Denne filmen handler ikke om fiksjon eller fantasi, men om det vi opplever i Europa akkurat nå.
Av Álvaro Peñas 30. juni 2026. Oversatt av Rabulisten.
«Det er som om vi lever i et fullstendig sinnssykt og absurd politisk miljø, særlig i Europa, hvor folk fullstendig har mistet retningen. Det er en enorm forskjell mellom såkalt «hatprat» og å stikke noen i halsen med kniv. Men fakta betyr ikke lenger noe.» (Uwe Boll)
«Denne filmen er dedisert til de tusenvis av voldtekts og drapsofrene i Europa som ble sviktet av rettssystemet vårt.»
Dette er budskapet som fyller skjermen på slutten av Citizen Vigilante, et sterkt budskap, ja, men et som ikke har noe med fiksjon å gjøre og alt med virkeligheten.
En virkelighet som mange for første gang ble vitne til nyttårsaften 2015 i Köln og andre tyske byer, og som tvang myndighetene og mediene til å forholde seg til en ubehagelig sannhet da mer enn tusen kvinner ble utsatt for tyveri, seksuelle overgrep eller voldtekt av grupper av menn, hovedsakelig utlendinger, blant dem asylsøkere og ulovlige innvandrere. Ett år tidligere, i 2014, avdekket Jay-rapporten hva som hadde skjedd i Rotherham mellom 1997 og 2013, hvor minst 1 400 mindreårige ble seksuelt utnyttet mens myndighetene sto passive og så på, av såkalte groominggjenger som hovedsakelig besto av pakistanske menn. Denne saken viste seg å være bare toppen av isfjellet, og en ny rapport lagt frem 16. juni 2026 av det uavhengige parlamentsmedlemmet Rupert Lowe, ledet av overlevende Sammy Woodhouse, anslår at minst 250 000 britiske jenter siden 1950 tallet har blitt utsatt for systematisk seksuell utnyttelse av disse gjengene. Så nei, denne filmen handler ikke om fiksjon eller fantasi, men om det vi opplever i Europa akkurat nå.
Det har knapt gått fem minutter av filmen før vi ser, i all sin brutalitet, en utlending skjære over halsen på en mor som holder sønnen sin i hånden. Nok en gang snakker vi ikke om noe som bare skjer på film, på under én måned har det vært to lignende knivangrep, ett i Sveits og ett i Nord Irland. Faktisk er en detalj ved filmen, som er spilt inn i Zagreb, at den ikke oppgir hvilket land handlingen finner sted i. Det kunne vært hvilket som helst vestlig land. Akkurat som i filmen Death Wish fra 1974 trer en mann frem for å sette en stopper for alt dette, men denne nye Charles Bronson, spilt av Armie Hammer, er en blond, blåøyd tidligere amerikansk soldat ved navn Sanders. Fast bestemt på å skape rettferdighet henretter Sanders kriminelle, konfronterer politiet og straffer også dommere som lar voldtektsmenn og mordere gå fri.
Som forventet har filmen ikke blitt godt mottatt, særlig ikke i Tyskland, hjemlandet til regissøren Uwe Boll. Faktisk har Citizen Vigilante i praksis blitt forbudt på grunn av sin ekstreme vold og det som omtales som et innvandringskritisk budskap. I et intervju med The Telegraph forklarte Boll at filmen bygger på en virkelig hendelse fra Hamburg i 2016, hvor en 14 år gammel jente ble voldtatt og etterlatt for å dø av en gruppe tenåringer som til slutt aldri havnet i fengsel:
«Hvis du ser på det som skjedde i Hamburg, hvor voldtektsmennene gikk fri uten noen straff, var mediedekningen omtrent slik: «Å, de stakkars gjerningsmennene.» Det er som om vi lever i et fullstendig sinnssykt og absurd politisk miljø, særlig i Europa, hvor folk fullstendig har mistet retningen. Det er en enorm forskjell mellom såkalt «hatprat» og å stikke noen i halsen med kniv. Men fakta betyr ikke lenger noe.»
Boll avviste at filmen hans er et innlegg til støtte for vold, og sa i stedet at den er en advarsel som må tas på alvor:
«Jeg er ikke overrasket over opptøyene jeg så i Belfast her om dagen. Til slutt er dette det som skjer når man ignorerer folk, og det er det samme som i filmen min. Jeg forsvarer ikke vold av noe slag, det er uakseptabelt, og jeg er imot det i enhver form, men jeg tror folk nå ganske enkelt sier: «Nå er det nok.»»
Sanders gjentar den samme advarselen på slutten av filmen når han ringer Interpol etterforskeren som uten hell hadde forsøkt å arrestere ham, og ber ham videreformidle følgende beskjed til sine overordnede:
«Hvis politikerne som betaler dere ikke bekjemper islamismen og den woke venstresiden, vil befolkningen snart gjøre som jeg og gjennomføre en stor opprydding selv.»
Advarselen er ikke malplassert, og det finnes mange steder hvor borgere har valgt å ta loven i egne hender etter år med å bli ignorert av sine egne institusjoner, institusjoner som er mer opptatt av å holde seg innenfor grensene for politisk korrekthet enn av å beskytte sine egne borgere.
Forrige uke tok Keir Starmer tårevått farvel da han kunngjorde sin avgang som britisk statsminister. Han gråt ikke eller knelte for den unge briten Henry Nowak, som døde mens han fortalte politibetjentene som satte håndjern på ham at han ikke fikk puste. Han nektet å utarbeide en nasjonal rapport om de tusenvis av britiske jenter og unge kvinner som ble voldtatt av groominggjenger. Og han felte ikke en eneste tåre for de britiske borgerne som ble sendt i fengsel for å kritisere innvandring på sosiale medier.
Forakten politikere som Starmer har vist sine egne borgere, og stempelet som ekstremist på alle som våger å si at keiseren er naken, har ført til et fullstendig tillitsbrudd til staten og institusjonene, som i økende grad fremstår som sviktende og ute av stand til å løse sine oppgaver, og som i kampen mot rasisme diskriminerer flertallet av befolkningen. Det samme kan sies om de etablerte mediene, som har gjort sitt ytterste for å skjule virkeligheten og omtaler de mange tilfellene hvor personer med muslimsk tro knivstikker eller kjører ned europeiske borgere som «psykisk sykdom». Det er svært sannsynlig at denne filmen vil bli forbudt også i andre europeiske land, noe som utvilsomt bare vil skape enda større interesse for den. Men virkeligheten vil fortsatt være den samme, og med den muligheten for at én eller mange selvoppnevnte borgervernere vil tre frem i en stadig nærmere fremtid.
Álvaro Peñas er skribent for europeanconservative.com. Han er redaktør for deliberatio.eu og bidragsyter til Disidentia, El American og andre europeiske medier. Han er internasjonal analytiker med spesialisering i Øst Europa for TV kanalen 7NN, og forfatter hos SND Editores.
