Ett år etter Damaskus sitt fall står et ubehagelig spørsmål igjen, hvorfor blir de som hyller Sharaa sitt islamistiske styre værende i Europa mens millioner vender tilbake til Syria?
Over tre millioner syrere har reist hjem siden Assad falt, 1,2 millioner flyktninger og 1,9 millioner internt fordrevne ifølge FN, samtidig advarer UNHCR og WHO om at manglende finansiering kan bremse gjenoppbyggingen. Likevel er bildet et helt annet i Europa etter regimekollapsen. Ett år etter Damaskus sitt fall står vi igjen med et grunnleggende spørsmål, hvorfor vender millioner hjem til et land i ruiner mens de som jubler høyest i Europa velger å bli værende når deres drømmesamfunn endelig eksisterer i deres eget fedreland?
Det har nå gått ett år siden de islamistiske opprørerne til Ahmed Al Sharaa marsjerte inn i Damaskus og avsluttet mer enn et halvt århundre med Assad familievelde, et dramatisk skifte som få forutså.
I Europa markeres jubileet med flagg, musikk og demonstrasjoner. I Berlin, Paris og London ser vi feirende syrere fylle gatene med revolusjonsfanen, invasjoner av julemarkeder, ødelagte juletrær og triumferende slagord. Narrativet som har dominert i femten år har vært enkelt, nemlig at syrere ikke kunne reise hjem så lenge Assad kastet tønnebomber. Nå er tønnebombene borte, opprørerne har seiret, og likevel høres jubelen høyere i europeiske gater enn i syriske byer.
Auch in Berlin: Syrer oktroyieren den Weihnachtsmarkt am Alexanderplatz, und nutzen unsere Traditionen als Kulisse für ihre Machtspiele. Was ist bloß aus diesem Land geworden? Und keiner kann sich rausreden. Keiner. Berlin ist überall. Aufwachen! pic.twitter.com/C5LUEBT95r
— Julian Adrat (@JulianAdrat) December 7, 2025
Ser vi på tallene blir bildet desto klarere. Av over 700 000 syrere i Tyskland har knapt 20 000 returnert det siste året, samtidig som 40 000 nye har kommet. I Syria derimot er over tre millioner mennesker i ferd med å gjenoppta livet, hjemmet og arbeidet sitt. Dette viser at viljen til hjemreise eksisterer når forholdene ligger til rette, men ikke hos dem som har slått rot i europeiske velferdsstater.
I Norge er kontrasten enda skarpere. Bare 48 av rundt 50 000 syrere har reist tilbake med assistert retur etter Assads fall. Dette skjer samtidig som norske myndigheter melder at opptil 29 000 syrere har mottatt norsk statsborgerskap siden 2011. Tallene er ikke bare statistikk, de viser et dypere strukturelt problem, nemlig at migrasjonsstrømmen aldri var ment å være midlertidig, men ble institusjonalisert av et system som ikke evnet eller ønsket å stanse seg selv.
Hva remigrasjon faktisk innebærer i møte med syrere i Europa og Norge
Remigrasjon fremstår i dag som den nødvendige og forsinkede reaksjonen på flere tiår med uregulert innvandring, en innvandring som har endret Europas demografi, kultur og tillitsnivå langt raskere enn noen stortingspolitiker våget å innrømme. Målet med remigrasjon er ikke å skape konflikt som enklete hevder, men normalisering, å gjenopprette et høytillits-samfunn der mennesker deler grunnleggende normer og verdier og der statsborgerskap faktisk betyr lojalitet til landet man bor i, ikke til fremmede stater.
I møte med syrere etter Assad-regimets fall blir denne rammen særlig tydelig, for den syriske diasporaen i Europa rommer alle det som kan klassifiseres i tre kategorier som remigrasjon retter seg mot.
For det første finnes det syrere som kom ulovlig, gjennom menneskesmugling eller ved å misbruke asylsystemet. Det er denne gruppen som opprinnelig ble fremstilt som «flyktninger fra Assad», men som nå står igjen uten det opprinnelige argumentet for opphold. Når hjemlandet nå reelt sett tar imot egne borgere i stort antall, faller hele grunnlaget for fortsatt opphold bort og remigrasjon betyr simpelthen retur.
Deretter har vi de store gruppene syrere som oppholder seg lovlig, men som gjennom årene har blitt til økonomiske, sosiale eller kulturelle byrder, mennesker som aldri har integrert seg, som mottar ytelser over lang tid, eller som figurerer i kriminalstatistikker i et omfang som ikke er tilfeldig. For denne delen av befolkningen blir remigrasjon ensbetydende med at oppholdstillatelser ikke forlenges automatisk og at Norge ikke skal fortsette å dele ut statsborgerskap på samlebånd. Det er hverken urimelig eller urettferdig å si at når hjemlandet nå er i gang med å gjenoppbygges og millioner vender hjem, bør også de som ikke har etablert noen forankring i Norge følge samme vei.
Den mest interessante og politisk avslørende gruppen er likevel de syrerne som har fått statsborgerskap, men som aldri har blitt en del av Norge. De lever i egne miljøer, egne språkbobler, egne sosiale nettverk, og identifiserer seg sterkere med Syria enn med landet som har gitt dem pass, rettigheter og trygghet. Det er nettopp denne gruppen vi nå ser i gatene i Berlin, Paris og Oslo, der mennesker med europeiske pass feirer Al Sharaa sitt islamistiske kupp og erklærer revolusjonens seier fra trygg avstand. I Martin Sellners modell for remigrasjon er dette den ikke-assimilerbare kategorien, mennesker som har statsborgerskap, men ikke identitet med landet de bor i. Remigrasjon innebærer i slike tilfeller ikke tvang, men et kombinasjonssett av økonomiske, sosiale og kulturelle insentiver som gjør retur mer attraktivt enn å bli værende i et samfunn de ikke identifiserer seg med.
Denne tre-delingen av migranter gjenspeiles også i måten remigrasjon gjennomføres på. Først kommer en umiddelbar fase, der land som Norge gjenoppretter kontrollen over grensene, reformerer asylsystemet og returnerer ulovlige innvandrere raskt og systematisk. Deretter følger en kortsiktig fase der regelverket for opphold, statsborgerskap og kriminalitet strammes kraftig inn. Det er her man stanser masseutdelingen av statsborgerskap, innfører strengere krav til botid, vandel og assimilasjon og sender ut personer som har misbrukt tilliten de ble gitt.
Den langsiktige fasen handler om å håndtere konsekvensene av de foregående tiårene, der parallellsamfunn har vokst frem, der islamistiske institusjoner har slått rot, og der hele bydeler har blitt kulturelt og politisk løsrevet fra vertslandet. Her handler remigrasjon om å redusere og dempe disse strukturene, fjerne økonomiske og juridiske privilegier som fremmer separasjon, og skape nye push- og pull-faktorer som gjør frivillig retur til hjemlandet et naturlig valg for dem som ikke ønsker å være en del av den norske kulturen.
Det er i lys av denne helheten at syrernes situasjon fremstår så avslørende. For mens mer enn tre millioner syrere nå vender tilbake for å bygge landet sitt opp igjen, står Europas syrere igjen som et speilbilde av hele migrasjonens problem, ulovlige som aldri skulle vært her, midlertidige som aldri skulle fått bli permanente og statsborgere som aldri utviklet noen lojalitet til nasjonen som tok dem imot. Når de samme menneskene heiser Al Sharaa sitt flagg i en rekke europeiske byer, blir spørsmålet uunngåelig, hvorfor skal Europa huse mennesker som åpent støtter et islamistisk regime i sitt eget hjemland, mens millioner av deres landsmenn bokstavelig talt bygger landet opp igjen?
«Syria trenger dere»
Som Rabulisten har omtalt tidligere har den ikke-voldelige patriotiske ungdomsbevegelse Generasjon Identitet vært en pådriver for å fremme remigrasjon som konsept. De siste årene har Generation Identitær i Danmark gjennomført en rekke profesjonelle og svært synlige aksjoner rettet mot de rundt 40 000 syriske migrantene og etterkommerne som bor i landet.
Det startet med at de unge patriotiske aktivistene gjennomført en happening i indre København, der piloter og flyverter delte ut boardingpass til reiser til det solrike Syria. Budskapet var tydelig: Nå er tiden inne for å vende hjem og bygge landet opp igjen.
Den siste aksjonen var også utformet som en ironisk, men politisk presis intervensjon: en offentlig «konkurranse» der en syrisk statsborger bosatt i Danmark kunne vinne en gratis énveisbillett hjem til Syria, på betingelse av at vedkommende aldri kom tilbake.
Aktivistene gikk ut i Københavns gater med store plakater som proklamerte budskapet «Gode nyheter, du kan nå vende hjem til det solrike Syria, dit land har bruk for deg». Aksjonen skulle synliggjøre at syrere ifølge danske myndigheter nå kunne returnere trygt og at hjemreisen burde være normalen, ikke unntaket.
Saken fortsetter under.
Kampanjen ble lansert etter at danske myndigheter hadde erklært flere deler av Syria som trygge for retur, og etter at enkelte syrere med midlertidig beskyttelse hadde fått beskjed om å forlate Danmark. Likevel hadde hjemreisen gått tregt. Generation Identitær mente dette viste at syrisk migrasjon i praksis var permanent, ikke midlertidig og at staten trengte hjelp for å få i gang reelle returer.
Konkurransen var åpen for syriske statsborgere over 18 år med bosted i Danmark og på én betingelse: deltakeren måtte forplikte seg til aldri å vende tilbake etter reisen. «Premien» skulle trekkes 1. juni 2021, og reisen måtte gjennomføres innen årets slutt.
Aksjonen fikk stor oppmerksomhet, både fordi den utfordret den politiske fortellingen om midlertidig beskyttelse og fordi den pekte på det moralske ansvaret syrere har overfor sitt eget lands gjenoppbygging. Under slagord om at «Syria trenger dere», lykkes organisasjonen å presse fram diskusjonen om remigrasjon i praksis, særlig når myndighetene selv hadde erklært landet trygt.
