Et nytt leserinnlegg retter et skarpt kritisk blikk mot konservative miljøer i Vesten. Forfatteren hevder at konservative i over hundre år har valgt tilpasning fremfor konfrontasjon med venstresiden, og at denne strategien har ført til politisk og kulturelt nederlag. I teksten beskrives en konservatisme preget av usikkerhet, passivitet og frykt for å bryte med samtidens ortodoksi.
Av: Millennial Woes. Oversatt av Rabulisten.
Konservative tenker ikke på å «vinne» kamper mot venstresiden, bare på å «komme seg gjennom» dem. De sjeldne gangene de faktisk tenker på å vinne, er det ved å vise at de selv er mer lojale mot venstreorienterte idealer enn venstresiden er.
Denne unnskyldende strategien har brakt konservative nederlag i alle kulturelle kamper, og i de fleste økonomiske kamper, i et helt århundre. Likevel klamrer de seg fortsatt til den, stadig overbevist om at til tross for dens totale fiasko i praksis, vil den få dem gjennom neste kamp, eller den neste, eller definitivt den etter der igjen.
Bak denne nederlagspregede tilnærmingen ligger to faktorer. Den ene er den iboende passiviteten i den konservative psyken. Den andre er at tradisjonalisme for lenge siden ble fortrengt av progressivisme. Siden den gang har den konservative erkjent at venstresiden faktisk tror på progressivismen, mens han selv bare «aksepterer» den. Hans mangel på troskap til ortodoksien oppleves av den konservative, som lengter etter å tilpasse seg, som en hemmelig synd som han stadig må skjule og benekte. Han føler seg alltid på randen av å bli avslørt som en bedrager.
Alt dette fører til at han tror venstresiden har det moralske overtaket. Selv om de er naive, klønete eller overivrige, er de rettferdige, og det betyr at konservative må være ynkelige. Venstresiden har en renhet i hensikt, en enkelhet i visjon og et totalt fravær av selvtvil som den konservative påstår at han finner morsomt, men som han egentlig finner skremmende.
Som et resultat nærmer han seg kamper med venstresiden overbevist både om at han vil bli beseiret, og at han sannsynligvis burde bli det. Alt han kan gjøre er å bedra seg selv om sin egen situasjon og om venstresidens natur, og i mellomtiden forsøke å begrense skaden de påfører ham.
Den mishandlede hustruen forsikrer desperat sin mann, som vender seg mot henne med knyttede never, om at hun strøk dressen hans i morges. Hun skulle gjerne hatt et nytt bad, stuen malt i en annen farge, hun skulle gjerne hatt mange forskjellige ting. Men fra dag til dag kan hun bare tenke på å blidgjøre mannens raseri. Som resultat vil hun aldri få noe av det hun ønsker seg.
Men i det minste vet den mishandlede hustruen at situasjonen er feil. Den konservative er ikke sikker. Hans naturlige ønske er å være i harmoni med sitt samfunn, i takt med dets ortodoksi. Men progressivismen frastøter ham, så han kan ikke være i harmoni med den, bare kuet av den. For dette bedraget ser han på seg selv som en bedrager. Samtidig vet han at venstresiden faktisk er i harmoni med ortodoksien. Så hvilken rett har han egentlig til å motsette seg dem?
Men enda verre enn den konservative, i hans egne øyne, er høyreorienterte som går lenger enn ham, de som faktisk åpent trosser progressivismen. I det minste har han anstendighet nok til å late som. Disse galningene avviser eksplisitt ortodoksien i sitt eget samfunn. De truer med å forstyrre alt. Og enda verre, venstresiden forbinder ham med disse menneskene.
Dette er grunnen til at den konservative gang på gang skynder seg å ta avstand fra høyreorienterte radikale. Det gjør han for å beskytte normaliteten, en normalitet han egentlig hater, og for å hindre at folk innser at han hater den. For da ville han bli avslørt for det han er, en forræder mot sitt eget samfunn.
Etter å ha tatt avstand fra de radikale, brutt forbindelser med dem, utestengt dem fra sine organisasjoner og advart kolleger mot å hjelpe dem, føler den konservative et glimt av trygghet og håp. Arbeidet han har gjort for venstresiden, ved å kastrere sin egen side, beviser sikkert at han er «rimelig» og «moderat». De vil sikkert sette pris på dette og belønne ham med respektabilitet og «en plass ved bordet». Han vil få en viss innflytelse på hvordan samfunnet utvikler seg, og kunne hjelpe venstresiden med å identifisere og ta avstand fra sine egne radikale.
Dette skjer aldri. Venstresiden gir ham aldri noen makt overhodet. De gir ham sjelden engang den lille gleden av å kalle ham «respektabel». Han forblir permanent under mistanke og må stadig bevise seg for dem, sine fiender, dag etter dag.
Men han fortsetter å håpe. Og han fortsetter å ta avstand fra mennesker på sin egen side, og håpe, og ta avstand, håpe, ta avstand. Det er hans skjebne, bestemt av hans natur.
Den konservative er den perfekte forvalteren av tilbakegang, fordi han er komfortabel med tilbakegang. Han «tror» på en måte på den som det minste av to onder. Handling, å avvise ortodoksien, avvise venstresiden, ta sin egen side, erstatte progressivismen og faktisk redde sitt eget samfunn, ville i hans øyne være oppførselen til en gal radikaler.
Den konservatives to grunnleggende problemer er:
- han er naturlig passiv og søvnig
- han liker ikke tanken på å forandre samfunnet
Som resultat gir han alltid etter for venstresiden når de vil forandre samfunnet. Motvillig mot doktriner og hysteri faller han tilbake til rollen som «den voksne i rommet», den «fornuftige» personen som kan «bringe litt etterlengtet sunn fornuft» til venstresiden og «sørge for at de ikke går for langt». For å oppnå dette søker han deres tillit og beundring. For å oppnå dette selger han ut sine egne radikale. Denne strategien fører til at han kastrerer sin egen side og gjør det lettere for venstresiden å oppnå nøyaktig det de ønsker å oppnå. Han er ikke sterk nok til å stanse den radikale venstresiden, men han har stanset den radikale høyresiden som er sterk nok til å gjøre det, eller snarere, som ville ha vært det.
Etter et århundre med denne prosessen lever vi i Woke-verdenen, Globohomo-verdenen, Regnbue-verdenen, Yookay. Det er et mareritt, og vi er på vei mot permanent utryddelse. Selv om det ville være urettferdig å legge skylden på venstresiden som sådan, de fleste av dem er bare nyttige idioter, er dette verdenen de godkjenner. Selv om den ikke er perfekt for dem, vil de forsvare den til døden.
I denne alvorlige situasjonen er det på tide at den konservative våkner opp, tar seg sammen og enten får ryggrad eller går til side. Han må enten slutte fred med høyreorienterte radikale eller gi plass til dem helt. Selve fremtiden til den europeiske rasen står nå på spill. Vassen konservatisme, både i politikk og holdninger, forhindret ikke dette og vil aldri kunne rette det opp.
