Etter et langt liv som ateist forteller den amerikanske statsviteren Charles Murray, kjent for verk som The Bell Curve og Coming Apart, at han nå tror på Gud. I sin nye bok Taking Religion Seriously beskriver han hvordan fornuften førte ham tilbake til troen, og hvorfor stadig flere intellektuelle i Vesten, etter et århundre med rasjonalistisk arroganse, vender seg mot det hellige igjen.
Kjent for sine essays om intelligens, amerikansk samfunn og libertarianisme, har den amerikanske statsviteren Charles Murray, 82 år, nå overrasket sitt publikum. I sin nye bok Taking Religion Seriously forklarer forfatteren av The Bell Curve og Coming Apart hvorfor han, etter et liv som rolig ateist, har begynt å tro på Gud. En intellektuell og åndelig utvikling som han mener gjenspeiler en bredere endring blant deler av de vestlige intellektuelle.
Fra rolig ateisme til gjenoppdagelsen av det hellige
Som gjest i The Michael Shermer Show forteller Murray, en sentral skikkelse i den libertarianske tenketanken American Enterprise Institute, at han lenge levde i et intellektuelt miljø der «intelligente mennesker ikke lenger trodde på sånne ting».
Utdannet ved Harvard og MIT beskriver han universitetskulturen på 1900-tallet som «de vestlige intellektuelles ungdomstid»: en epoke der vitenskapelig rasjonalitet erstattet troen, og alt som berørte det overnaturlige ble utelukket fra det som kunne tenkes.
I dag mener han at denne epoken går mot slutten. «Vi kastet barnet ut med opplysningstidens badevann. Etter et århundre med rasjonalistisk arroganse oppdager mange intellektuelle at religionen spiller en uerstattelig rolle, den binder individet til noe større enn seg selv.»
En rasjonell, sannsynlighetsbasert tro
Murray understreker at det ikke handler om en mystisk omvendelse, men om tro bygget på resonnement. «Jeg har ikke fått tro, jeg har fått overbevisninger», forklarer han. Når det gjelder spørsmålet om Gud eller et liv etter døden, sier han ganske enkelt at han «anser hypotesen om en hensikt som mer sannsynlig enn hypotesen om tilfeldighet». Som en statistiker gir han tanken om et liv etter døden «mer enn femti prosent sannsynlighet».
Denne vendingen henger sammen med hans tidligere refleksjoner om den moralske orden og religionens rolle i sosial sammenheng. Som beundrer av C. S. Lewis ser Murray i den moralske loven, denne medfødte følelsen av rett og galt, et avtrykk av transcendens.
«Jeg tror Gud har åpenbart seg i menneskets moralske bevissthet. Denne impulsen til å gjøre det gode uten noen åpenbar evolusjonær grunn er, slik jeg ser det, et tegn på det guddommelige», forteller han.
Vitenskap, samvittighet og “den moralske loven”
I boken argumenterer Murray for en forsoning mellom vitenskap og spiritualitet
Han viser til det antropiske prinsipp, ideen om at universets fysiske konstanter synes innstilt med en presisjon som ikke kan forklares med tilfeldigheter. «Enten lever vi i et univers med hensikt, eller så har vi vunnet det kosmiske lotteriet», oppsummerer han.
Denne intuisjonen, kombinert med hans interesse for menneskelig moral, får ham til å mene at den materielle virkeligheten ikke kan forklare alt.
Han interesserer seg også for fenomener i grenselandet mellom vitenskap og mystikk, som nær døden-opplevelser og “terminal lucidity” (klare øyeblikk hos pasienter med demens like før døden). For ham peker slike hendelser mot at bevisstheten ikke lar seg redusere til ren hjerneaktivitet.
Et uvanlig og ikke-dogmatisk kristendomssyn
Selv om han nå definerer seg som kristen, avviser Murray strenge dogmer.
Påvirket av sin kone, som står quakerismen nær, omfavner han en «kontemplativ og indre» form for tro, et kristendomssyn uten doktrinær rigiditet, sentrert om kjærlighet og søken etter mening.
«Jeg ser Jesus som det mennesket som levde nærmest Gud, så nært som menneskets natur tillater», sier han, og siterer et barndomsbilde: «Jesus er så mye Gud som det er mulig å få inn i et menneske.»
Når det gjelder spørsmålet om oppstandelsen, sier han at han «går på en knivsegg»: verken helt overbevist eller skeptisk. Det som betyr mest for ham er den moralske og åndelige dimensjonen i det kristne budskapet, tanken om en nåde som kan overskride skyld og endelighet.
For Charles Murray inngår hans gjenoppdagelse av troen i en bredere moderne desillusjon: kunstig intelligens, sosial isolasjon og moralsk oppløsning.
«Vi lever i en verden vi ikke er forberedt på, der teknologien har erstattet det transcendente.»
I en alder av 82 år sier forfatteren at han ikke lenger frykter å stille spørsmålene som rasjonalismen skjøv til side. Han avslutter med en nøktern ro:
«Kanskje var det 20. århundret fornuftens århundre. Det 21. blir kanskje det der vi oppdager at fornuften ikke er nok.»
Denne saken ble først publisert i Breizh-info.com.
