Constantin von Hoffmeister hevder at Israels befestning i Gaza og Syria, kombinert med sviktende amerikansk folkelig støtte, signaliserer et brudd i den jødisk-kristne alliansen og fremveksten av en darwinistisk multipolaritet.
Av: Constantin von Hoffmeister. Oversatt av Rabulisten.
Israel står på kanten av en ny virkelighet. Landets ledere snakker åpent om en permanent okkupasjon av Gaza og til og med deler av Sør-Syria. Netanyahu har advart om at landet må forberede seg på isolasjon, på en beleiret økonomi, på industrier som produserer alt innenfor festningens murer. Dette er ikke retorikk men forberedelse på en verden der sanksjonene kan komme ikke fra arabiske stater, lenge avfeid, men fra selve Vesten som en gang sikret Israels overlevelse.
Bevegelsene på Hermonfjellet, det høyeste fjellet i Levanten på grensen mellom Syria og Libanon, annekteringen av Golanhøydene, et fruktbart platå tatt fra Syria i 1967 og anerkjent av Washington i 2019, alliansene med lokale råd i Suwayda, en provins med drusisk flertall i Sør-Syria, og utsikten til en korridor gjennom Daraa, naboprovinsen kjent som arnestedet for det syriske opprøret i 2011, viser et klart mønster: ta, holde, normalisere. Israel skjuler ikke lenger sine hensikter. Territorium blir teologi, fjell blir pakter, og geografi smelter sammen med ideologi. Det som en gang ble sett som midlertidig forsvar, stivner nå til permanent kontroll.
Denne dreiningen faller sammen med en dyp splittelse i Vesten selv. Etterkrigsordenen fra 1945 oppløses foran våre øyne. Samtidig begynner den moralske rammen av «jødisk-kristen» solidaritet som bandt Israel til Vesten å bryte sammen. Meningsmålinger i USA viser at støtten til Israel kollapser: Gallup rapporterer at bare 32 prosent av amerikanere godkjenner Israels handlinger i Gaza, mens 60 prosent misliker dem. En måling fra Quinnipiac viser at 60 prosent av amerikanere er imot å sende mer amerikansk militærhjelp, mens bare 32 prosent er for. Denne erosjonen er sterkest blant unge og uavhengige, grupper som vil forme fremtidens velgerkorps.
Her ligger den dypere meningen. Alliansen ble bygget ikke bare på strategi men også på delt identitet. Israel ble fremstilt som den levende utposten for en «jødisk-kristen» sivilisasjon. Kirker, synagoger og politiske talerstoler opprettholdt dette bildet. Nå falmer visjonen. Bilder av bombing veier tyngre enn prekener. Pakten løses opp i den offentlige bevisstheten. For første gang stiller vestlig opinion spørsmål ved om Israels handlinger samsvarer med de verdiene som lederne en gang proklamerte.
Dette er tegnet på darwinistisk multipolaritet. Makt tilhører nå dem som tilpasser seg, dem som forener styrke og troverdighet. Grenser forskyves igjen, allianser muterer, og symboler mister sin automatiske kraft. Israel kan fortsatt handle, fortsatt okkupere, fortsatt befeste, men landet kan ikke lenger stole på det samme moralske skjoldet fra Vesten. En kløft åpner seg i alliansens hjerte, og gjennom den renner den gamle verdensorden ut.
Fremtiden vil ikke skrives i traktater eller prekener men i makt, i offentlig oppfatning, i skiftende lojaliteter. Den «jødisk-kristne» merkelappen som i generasjoner bar Vesten og Israel sammen, svekkes. Det som kommer etter, vil være hardere, formet av makt alene.
