De er unge, sinte og kjemper mot masseinnvandring som ødelegger Europa og som gjør tilværelsen utrygg for jenter og kvinner. Men hvem er de? Her får du vite det.
Av: Katerina Janouch. 18. februar 2026. Oversatt av Rabulisten.
Jeg antar at du aldri har hørt om den franske kvinneorganisasjonen Collectif Némésis (navnet er direkte tatt fra hevnens gudinne, bare en sånn ting!). Det hadde ikke jeg heller før dødelig mishandling av den 23 år gamle studenten Quentin Deranque, som lørdag 14. februar forsøkte å beskytte jentene under en demonstrasjon da en aggressiv mobb venstreekstreme Antifa-aktivister gikk til angrep mot dem. Quentin ble så hardt mishandlet at han døde av skadene, og nå er ni personer varetektsfengslet for involveringen i mishandlingen, som også er fanget på film. Men Collectif Némésis havnet gjennom Quentins tragiske død på manges radar.
Collectif Némésis er en gruppe sinte, bråkete jenter som løfter spørsmål som ikke er særlig komfortable for etablissemanget, siden de åpent trosser det venstreliberale narrativet og derfor blir de usynliggjort.
– Vi startet uten noen som helst støtte, ingen på høyresiden kjente til oss, og noen av aktivistene var nødt til å forlate jobbene sine, sa grunnleggeren til AFP i fjor, og oppga da at kollektivet ikke mottok noen bidrag.
Svenske mainstreammedier forsøker naturligvis å late som om denne organisasjonen ikke finnes. Alternativt vil de snart bli beskrevet som «høyreekstreme».
Ja, Collectif Némésis er et veritabelt slag i ansiktet på det politisk korrekte, venstrefeminiserte etablissemanget. Og som de trengs. Disse jentene er vår tids virkelige kvinnekjempere. De tør å gå mot strømmen. De løfter spørsmål som virkelig skaper ubehag. Disse er ikke like feilprogrammerte i hodet som de hjernevaskede barnehagelærerne i Dagens Nyheter eller de engstelige kirkedamene i SVT og SR.
– Feminismen har i flere tiår vært venstresidens domene, og venstresiden innser ikke at det i dag finnes nye faktorer å ta hensyn til, særlig når det gjelder migrasjonsspørsmålet, sier Alice Cordier videre.
Jentene i CN er hardinger som sier det som det er, selv når prisen blir høy og de får etablissemanget mot seg. For det er ikke særlig komfortabelt eller hyggelig å protestere mot masseinnvandring, islamisering og politikk som har forvandlet Europa til et helvete der kvinner ofres på multikulturalismens alter.
Mediene er selvsagt skyldige i at vi står her, de fortsetter å presse befolkningen full av sin løgnaktige og vinklete rapportering. I dag er det så ille at bare enkelte nøye utvalgte feminister får plass i etablissemangets medier, og unge jenter indoktrineres dermed til å tro at det er disse som er en naturlig norm å etterligne. Enten hylles venstreaktivister som Greta Thunberg, som ukritisk løftes frem som gode forbilder uansett hvilke rasistiske organisasjoner hun støtter. Eller så handler det om tilrettelagte influensere hvis største bekymring er om neste betalte samarbeid blir noe av. Mainstreammediene elsker å vise frem hyklende venstrefeminister og deres agenda, som går ut på at masseinnvandring og multikultur er noe å strebe etter, at klimaet er i krise, at kriminelle trenger kanelboller og en varm favn å gråte i etter at de har henrettet noen med et skudd i hodet, og at transaktivisme er noe vi alle må betrakte som livets viktigste spørsmål, og at også menn som later som de er kvinner kan føde barn. Samt i samme åndedrag at slørtvang og en stadig raskere, aggressiv islamisering er bra for et moderne samfunn og absolutt ikke noe problem for vestlige kvinners frihet. Noen alternativer i dette ekkokammeret av forvridde meninger gis sjelden. Jenter og kvinner som mener noe annet blir kansellert fra den offentlige samtalen som om de var suspekte og gale, og får deretter holde til i frie medier. De fremstilles som hardhjertede og henges gjerne ut av etablissemanget, hånes og stilles spørsmål ved.
Collectif Némésis gir fingeren til alt dette. De forvirrede ideene som fremmes av venstresidens lakeier, og som i virkeligheten er den største trusselen mot kvinners frihet, hører absolutt ikke hjemme her. Og det er så befriende.
Kort bakgrunn:
Collectif Némésis ble dannet i Frankrike i 2019 av en ung aktivist som har valgt å bruke et pseudonym, 28 år gamle Alice Cordier, sannsynligvis fordi det er for farlig å opptre i sitt eget navn. Gruppen har siden etablert seg i Frankrike og i mindre skala i Sveits og Belgia. Den er relativt liten i absolutte tall, med anslagsvis mellom 100 og 300 medlemmer, hvorav en aktiv kjerne på noen titalls kvinner driver virksomheten. Medlemmene er hovedsakelig mellom 18 og 30 år. Samtidig har bevegelsen en langt større digital rekkevidde, med titusenvis av følgere i sosiale medier.
For det er i sosiale medier mye av dagens moderne informasjonskrig føres. Og det er gjennom sosiale medier man når ut og kan påvirke hvordan særlig unge mennesker tenker. På X har CN over 10 000 følgere, og over 120 000 på Instagram.
Collectif Némésis står for en nyfeminisme, en langt sunnere ideologi enn den gamle, morkne varianten, preget av islamistklem og hat mot kjernefamilien. Denne nye, kanskje sjette bølgens feminisme skiller seg tydelig fra den som dominerer i vesteuropeiske medier og institusjoner. Jeg vil påstå at CN er det feminismen opprinnelig var ment å være. En berettiget kamp mot urett og undertrykkelse som skulle styrke kvinner, men som ikke automatisk innebar en krig mot menn, som man heller burde stå sammen med, i dag mot krefter som forsøker å ødelegge alt som er verdt å leve for i et fritt samfunn. Som for eksempel ytringsfrihet og frihet fra religiøs undertrykkelse.
Det vil si alt det som ødelegger våre samfunn, og som kvinner rammes hardest av, siden vår frihet stadig begrenses som følge av en tilstrømning av dysfunksjonelle kulturer som i økende grad sprer seg og forsøker å dominere våre tidligere trygge samfunn.
Selvsagt hater mainstreammediene CN. De vil rette lyset mot hvordan kvinner i alle aldre utsettes for uprovosert vold i samfunnet, nye former for seksuelle overgrep, trygghet i det offentlige rom og kulturelle normers betydning for kvinners sikkerhet. En sentral del av budskapet er koblingen mellom kvinners utsatthet og migrasjon, særlig fra ikke-europeiske land. Det som våre politikere helst vil lukke øynene for. Nettopp at CN gjør denne koblingen tydelig og uten å skjule noe gjør at organisasjonen beskrives som «kontroversiell». Til tross for statistikk, til tross for all fakta som bekrefter det de sier, blir de likevel stilt spørsmål ved og stemplet, akkurat som alle bevegelser som står opp for nasjonalstater og sunn fornuft. PK-miljøet beskriver denne kvinnebevegelsen med begrepet «femonasjonalisme», og virker sjokkert over at feministiske argumenter brukes i en nasjonalistisk eller migrasjonskritisk sammenheng. Videre avfeies CN som identitære, høyreekstreme og islamofobiske, det samme gamle snakket når noe åpenbart går mot den venstrevridde, globalistiske agendaen. Flere etablerte feministiske organisasjoner i Frankrike har naturligvis tatt avstand. Og det er slående at reaksjonen ofte ikke bare består av kritikk, men også av en form for stillhet eller marginalisering. I stedet for å møte spørsmålene gruppen reiser åpent, tenderer deler av det offentlige ordskiftet til å avfeie eller usynliggjøre dem. Kanselleringskulturen lever og blomstrer, og CN trår tydelig utenfor den europeiske meningskorridoren.
Selv sier jeg bare: Halleluja! Endelig en gruppe unge jenter som ser ut til å ha forstått hva som virkelig truer oss kvinner i Vesten. Og som står imot et destruktivt etablissemang som motarbeider dem.
Her må vi stille oss spørsmålet: Hvilke kvinners stemmer anses som legitime, og hvilke anses som feilrettede, farlige eller uverdige å lytte til? Jeg selv, og for eksempel Kvinnokraft 4.0, anses av det venstrevendte etablissemanget ikke som verdige å ta på alvor. Vi som peker på hvor dårlig kvinner har det i et samfunn som islamiseres, og der individer med middelalderske patriarkalske verdier mener de har rett til å påvirke og hindre kvinner i å leve fritt og likestilt, blir angrepet av venstresidens megafoner som Sveriges Radio, SVT, Aftonbladet, Dagens ETC, Flamman og Expo. Vi som ikke retter oss inn og aksepterer økt kvinneundertrykkelse, der vi i tillegg reduseres til et attributt som menn kan ta på seg når det passer dem, slik at vi degraderes til livmorbærere eller fødende foreldre, der vår kvinnelighet kan approprieres av menn på alle mulige måter.
Jeg har lenge stått opp for jenter og kvinner, i snart ti år har jeg kjempet for at Sverige skal forbli et land der vi kan leve trygt, i stedet for å utsettes for gruppevoldtekter, voldtekter i eldreomsorgen når vi blir gamle, gruppevoldtekter og mishandling fordi vi blir sett på som bytte, og alt annet som følger av de demografiske endringene landet vårt befinner seg i.
Allerede i 2017–2018 skrev jeg om kvinneoppropet #120dB, som samlet vitnesbyrd fra unge jenter og kvinner som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep i offentlige miljøer, på festivaler, i asylrelaterte sammenhenger og i ulike europeiske kontekster. Navnet viste symbolsk til lydnivået fra en alarm, et rop om hjelp som ikke kan ignoreres. Vitnesbyrdene i #120dB var konkrete og smertefulle. Allerede da sa Europas døtre at de var under angrep. Unge kvinner snakket rett inn i kamera. De ble drept i terror og meningsløs vold. De var Ebba, Maria, Mia. Voldtatt i Kandel. Rotterdam. Malmö. Likevel ble oppropet ikke møtt med den samme enstemmige støtten som for eksempel det utvannede #MeToo og alle dets avleggere. Reaksjonene var splittede, til tider avvisende. Det oppsto en tydelig spenning mellom kvinners erfaringer og det politiske narrativet som dominerte samtalen. Det var ikke akseptabelt å snakke om utlendingers vold mot Europas døtre. Det er det fortsatt ikke.
Snart ti år har gått, og det er nå enda verre. For vi har fortsatt den store elefanten i rommet som heter masseinnvandring, og menn fra kulturer som behandler kvinner dårligere enn dyr. Og et etablissemang som er redd for at rasismeanklager skal brukes når disse faktorene legges på bordet. Gruppevoldtekter utføres i stor grad av ikke-europeiske innvandrere. Det samme gjelder voldtekter i eldreomsorgen. Æresdrap blir stadig vanligere. 87 jenter kjønnslemlestet bare i Västerås. Men disse kvinnenes historier passer ikke inn i det ideologiske kartet. Når det handler om konsekvensene av masseinnvandring og islamisering, forsvinner solidariteten ut av vinduet.
Hvem skal få avgjøre hvilke erfaringer som skal få plass, og hvilke som skal anses som politisk ubehagelige? Collectif Némésis er i dette perspektivet ikke bare en enkelt organisasjon, men et symptom på en bredere forskyvning i den europeiske samtalen om kjønn, migrasjon og kultur. At bevegelsen, til tross for sitt begrensede medlemstall, kan få stor spredning i sosiale medier, viser hvordan nye kanaler skaper parallelle offentligheter. Spørsmål som etablerte medier forsøker å tie i hjel blir store temaer i digitale fora.
Man kan selvfølgelig, om man vil, kritisere Collectif Némésis ideologisk, politisk eller retorisk. Men å ignorere at de finnes, eller å avfeie erfaringene de viser til, er noe annet. Det undergraver tilliten til den offentlige samtalen og forsterker følelsen av at noen kvinners erfaringer veier mindre enn andres.
I bunn og grunn handler dette om feminismens kjerne: å synliggjøre kvinners erfaringer med vold, utsatthet og utrygghet. Hvis denne ambisjonen begrenses av ideologiske rammer, og hvis noen erfaringer anses som for politisk ubehagelige til å løftes frem, blir feminismen like løgnaktig som irrelevant.
Collectif Némésis peker på en sprekk i samtalen om kvinners trygghet i Europa. En sprekk som handler om forholdet mellom likestilling, migrasjon og kulturelle normer. Dette vil ikke forsvinne ved at etablissemanget forsøker å tie det i hjel. Hva sier det om vår offentlige samtale at noen kvinner opplever at deres erfaringer ikke får plass? At det anses som skamfullt, rasistisk eller fremmedfiendtlig å vitne om hvordan konsekvensene av masseinnvandring og politikeres feighet har rammet dem? At vi ønsker et trygt land uten småbarn i slør og balkongjenter som har blitt normalisert som et naturlig innslag i forstedenes tradisjoner?
Dette er noe hver eneste kvinne som kaller seg feminist må tenke over. Collectif Némésis er de virkelige, moderne kvinnekjemperne. Jeg skulle ønske at alle fornuftige kvinner sto sammen og, for vår egen skyld, protesterte mot masseinnvandring og islamisering av landet vårt. Da kunne jeg til og med begynne å kalle meg feminist igjen.
