Borgene var aldri bare et monster fra science fiction, men et speilbilde av vår egen teknologiske fremtid. I den tidlige Star Trek-episoden «Q Who» blir menneskehetens selvgodhet knust idet Enterprise møter en sivilisasjon uten individualitet, uten følelser og uten grenser for teknologisk fremgang. Episoden står som et uhyggelig varsel om transhumanismens mørke potensial, der mennesket ikke lenger bruker teknologien, men selv blir brukt av den.
Av: Carsten Jung. Oversatt av Rabulisten.
Glem uttrykket «Motstand er nytteløst», og glem Borg-dronningen. I dag skrur vi tiden tilbake til den første episoden som introduserte Borgene: sesong 2, episode 16 av Star Trek – The Next Generation, med den beskjedne tittelen «Q Who». For denne episoden lar oss føle den kosmiske skrekken med en intensitet som aldri senere ble oppnådd. Sjelden har transhumanismen blitt fremstilt så estetisk og samtidig så skremmende som i møtet med Borgene. Men la oss ta det fra begynnelsen.
Star Treks optimistiske fremtid
Star Trek viser en utrolig optimistisk, og også naiv, visjon av fremtiden. Universet innbyr til endeløs utforskning og eventyr. Det er fullt av liv, og overalt møter vi menneskelignende arter. Teknologien har ikke korrumpert mennesket, men tvert imot gitt det et redskap til å strebe etter høyere mål. Skipsdatamaskiner, holodekk, warpdrift, beaming og replikatorer er fantastiske oppfinnelser, men de gjør ikke mennesket overflødig.
Denne kombinasjonen skaper en viss lun og trygg stemning som kjennetegner serien The Next Generation. Det finnes riktignok farer å overvinne, men de får sjelden vidtrekkende konsekvenser. Akkurat denne følelsen gjenspeiles i episoden selv. Den begynner med litt «ostete» humor og trivielle småting, når fenrik Gomez introduseres som nytt besetningsmedlem og blir opplært av La Forge. For henne er alt bare et eventyr.
Den mørke motparten til Enterprise: Borgene
Men når det guddommelige vesenet Q slynger Enterprise tvers gjennom galaksen og de havner i et totalt ukjent område, endrer alt seg dramatisk. Her støter mannskapet på det stikk motsatte av alt som definerer menneskeheten i Star Trek-universet: Borgene.
«Mitt folk møtte disse vesenene for et århundre siden. De ødela byene våre og spredte innbyggerne over hele galaksen. De kalles Borg. Beskytt skipet ditt, kaptein, ellers blir vi utslettet.»
Guinans få ord er nok til å forstå hvor alvorlig trusselen er. Når Enterprise skanner Borg-skipet, oppdager de noe urovekkende: Ingen mannskapsrom, ingen maskinrom, ingen livsformer. Hva skjer her?
Borgene fremstiller en humanoid art som ikke bruker teknologien som et redskap, men snarere selv blir brukt av den. Den opprinnelige livsformen er nå bare et kjøretøy for teknologisk fremgang. Lemmer og sanseorganer er delvis erstattet av mekaniske komponenter. De er blitt omformet til hybrider, halvt menneske og halvt maskin.
Individet er degradert til en robot uten naturlige følelser, uten kjønn og uten egen vilje. I stedet har de alle blitt del av et kollektiv, sammensmeltet med kunstig intelligens.
Denne ekstreme avhumaniseringen blir tydelig når kontakten oppstår. I stedet for å kommunisere med Enterprise, beamer de en Borg om bord, som straks begynner å tappe informasjon fra datamaskinen. Alle forsøk på kontakt mislykkes.
Når mannskapet til slutt skyter Borg-drone for å hindre den i å overta skipet, dukker bare en ny drone opp og fortsetter der den første slapp. Moral og livets verdi betyr ingenting for Borgene. Deres kompromissløse nihilisme utfordrer alt vi anser som verdifullt.
«Ingen har klart å snakke med dem ennå»
For Borgene er mennesker bare som maur. Vår livsform er for ubetydelig for dem; de er bare interessert i teknologi. Hvorfor snakke med mennesker når all informasjon kan hentes direkte fra datamaskiner?
Teknologisk fremgang kjenner ingen menneskelighet. Tvert imot, når mennesket en dag ikke lenger er effektivt nok, må det erstattes eller «forbedres». Og hva kan langsomme, biologiske vesener stille opp mot et hyperrasjonelt og sammenkoblet kollektiv?
Borg-droneindividene blir dyrket frem i inkubatorer etter behov og teknisk modifisert i stadig større grad.
Estetikk er viktigere enn realisme
Noen vil kanskje innvende: «Hvordan kan en så høyt utviklet art se så klumpete ut? Det er jo ikke realistisk!»
Til det kan man si: Ingen ser på science fiction fordi det er realistisk. Poenget er å fortelle gode historier og, som i et tankeeksperiment, stille spørsmål som ellers ikke ville blitt synlige i vår hverdag, eller som bare kommer frem i takt med teknologiske framskritt. Det var nettopp det store science fiction-forfattere som Asimov og andre gjorde. En god film kjennetegnes av at den formidler dette også visuelt.
I all sin retroestetikk blir Borgene vist som det motsatte av mennesket, som utfordrer alt vi oppfatter som naturlig. Og spørsmålene tårner seg opp: Er dette en mulig fremtid? Leder transhumanismen oss mot selvutslettelse? Er våre verdier bare illusjoner fra en primitiv art?
Q på sitt beste
Episoden imponerer ikke bare med introduksjonen av Borgene, men også med Q i toppform. I mange episoder fremstår han bare som en barnslig klovn som leker med sine guddommelige evner. Men her er hans spill bare et dekke over en dypere sannhet.
Når den skadde Enterprise prøver å flykte fra Borg-kuben, mislykkes de. De kan ikke redde seg selv. Picard blir tvunget til å ydmyke seg og si til Q:
«Du ville skremme oss. Vi er redde. Du ville vise oss at vi er ufullkomne. I dette øyeblikket har du helt rett. Du var sikker på at jeg ville si at jeg trenger deg. Greit, jeg sier det: Jeg trenger deg.»
Q tar ikke bare fra Enterprise-mannskapet deres arroganse, men advarer menneskeheten mot de redsler som venter i universets uendelige vidder. En annen tolkning kan være at mannskapet trenger guddommelig hjelp for å unnslippe transhumanismens skjebne.
Skrekken som gikk tapt
Borgenes neste opptreden i Star Trek legger til et nytt element av skrekk: assimilering. Dermed blir fremgangen ikke bare en maskin som knuser alt i sin vei, men får en personlig dimensjon. Man blir ikke bare drept, man blir brukt, og under prosessen oppslukt av kollektivet.
Burde ikke enhver vitenskapsmann juble over å få bli en del av den mest avanserte arten og ofre kropp og sjel til teknologisk fremgang? Hvorfor føles tanken så forferdelig? Kanskje fordi vi aner at fremskrittene vi forguder er et trojansk hest? Og ligger det ikke i hvert menneske en slumrende vilje til å forsvare det som er vårt eget?
Alt som senere ble lagt til, undergraver denne opprinnelige, forferdelige effekten. Når Borgene etter hvert kan snakke med oss og vi får en Borg-dronning å forholde oss til, som i filmen First Contact, blir det riktignok lettere å fortelle historier, men den kosmiske gruen blir vannet ut. Borgene er ikke lenger selve skrekkens ansikt, men bare en ny fremmed rase blant mange.
Borgene rister ved grunnvollene
Måten Borgene behandles på avslører Star Trek-skapernes naivitet, som man egentlig ikke kan bebreide dem for, ettersom de bevisst valgte å skape en utopi. Vi ønsker tross alt ikke alltid dystre fremtidsvisjoner på skjermen. Men deres grenseløse tro på fremskritt fører til et dilemma: Hva hindrer Føderasjonen i å utvikle seg i akkurat samme retning som Borgene i løpet av årtusener? At Borgene ikke er det fremmede, men fremtiden selv?
Hvordan skal man i Star Treks univers kunne legitimere et «Hit, men ikke lenger»? Fordi de har frosset ned verdiene fra det 20. århundre? Som forkjempere for et fremskritt som ikke gjør forskjell på kjønn, opprinnelse, rase eller art, fungerer Føderasjonen som den store utjevneren. Kulturelle forskjeller blir gradvis visket ut, inntil bare individet og teknologien står igjen.
Og hvorfor skulle fremskritt begrenses av individets egoisme og begrensede evner? Bare for at noen skal få leke kaptein? Hvorfor ikke koble alle besetningsmedlemmer direkte til skipets datamaskin?
Siden ingen av disse spørsmålene blir besvart av Star Trek-skaperne, er det opp til oss å revurdere forholdet mellom menneske og teknologi.
