Filmen Black Panther ble møtt med hyllest fra både medier og publikum, og hovedrolleinnehaver Chadwick Boseman ble nærmest et ikon etter sin død. Men bak superheltdraktene og champagnetalene skjuler det seg et verdensbilde som utfordrer mye av det dagens venstreside ellers forfekter.
Chadwick Boseman (1976-2020), skuespiller kjent primært for kinosuksessen «Black Panther», døde for noen år siden av tarmkreft. Twitter-meldingen som annonserte hans bortgang er den mest likte tweeten i Twitters historie, og flerfoldige kjendiser tweetet sine reaksjoner.
«Black Panther» ble i sin tid hyllet av den venstreorienterte pressen. Den ble dekket med overskrifter som «Black Panther is a gorgeous, groundbreaking celebration of black culture» (Vox), «Why ‘Black Panther’ Is a Defining Moment for Black America» (New York Times) og «The Revolutionary Power Of Black Panther» (Time Magazine). Da er det heller ikke rart at filmens hovedperson hylles.
Filmen hadde massiv støtte av mediene, men hypen var ikke bare oppkonstruert: Den er anslått til å være den 12 mest innbringende filmen i verdenshistorien i kinosalen. Da er det verdt å undersøke filmen litt nærmere.
Filmen foregår i Wakanda, et oppkonstruert afrikansk land som aldri har blitt kolonisert, og som ved hjelp av et metall kalt «vibranium» har et hyperteknologisk samfunn med flyvende biler, kraftfelt og mer. De ser ned på omverdenen, inkludert Europa og Amerika, og anser dem for å være barbariske. Det er ingen tvil om at Wakanda skal være et ideal. I et intervju med Rolling Stones sier filmens regissør: «Vi lærer en eventyrversjon av Afrika: ’Vi var konger og dronninger, og vi gikk rundt og spiste perfekt mat, og alle var frie’. Det blir på en måte som Wakanda.»
Siden ideen om Black Panther og Wakanda har hatt slik en gjennomslagskraft, er det verdt å merke seg hva det er og mer spesifikt: Hva det ikke er.
Det er ikke et særlig multikulturelt samfunn det drømmes om. Det er riktignok fem forskjellige stammer i Wakanda, men alle har vært der i tusenvis av år, og alle sammen er samme etnisitet. Det drømmes ikke om noen perfekt blanding av svart og hvit – hvilket kunne vært forståelig om man anser hvite som primært overgripere i Afrika. Men det er heller ingen andre etnisiteter: Ingen indere, kinesere, turkmenere … Det er ingen stor flyktningestrøm fra den delen av verden som til enhver tid er under angrep, ingen pågående økonomisk drevet migrasjon. Ingen internasjonal klikk av ideologiske globalister som lager regler og konvensjoner for landet. Landet styrer seg selv helt og fullt, og det ønsker ikke å bli noe annet.
For vår leser er nok dette forståelig. Men hvorfor har det det seg slik at også venstresiden forstår det, når de har brukt flere tiår på å snakke ned denne tilstanden som nærmest fascistisk?
Kommentatorene påpeker at Black Panther lar svarte mennesker se seg selv på lerretet i hovedrollene, og at det er dette som utløser en slik katarsis. Jeg kan forstå dette også. Den seneste trenden i film, der hovedrollene gis et utvalg skuespillere som perfekt avspeiler den demografiske sammensetningen i USA, virker bare syntetisk og falsk på meg. Et produkt der hovedrollene avspeiler et genuint samfunn er langt å foretrekke.
Black Panther og Chadwick Boseman viser at folk flest dypest sett ønsker et samfunn befolket av mennesker som likner dem, og som har samme kultur som dem. Når denne visjonen vises på lerretet og gjelder ikke-europeere, er den venstreorienterte pressen direkte sympatisk innstilt.
Vi bør sette pris på det – for afroamerikanernes del og vår egen. Vi bør verdsette menneskers ønske om noe eget, og samtidig verdsette de forskjellige nasjonene, som da vil eksistere – side om side, men ikke oppå hverandre.
Denne artikkelen ble først publisert i Resett.
