Invasjonen fortsetter, selvmordet akselererer.
Av Constantin von Hoffmeister. Oversatt av Rabulisten.
Vest-Europa begår selvmord, og de seksti tusen afrikanske migrantene som nettopp brøt gjennom i Ceuta, er bare det siste beviset. Mens de spanske styrkene bukker under, kommer kontinentets politikere med uttalelser, kameraene ruller, og ingenting av betydning blir gjort. Invasjonen fortsetter fordi bokstavelig talt ingen er forberedt på å stoppe den. Dette er den siste fasen av en sivilisasjon som allerede har bestemt seg for å dø.
Politiets linjer kollapser under tyngden av antallet. Hus blir stormet, eiendom ødelagt, og lokale styrker blir stående igjen og kjempe for å opprettholde selv den mest grunnleggende orden. Europeiske høyrepolitikere kommer med de forventede uttalelsene. Alice Weidel fra AfD peker på Tyskland som det åpenbare målet og krever umiddelbar grensekontroll og nådeløse deportasjoner. Herbert Kickl fra det østerrikske Frihetspartiet erklærer at bare et «Festung Österreich» kan svare på EUs ubrutte rekke av nederlag. Marine Le Pen og Jordan Bardella fra Nasjonal samling lover å «reformere Schengen» og reservere fri bevegelighet kun for EU-borgere. Nigel Farage peker på de unge mennene i videoene og spår at de snart vil stå i Calais. Geert Wilders kaller det en «islamsk invasjon» og krever at hele massen sendes tilbake. Retorikken er ensartet, alvoret teatralsk, og det praktiske resultatet er så langt identisk med alle tidligere kriser.
Bokstavelig talt ingen i Europa er virkelig seriøse når det gjelder å stoppe dette. Regjeringer og opposisjon ser ganske enkelt på at skuespillet utspiller seg. Intet forsvar materialiserer seg, ingen organisert motstand oppstår, ingenting avbryter strømmen. Skuespillet er trist og uunngåelig. Oswald Spengler beskrev det i Vestens undergang. Masseinnvandring er et symptom på forfallet, ikke årsaken. Den vestlige sivilisasjonen har gått inn i sin vinterfase. Prosessen følger sin egen jernlov og kan ikke reverseres. En åtti år gammel mann blir ikke seksten igjen, og Vesten får ikke tilbake den vitaliteten det allerede har brukt opp.
Likegyldigheten er ikke begrenset til elitene. Flertallet av vanlige europeere deler den samme sløvheten. Parallellen er Romerriket i dets siste fase, da selve byen besto av åtti prosent utlendinger og bare tjue prosent etniske romere. Selv da talte keiseren til en abstrakt menneskehet snarere enn til det romerske folket. I dag fortsetter universalismens kult å fortære Vesten innenfra. Slutten kommer nok en gang.
Jean Raspails De helliges leir er fortsatt den tydeligste skjønnlitterære fremstillingen av den samme utviklingen. I romanen ankommer flåtene, myndighetene fryser, det moralske språket vendes mot Europas opprinnelige befolkning, og den franske sivilisasjonen oppløses under vekten av tall den nekter å motstå. Lesere som vender tilbake til boken etter hver nye bølge over Middelhavet, legger merke til hvor lite fantasi som egentlig var nødvendig. Kommentarene som samler seg rundt De helliges leir, er i seg selv avslørende. De kretser uendelig rundt hvor presis spådommen var, samtidig som virkeligheten den beskrev fortsetter å vokse. Romanen fungerer ikke lenger som en advarsel, den fungerer nå som en diagnose som allerede er blitt bekreftet.
En stor andel av de såkalte «høyrepartiene» fordømmer masseinnvandringen med stor kraft under valgkampene, men når de først kommer til makten, gjør de absolutt ingenting. Dette mønsteret har fått betegnelsen «meloniseringseffekten». Både Giorgia Meloni og Donald Trump brukte sterke ord om hvilke konkrete tiltak de ville gjennomføre mot invasjonen. Begge brøt disse løftene i det øyeblikket makten var deres. Avstanden mellom opposisjonens språk og regjeringens praksis er ikke lenger overraskende, den er strukturell. Partiene eksisterer for å kanalisere folkelig sinne inn i ufarlige spor, mens den underliggende demografiske transformasjonen fortsetter uten avbrudd. Den store utskiftningen er reell.
Dette er imperial overstrekk i klassisk form. Vestlige krefter er fortsatt bundet til forsøkene på å underlegge seg eller omforme fjerne land, samtidig som sentrum selv synker stadig dypere ned i oppløsning. Romerriket gir det historiske forbildet. Den samme makten som en gang projiserte styrke over tre kontinenter, oppdaget til slutt at dens egen hovedstad var blitt demografisk og kulturelt ugjenkjennelig. Dagens Vesten gjentar dette mønsteret med bare mindre variasjoner.
Uttalelsene fra høyrepartiene tjener derfor et dobbelt formål. De registrerer krisens omfang, samtidig som de demonstrerer grensene for den politiske responsen som er tilgjengelig innenfor den nåværende ordenen. Krav om stengte grenser, om å suspendere Schengen og om å sende tilbake alle som ankommer, forblir ord uttalt inn i et tomrom. Statens maskineri fortsetter å håndtere tilstrømningen. Domstolene og byråkratiene fortsetter å operere under de eldre universalistiske forutsetningene. Den demografiske aritmetikken fortsetter sitt jevne arbeid.
Hvis du liker det jeg skriver, kan du bestille min nye bok, «The Fate of White America», her.
Constantin von Hoffmeister studerte engelsk litteratur og statsvitenskap i New Orleans. Han har arbeidet som forfatter, journalist, oversetter, redaktør og kursholder innen næringslivet i USA, India, Usbekistan og Russland.
