En ny bok løfter frem et mørklagt kapittel i europeisk historie: den muslimske slavehandelen med hvite kristne, som i flere hundre år herjet kystbyer i England, Island og Sør-Europa. I Daily Mail omtaler Christopher Stevens Captives and Companions som et modig oppgjør med en historie venstresiden ikke vil vedkjenne seg og som fortsatt kaster lange skygger over deler av den islamske verden.
I en rystende og modig anmeldelse i Daily Mail bringer journalist Christopher Stevens Europas glemte slaverihistorie ut i lyset. Anmeldelsen gjelder historikeren Justin Marozzis nye bok Captives and Companions, som dokumenterer hvordan om lag én million hvite europeere, inkludert barn, kvinner og sjøfolk, ble tatt til fange av muslimske pirater og slavehandlere fra 1500- til 1800-tallet og solgt som slaver i Marokko, Alger, Tunis og Istanbul.
Den transatlantiske slavehandelen er i dag gjenstand for grundig historisk, politisk og kulturell bearbeidelse. Den arabisk-muslimske slavehandelen, som ifølge Marozzi både begynte tidligere og varte lenger, behandles derimot med øredøvende taushet. Anklager om «islamofobi» og ønsket om å bevare en narrativ symmetri der Vesten er den eneste skyldige, har ført til et kulturelt og akademisk tabu.
Thomas Pellow, et ansikt på Europas usynlige slaveri
Bokens hovedfortelling er den nesten ukjente skjebnen til Thomas Pellow, en britisk gutt fra Cornwall som i 1715, bare 11 år gammel, ble tatt til fange av nordafrikanske pirater under et angrep ved den spanske kysten. Han ble lenket, ført til Marokko og gitt som gave til sultan Moulay Ismail, en muslimsk hersker kjent for sitt brutale despoti og sin slavehær på titusenvis.
Pellow ble utsatt for tortur og tvangsislamisering. Han ble hengt opp-ned og slått under føttene med stokker (bastinado), og brent med ild. Til slutt lot han som han konverterte, men i sine memoarer skrev han senere: «Jeg foraktet dem alltid og deres forbannede lære om Mahometismen.»
Som voksen ble han selv satt til å lede slavejakter for sultanen, og fikk kommando over en styrke på 30 000 slavesoldater og 60 000 kameler. Han ble også utnevnt til vokter for sultanens harem med 4 000 slavinner.
Sultan Moulay Ismail, som kalte seg «de troendes fyrste», eide ifølge Marozzi mer enn 25 000 hvite slaver og nærmere en kvart million svarte afrikanere. For å «produsere» flere slaver arrangerte han massebryllup mellom hvite og svarte, der han bare pekte på to mennesker og sa: «Den der tar den der.» Ifølge Pellow måtte de hvite kvinnene finne seg i å bli «knyttet til en neger […] like sikkert som om de var viet av en pave».
Islamsk slavehandel: global, systematisk og brutal
Muslimske pirater, særlig fra Alger, gjennomførte gjentatte slaveangrep på kystbyer i Europa. På 1620-tallet satt over 10 000 europeiske slaver i byens fengsler. Fangene var ikke bare fra Sør-Europa, men også fra Storbritannia, Skandinavia, Nederland, Irland og til og med Japan og Kina.
I 1627 ble to muslimske raidekspedisjoner sendt til Island. Over 400 menn, kvinner og barn ble tatt. Vitner fortalte hvordan en kvinne og hennes to år gamle barn ble kastet inn i et brennende hus og spiddet med spyd mens de brant, til latter fra de muslimske angriperne.
Den flamske adelsmannen Emanuel d’Aranda, selv holdt i fangenskap i to år, anslo at hele 600 000 europeiske kristne ble slaver i Alger mellom 1536 og 1640. Tallene samsvarer med det mer kjente estimatet om én million hvite europeere som ble gjort til slaver fra 1500-tallet og frem til 1800-tallet.
Ifølge Marozzi og Stevens var behandlingen av slavene i mange tilfeller verre enn i den transatlantiske handelen. Gutter ble kastrert i Sudan og sendt til Tyrkia og Midtøsten som eunukker, særlig verdifulle i husholdninger og harem. Rundt 35 000 gutter døde hvert år i slike operasjoner, hvor penis og testikler ble fjernet med barberblad, urinrøret åpnet med bambus, og såret smurt med varm olje eller dyregjødsel. Overlevende ble gravd ned i varm sand til de grodde.
Denne praksisen fortsatte langt inn i 1800-tallet. Grev Raoul du Bisson, en fransk reisende, beskrev slike operasjoner som «barbariske og motbydelige».
Britisk innsats mot islamsk slaveri og samtidens stillhet
Anmeldelsen i Daily Mail korrigerer også forestillingen om at det britiske imperiet utelukkende var en pådriver for slaveri. Tvert imot peker Marozzi på hvordan Storbritannia etter 1807 ble den mest aktive makten i kampen mot både den transatlantiske og den arabiske slavehandelen. Royal Navy patruljerte farvannene mellom Zanzibar og Oman og arresterte slavetransportskip.
Professor Nigel Biggar bemerker i anmeldelsen at Storbritannia satte betydelige ressurser inn for å få slutt på det islamske slaveveldet i Afrika, samtidig som landet avskaffet sin egen slavepraksis.
Stevens peker på det paradoksale i at denne innsatsen sjelden nevnes i dagens pensum eller medier, som i stedet insisterer på at alle verdens onder har sitt opphav i britisk kolonialisme, mens islamsk imperialisme, som i flere tilfeller var langt mer undertrykkende og brutal, forblir tabu.
Slaveriet fortsetter i dag
Det mest opprørende i Marozzis bok er likevel ikke bare det historiske omfanget av slaveri i den muslimske verden, men det faktum at det fortsatt pågår. I Malis hovedstad Bamako møtte Marozzi en tidligere slave ved navn Hamey, som forteller om en barndom og voksenliv i liveid underkastelse. Da han protesterte mot at hans koner og døtre ble voldtatt, ble han overfalt, pisket og jaget naken fra landsbyen, mens publikum jublet og filmet med mobiltelefoner.
I dag anslås det at rundt én million mennesker i Mali lever i slaveri. For dem er valget fortsatt: slaveri eller sult.
