere. Disse portrettene er kollektive svar på krisene som ryster vårt Europa. Overfor de store omveltningene i vår tid gir Voxeuropa Herald en stemme til dem som, over hele Europa, deler løsninger og visjoner for fremtiden. Budskapet er klart: Europeiske realiteter krever europeiske svar.
