Dagbladets lederartikkel om truslene mot AUF-leder Gaute Børstad Skjervø får kraftig kritikk i dette leserinnlegget. Helene Tveiten mener avisen bruker saken til å stemple legitim kritikk av Arbeiderpartiets politikk som «hat» og høyreekstremisme, samtidig som mediene overser vold, kriminalitet og utrygghet som rammer vanlige nordmenn.
Av Helene Tveiten.
Dagbladets leder «Fortjener takk» er ikke en oppfordring til anstendighet i debatten. Den er et velregissert retorisk grep.
Ta et reelt og uakseptabelt problem, trusler mot AUF-leder Gaute Børstad Skjervø etter hans opptreden i NRKs «Debatten» om rasisme og bruk det til å ramme inn all kritikk av Arbeiderpartiets politikk som «hat», «høyredreining» og en historisk fortsettelse av mellomkrigstidens mørke ideologier.
Artikkelen insisterer på at hatet mot arbeiderbevegelsen er i særklasse, trekker fram Utøya og krever takk til demokratiets fotsoldater. Dette er ikke journalistikk. Det er klassisk venstremedie-aktivisme som bruker selektiv indignasjon til å delegitimere motstandere og beskytte egen maktbase. Statistikken viser i tillegg til noe annet. Det skal vi komme tilbake til.
Først og fremst. Arbeiderpartiet har for lengst mistet retten til å kalle seg arbeiderbevegelsen. Det privilegiet gikk tapt da partiet forvandlet seg fra et parti for vanlige arbeidere, håndverkere og familier til en privilegert elitebevegelse med direktelinje til statlige ressurser, medier og byråkrati.
Mens AUF-lederen får voldsalarm og lederplass, lever vanlige nordmenn med konsekvensene av en politikk som har ført til rekordhøye matpriser, svak krone og en kriminalitetsutvikling som rammer de som ikke har egen politigruppe i ryggen hardest.
Dagbladets vinkling er neppe overraskende. Ferske tall fra Medieundersøkelsen viser en systematisk venstrevridning i norsk presse: 27 prosent av journalistene ville stemt Ap, 15 prosent SV, til sammen 42 prosent på de to partiene alene. Kun 20 prosent plasserer seg på «høyresiden», mot 37 prosent i befolkningen generelt. Høyre får 9–11 prosent blant journalister, Frp bare 4 prosent.
Når Dagbladet maler et bilde av dyster høyre-dreining og konspirasjonsteorier om elite som samarbeider med muslimer, er det nettopp denne medie-eliten som beskytter sin egen ideologiske boble.
Kritikk av Ap-regjeringens politikk siden 2021 blir ikke møtt med faktabasert motargument, men med historisk guilt-by-association. Linjer tilbake til 1930-tallets jødebolsjeviker og Utøya. Dette er ikke bare smakløst. Det er en akademisk uærlig retorisk strategi, en form for «boundary work» der legitime bekymringer for innvandring, kriminalitet og økonomi defineres utenfor det akseptable diskursfeltet.
Artikkelen bruker Skjervøs sak til å generalisere. Alle som kritiserer Ap er del av et «hat» som må bekjempes, ikke diskuteres.
Artikkelen innrømmer at politikere fra alle partier rammes. Frp-representant Kristin Lode i Stavanger nevnes raskt, men insisterer likevel på at hatet mot Arbeiderpartiet er i særklasse. Tidligere rapporter fra Politihøgskolen og PST har vist at Frp-politikere i årevis har toppet statistikken over hatefulle ytringer, trusler og skadeverk.
Dagbladet har vært påfallende stille når det har rammet borgerlige representanter. Nå, når en AUF-leder får alarm etter en debatt der han bidro til å male Frp som rasister, blir det nasjonal krise. Gaute sin retorikk kan og tilskrives årsaken til at FrP topper statistikken over partier utsatt for hatefulle ytringer, trusler og skadeverk til å begynne med. Dette gjelder ikke kun FrP men partier som Norgesdemokratene, FOR, Konservativt m/flere.
Problemet er ikke at trusler er uakseptabelt, det er de alltid. Problemet er den dobbelte standarden. Eliten får alarm, mediadekning og moralsk panikk. De andre partiene og politikere får fort en anklage om at de selv er både årsaken og fortjener skylden for truslene og hatet.
Vanlige nordmenn får heller ikke det samme. Mens politikere beskyttes, øker vold i nære relasjoner og overgrep mot kvinner og jenter i utsatte områder.
Vold og overgrep på gatene øker men stadig flere lar være å anmelde og rapportere. Dette er det vi kaller en normalisering av slike handlinger. Det finnes ingen kronikk på lederplass i Dagbladet om dette.
Innvandrere fra ikke-vestlige land er grovt overrepresentert i statistikken for grov mishandling og seksualovergrep, tall fra SSB og Politiet som Dagbladet konsekvent unngår å kontekstualisere. Dette er ikke «konspirasjonsteorier». Det er empiriske fakta som krever ærlig debatt, ikke moralisering.
Akademisk sett er Dagbladets lederartikkel et lærebokeksempel på det vi kaller for «moral entrepreneurship» og narrativ kontroll.
Ved å knytte dagens politiske kritikk til Breivik og mellomkrigstidens ekstremisme, forsøker artikkelen å pathologisere motstand. Kritikk blir ikke politikk, men «hat».
Dette er en klassisk teknikk for å lukke debatten og opprettholde hegemoni i en tid der tilliten til medier og politikere synker. Spesielt Arbeiderpartiet sin tillitt.
Artikkelen krever at hver enkelt borger har et ansvar for å «imøtegå hets», men definerer samtidig hets så bredt at det inkluderer negative kommentarer i sosiale medier eller ren satire og lar definisjonen være opp til hver og enkelt for ytterligere polarisering, splitt og hersk.
Resultatet er en appell til selvsensur: Si ikke det upopulære, ellers er du del av problemet.
Samtidig ignorerer teksten rotårsakene til frustrasjonen. Ap-regjeringens håndtering av økonomi, energi og integrering siden 2021.
Matprisene har steget dramatisk. Tryggheten i mange nabolag er svekket. Når vanlige folk reagerer i kommentarfelt, kalles det for handlinger på «fiendtlige stater»-nivå.
Dette er ikke et forsvar for ytringsfrihet. Det er et forsøk på å bevare en politisk orden der Ap og deres medievakter fortsatt kan kalle seg arbeiderbevegelsen uten å bli holdt ansvarlig for politikken som har fjernet dem fra sin opprinnelige base.
Dagbladet avslutter med at politikere fortjener takk. Det gjør ihvertfall noen av dem. De som stiller opp i debatten og forholder seg til å unngå å kaste rasisme, nazisme og hatefulle strofer på statlig tv mot Norges største velgergruppe. At man mottar trusler gir ikke et slikt privilegium automatisk.
Arbeiderpartiet er ikke lenger arbeiderbevegelsen. De er en del av et etablissement som bruker ofre som Skjervø til å beskytte seg mot kritikk av egen politikk. Norge trenger ikke flere voldsalarmer til eliten. Vi trenger et media som faktisk graver i årsakene til utrygghet og polarisering, ikke en som graver grøfter for å beskytte makten.
Uten den ærlige debatten vil tilliten fortsette å synke, og reaksjonene vil bare bli sterkere. Av helt forståelige grunner.
