I dette reflekterende leserinnlegget tar Andrej Sekulović for seg menneskets forgjengelighet og vår sivilisasjons skjebne i møte med globalisme, masseinnvandring og tap av kulturell identitet. Med røtter i både norrøn visdom og europeisk tradisjon, maner han til ettertanke og til handling, for å sikre en fremtid der vår biologiske og åndelige arv kan overleve.
Av: Andrej Sekulović.
«Fe døyr,
frendar døyr,
ein sjølv døyr på same vis.
Men eg veit om noko
som aldri døyr:
domen over den daude.»
– Håvamål
Mennesket er dødelig, altså forgjengelig. Fra det øyeblikket vi blir født, begynner vi på vår ferd, en ferd som, uansett hvilket liv vi lever og hvilke valg vi tar, uunngåelig fører mot slutten. Noen møter slutten tidligere, andre senere. Personlige valg, som vi har innflytelse over, kan spille en viktig rolle i dette, men kanskje enda større er innvirkningen fra tilfeldigheter og hendelser vi ikke rår over. Ikke bare menneskelivet, som i livets milliarder av år på jorden utgjør mindre enn et øyeblikk, men også hele menneskeheten, fra dens tåkete begynnelse til i dag, har bare vært her en kort stund. Som den franske forfatteren og filosofen Alain de Benoist skriver i Manifest for en europeisk renessanse: hvis vi sammenligner jordens historie med én eneste dag, så dukket mennesket opp i løpet av de siste tretti sekundene. Vi kan bare ane hvor kortvarig og tilsynelatende ubetydelig ett menneskeliv er i dette perspektivet.
Men vi bør vokte oss for å trekke en for rask konklusjon og adoptere et forenklet syn på livet som fort fører til nihilisme og følelsen av maktesløshet. Ja, gjennom historien har millioner, kanskje milliarder av mennesker levd liv som forble ubetydelige og glemt. Deres eksistens på jorden, kortvarig som den var (eller er), hadde ingen virkning på historiens gang. Samtidig har fødselen til visse enkeltpersoner, ofte uten å ha levd særlig lenge, formet historien og avgjort skjebnen til millioner. Kan vi forestille oss en verden uten Aleksander den store eller Napoleon? Uten Julius Cæsar, Attila, Guds svøpe eller Stalin, den røde bøddelen? Vi kan selvfølgelig ikke vite det, men vi vet at enkeltmenneskers handlinger, eller handlingene til mindre grupper eller bevegelser, ofte har formet verdenshistorien.
Selvfølgelig finnes det maktstrukturer og interessegrupper som, fra sine posisjoner, i dag styrer den offentlige opinionen i Vesten. De ønsker å utslette det som, selv om det er et produkt av mennesket og dermed dødelig, er immun mot tidens gang, nemlig det som kan videreutvikles og gjenfødes mens det likevel bevarer sin essens.
Her snakker vi naturligvis om tradisjon og kultur. Ulike kulturer gjenspeiler de genetiske og biologiske forutsetningene til visse rase- eller etniske grupper. Noen har stivnet i tid, mens andre er dynamiske og uttrykker seg i ulike former gjennom historien. Dette gjelder særlig for den europeiske kulturen, som er preget av den faustiske karakter, en trang til utforskning, selvoverskridelse og selvforbedring. En indre drift som har fått europeeren til å alltid søke nye horisonter, enten det er Leiv Eirikssons reiser til Nord-Amerika, Neil Armstrongs første steg på månen, eller vitenskapsmenn som Kopernikus og Nikola Tesla. Alt dette er uttrykk for en europeisk kultur som igjen speiler en etnisk sjel. Som Guillaume Faye skriver i sin bok Arkeofuturisme, er den greske krigsskipet trireme og en moderne atomubåt bare ulike manifestasjoner av det samme prinsippet i ulike epoker.
Faye påpeker også at teknologisk utvikling må skje i tråd med de arkaiske europeiske verdiene og tradisjonene, verdier som har vist seg som bærebjelker i samfunnet, fordi de er i samsvar med vår natur og med naturlovene. Hit hører den tradisjonelle familien, det naturlige hierarkiet der hver person etter evne best tjener fellesskapet (og dermed også seg selv), den ekte aristokrati, prinsippet om at de beste og mest kompetente skal styre, samt ideen om at en manns rettigheter står i forhold til hans ansvar. Og ikke minst: prinsippet om at nasjonal tilhørighet ikke bestemmes av hvor du er født, men av blodet som flyter i dine årer og av ærbødighet for forfedrene.
I den vestlige verden i dag er disse verdiene i ferd med å gå tapt, de er til og med uønskede, da de er i direkte strid med den dominerende ideologien om egalitarisme og likhet. Utmerkelse og kvalitet oppmuntres ikke lenger, som Nietzsche sa, er liberalismen en moralsk «utjevning av topper og daler». I praksis betyr likhet søken etter det laveste felles multiplum. Dette kommer til uttrykk i moderne kunst, hvor hvem som helst kan være «kunstner», det er intensjonen som teller, ikke talent eller dyktighet. Slik har vi gått fra Leonardo da Vinci og Albrecht Dürer til utstilte toalettseter.
På vitenskaps- og teknologifronten i Vesten, som ikke lenger styres av arkaiske verdier og ånden fra våre forfedre, er prioriteten ikke lenger kolonisering av planeter, men å gjøre det mulig for menn som identifiserer seg som kvinner å bli gravide og føde barn. I stedet for høyteknologiske og naturvennlige europeiske byer, der mektig klassisk arkitektur møter moderne teknologi, som futuristiske visjoner fra det 20. århundre, får vi betongjungler fylt med migranter fra den tredje verden, grå, forurensede og nedslitte bygninger, og kjøpesentre som utgir seg for å være sivilisasjonens høydepunkt.
Denne utviklingen er et resultat av den dominerende ideologien i dag: globalismen, med sin universalisme og egalitarisme. I dette forbrukerbaserte, multikulturelle samfunnet finnes det ikke lenger plass til det mest dyrebare av alt, det forgjengelige menneskets etnokulturelle arv. Det finnes ikke plass for våre tradisjoner, for den tankearven som forener heltemot og åndelighet med det faustiske livssynet. Våre tradisjoner reduseres til forbrukerartikler. Våre gamle guder og helter pryder nå etikettene på alkoholflasker, og våre forfedres skikker er blitt turistattraksjoner for betalende publikum.
Selv om det kanskje ikke virker slik ved første øyekast, står vi i dag, som et folk blant Europas hvite nasjoner, på randen av katastrofe og selvutslettelse. Våre forfedre overlevde kriger, pest og invasjoner, men aldri før har vi som europeere stått overfor en biologisk trussel slik som nå, masseinnvandring, fremmet gjennom propaganda for raseblanding, rettet særlig mot unge. Det såkalte «borgerlige» nasjonalister nekter å innse at uten etnisk europeere finnes det heller ikke europeisk kultur eller sivilisasjon. Kultur er et uttrykk for rasespesifikke egenskaper. Vår sivilisasjon, smittet av unaturlige og skadelige ideologier, er i forfall.
Tidligere har Europa vært i forfall før og også blitt angrepet og okkupert av islam. Men den gang kom fienden væpnet og under banner, med åpen trussel. I dag kommer han forkledd som en hjelpeløs flyktning, en fattig stakkar som ber om vår barmhjertighet. Våre egne forrædere i maktposisjoner åpner dørene og truer oss med moralsk fordømmelse dersom vi ikke ønsker velkommen de «fattige», som i morgen vil tenne på byene våre og angripe den opprinnelige befolkningen.
Men slaget er ennå ikke tapt. Til tross for farene og de mørke fremtidsutsiktene, må vi aldri glemme at håpet dør sist. Selv om menneskelivets tid på jorden knapt er et øyeblikk, kan handlingene til én mann, eller en liten gruppe, sette i gang historiske prosesser med uforutsigbare konsekvenser. Handlingene til én kan tenne kampviljen i tusen hjerter. Små seire kan føre til store. Nettopp fordi vi lever i en tid hvor ikke bare vår frihet, men vår eksistens som folk er truet, må vi leve et liv verdig våre forfedre og vårt blod. Det betyr at vi, etter evne må bruke vår tid, våre ferdigheter og talenter i kampen for Europas og europeernes overlevelse. Vi må motsette oss dem som vil forvandle våre hjemland til søppeldynger. Vi må ikke frykte venstresiden som truer oss med å stemple oss som «fascister», vi vet jo at de knapt vet hva fascisme er, for våre forfedre overlevde ikke kriger, pest og katastrofer for at vi skal bøye hodet for folk som har fornektet sin egen kultur og sitt eget folk.
La oss knytte bånd med andre europeiske nasjoner, uavhengig av gamle uenigheter. Tiden er kommet for å stå samlet og forsvare vårt kontinent. La oss sikre en bedre fremtid for dem som kommer etter oss. Hvem, om ikke vi? La oss sette et merke i det korte livet vi har på denne jorden og velge et liv som kanskje ikke er komfortabelt, men som er godt og rettferdig.
Til tross for det alvorlige og urovekkende innholdet, er hensikten med denne teksten ikke å spre mismot, men det motsatte: å oppmuntre til positive handlinger, til samhold og fredelig innsats for å bevare vår biologiske og kulturelle arv.
Og om vi begynte med et sitat fra en gammel norrøn vise, så avslutter vi med et fra en moderne film, kanskje vår tids mest typiske kunstform:
«Det vi gjør i livet, gir gjenklang i evigheten!» – General Maximus, spilt av Russell Crowe i Ridley Scotts Gladiator.
