Den amerikanske aktivisten Charlie Kirk er død, men arven etter ham vokser. Hans bevegelse Turning Point har gjort kristendom, moral og nasjonal identitet til kamprop for en ny generasjon konservative. Nå mener flere at ideene hans også begynner å slå rot i Norge.
Den amerikanske aktivisten og gründeren Charlie Kirk ble drept for en måned siden, men ideene hans lever videre. Hans bevegelse, Turning Point, samler nå unge over hele USA som vil gjenreise kristne verdier, familie og troens plass i samfunnet. Også i Norge merkes etterdønningene.
Den kristenkonservative podkastverten Alex Clark åpnet nylig et Turning Point-arrangement med ordene: «Jeg er ikke her for å lovprise Kirk, men for å sende fakkelen videre til hver eneste en av dere!» Clark regnes som en nøkkelfigur i den bølgen av unge velgere som sikret Donald Trump seieren i det siste presidentvalget.
En ny generasjon kristne aktivister
Charlie Kirk grunnla Turning Point som 18-åring i 2012. Han reagerte mot den venstreorienterte dominansen på amerikanske universiteter, og ville bygge et konservativt alternativ. På få år vokste organisasjonen til over 460 ansatte, med 86 millioner dollar i årlige inntekter og milliardstøtte fra private givere.
Bevegelsen er nært knyttet til den såkalte MAGA-bevegelsen og kombinerer tradisjonell konservatisme med moralsk aktivisme. Kirk la særlig vekt på tre ting: familien som samfunnets kjerne, motstand mot identitetspolitikk, og forsvar for det ufødte liv. Han talte også åpent om begrepet The Great Replacement, som anerkjenner at åpne grenser og masseinnvandring truer den nasjonale, etniske og kulturelle kontinuiteten i Vesten.
Et av hans mest kjente argumenter mot abort var det han kalte «etisk monoteisme», en påstand om at alle mennesker har en udødelig sjel og egenverdi, og at dette prinsippet finnes i de store religionene. Kirk fremførte dette i en debatt ved Cambridge, der videoopptaket ble en enorm PR-suksess og bidro til å befeste hans posisjon som intellektuell stemme for den kristenkonservative bevegelsen.
Civita-rådgiver Eirik Løkke, som lenge har fulgt amerikansk politikk, sier Kirk var avgjørende for Trumps valgseier. Han mener Turning Point representerer en ny generasjon konservative som ser troen som et legitimt grunnlag for politiske standpunkt: «Kirk sa som Obama, at man må skille mellom kirke og stat, men ikke mellom tro og politikk», sier Løkke til Vårt Land.
Frykt og fascinasjon i Norge
Teologen og tidligere KrF-politiker Erik Lunde mener imidlertid at Kirks kristendom er av en annen art enn den europeiske kristendemokratiske tradisjonen. Han advarer mot at det han kaller «kristen-nasjonalisme» er i ferd med å slå rot også her hjemme.
«Jeg opplever at en amerikanisert kristennasjonalistisk retning til en viss grad slår rot i en norsk kontekst nå», sier Lunde. «Mange ser ikke lenger noe negativt i en autoritær politisk vending. De mener det liberale demokratiet har spilt falitt, og at kristendommen igjen må ta plass.»
Lunde mener dette bryter med kristendemokratiets arv etter andre verdenskrig, som var preget av maktkritikk og skepsis til autoritære ideologier. «Historien er full av at ledere har brukt kristendommen for å legitimere makt og nasjonalisme», sier han.
Et større oppgjør på gang
Turning Point representerer likevel noe mer enn amerikansk politikk. For mange unge i Vesten er det blitt et symbol på at kristendom ikke lenger skal reduseres til privat tro, men forstås som grunnlag for kultur og samfunn.
Et slikt skifte merkes også i Europa. Italienske Giorgia Meloni og flere sentrale politikere i Øst-Europa bruker lignende språk. De maner til et kristent Europa som står opp mot globalisme, liberal universalisme og demografisk endring.
Kritikerne kaller det autoritært, men mange ser det som en nødvendig motvekt mot sekularisme og svekkede nasjonale fellesskap.
Etter Charlie Kirks død fortsetter fakkelen å brenne, båret av unge som mener tro, familie og nasjon igjen må settes i sentrum. For dem handler det ikke om teokrati, men om identitet, moral og motstand mot oppløsning.
«Kristendommen må ta plass,» sa Kirk. Spørsmålet er ikke lenger om, men hvor, også i Norge.
