Dette er en bokanmeldelse av Yann Vallerie, oversatt fra fransk til norsk av Rabulisten. I teksten gjennomgås Jean-Yves Le Gallou sin nye bok om remigrasjon, der demografiske analyser, politisk strategi og ideologiske perspektiver løftes frem som del av en bredere europeisk debatt.
Av Yann Vallerie. Oversatt av Rabulisten.
Publisert tidlig i 2026 av Institut Iliade og La Nouvelle Librairie, Remigration: For a Europe for Our Children er det nyeste verket til Jean-Yves Le Gallou, utdannet ved ENA, tidligere medlem av Europaparlamentet og grunnlegger av Polémia, en av de mest konsekvente franske teoretikerne for «nasjonal preferanse» de siste førti årene. Med forord av den østerrikske identitære Martin Sellner, presenterer dette manifestet på 130 sider seg både som en diagnose, et forsvarsskrift og en veikart.
Et mobiliserende manifest, fullt ut vedkjent
Le Gallou hevder ikke å skrive en vitenskapelig avhandling. Boken hans er et manifest, det vil si en engasjert tekst, bygget for å overbevise, mobilisere og strukturere en sak. Selve oppbygningen av verket i to deler – «hvorfor remigrasjon?» og deretter «remigrasjon, hvordan?» – viser en klar pedagogisk ambisjon: stille diagnosen, etablere legitimiteten, foreslå metoden.
Boken åpner med et langt forord av Martin Sellner, identitær leder og forfatter av en bok med samme navn utgitt på tysk i 2024. Sellner fastslår fra starten av den transnasjonale dimensjonen i prosjektet: remigrasjon presenteres der som en mobiliserende myte som kan forene alle konservative og identitære strømninger i Europa rundt et felles mål. Med henvisning til Georges Sorel minner Sellner om at «myten ikke er en beskrivelse av tingene, men uttrykket for en vilje som et menneske eller en gruppe samler seg om for å handle». Denne mobiliserende dimensjonen er ikke en svakhet ved boken, den utgjør dens kjerne, fullt ut vedkjent av forfatteren.
Le Gallou plasserer seg eksplisitt i denne tradisjonen: «Remigrasjon er en mobiliserende myte. Den bekrefter europeernes rett til ikke å bli erstattet eller kolonisert. Deres rett til historisk og kulturell kontinuitet.» Boken må derfor vurderes som det den er: ikke som en nøytral akademisk studie, men som et intellektuelt bidrag til en europeisk politisk kamp.
Den demografiske diagnosen: En formidabel fremstilling
Den tallbaserte delen utgjør trolig den mest vanskelig bestridelige dimensjonen i verket. Le Gallou legger frem demografiske data med metodisk presisjon. For Frankrike, i perioden 2003–2024: dødsfall opp 15 %, levende fødsler ned 15 %, fødsler med to franske foreldre ned 37 %, fødsler med minst én utenlandsk forelder opp 42 %, første oppholdstillatelser opp 60 %. Den gjennomsnittlige fruktbarheten faller fra 1,79 til 1,62 barn per kvinne, mens den blant innvandrerkvinner forblir stabil på 2,3.
Forfatteren utvider analysen til hele Vest-Europa og viser at dynamikken er sammenlignbar overalt. Sverige, lenge relativt skjermet, ser andelen utenlandsfødte øke fra 12 % til 20,8 % mellom 2003 og 2024, med 27,5 % av befolkningen med ikke-svensk etnisk bakgrunn. Sellner gir i forordet et slående regnestykke for Tyskland: av 83 millioner innbyggere i 2025 gjenstår bare 11 millioner tyske kvinner under 40 år uten migrasjonsbakgrunn, med en fruktbarhet på mellom 1 og 1,3 barn. Neste generasjon kvinner vil dermed ikke overstige 6 millioner. En svimlende projeksjon som illustrerer hvor smalt handlingsrommet er for europeiske folk til å snu utviklingen.
Verket understreker et ofte oversett poeng: selv med full stans i migrasjonen vil andelen ikke-europeere i befolkningen fortsette å øke mekanisk, på grunn av forskjeller i aldersstruktur og fruktbarhet. Den logiske konklusjonen er klar: uten aktiv remigrasjonspolitikk vil europeere bli minoriteter i egne land mellom 2050 og 2100, avhengig av land. Nesten alle seriøse fremskrivninger peker i samme retning.
Her ligger et hovedpoeng i boken: å vise at debatten ikke lenger står mellom stabilitet og endring, men mellom ufrivillig endring og styrt endring.
En dristig antropologisk tese: Europeerne som urfolk
Den viktigste konseptuelle dristigheten hos Le Gallou ligger i kapittel II, der han begrunner remigrasjonens legitimitet med europeernes status som Europas urfolk. Argumentasjonen bygger på nyere paleogenetikk: 40 000 år med vestlige jeger- og samlergrupper, ankomsten av anatoliske bønder for 9 000 til 7 000 år siden, og indoeuropeiske bølger fra steppene for 5 000 år siden. Alle europeere deler dermed tre hovedkomponenter, med en stabil etnisk base i fem årtusener frem til innvandringen utenfra Europa på 1960-tallet.
Forfatteren støtter seg også på FNs erklæring fra 2007 om urfolks rettigheter, som han mener bør gjelde europeere. Tesen styrkes av at den bygger på oppdatert vitenskap og inviterer leseren til selv å verifisere gjennom genetisk test. Sidene om Chauvet-grotten, megalittiske steder og indoeuropeiske røtter er både litterært og dokumentarisk sterke.
Le Gallou knytter seg her til en intellektuell tradisjon fra Dominique Venner til nyere arbeider i Institut Iliade. Renaud Camus nevnes som en sentral inspirasjonskilde.
Kritikken av «dommernes styre»: Det mest originale bidraget
Kapittel VI er trolig det mest originale og argumenterte i boken. Le Gallou kritiserer «dommernes styre» og foreslår et «JUGEXIT», altså å trekke migrasjonspolitikken ut av kontrollen til overnasjonale og konstitusjonelle domstoler som Den europeiske menneskerettsdomstolen og EU-domstolen.
Han viser til jurister som Jean-Éric Schoettl og Grégor Puppinck, og peker på interessekonflikter og rettslige inngrep som stopper politiske vedtak. Konklusjonen er at migrasjonspolitikken i dag i stor grad avgjøres uten reell demokratisk kontroll.
En gradvis operativ plan
De siste kapitlene skisserer en trinnvis politikk. Først en «stor pause»: Stans i oppholdstillatelser, slutt på familiegjenforening utenfor Europa, strengere asyl, og kraftig reduksjon i studentinnvandring. Deretter repatriering, med differensierte tiltak avhengig av status og atferd.
Forfatteren understreker at dette er en gradvis og pragmatisk politikk, ikke en brå masseutvisning. Dette gjør ideen mer politisk anvendelig.
Et europeisk perspektiv
Boken plasserer seg i en bred europeisk utvikling, med partier som AfD, FPÖ, Vox og Lega. Den viser til møter som remigrasjonstoppmøtet i Milano i 2025.
Referanser til Ringenes herre brukes for å illustrere en felles europeisk kulturarv.
Hva boken ikke løser fullt ut
Noen spørsmål forblir åpne, særlig hvordan et «JUGEXIT» konkret skal gjennomføres juridisk, og hvordan statsborgerskapsspørsmål skal håndteres i praksis.
Et referanseverk for tiden fremover
Alt i alt fremstår Remigration som et viktig verk i dagens europeiske politiske litteratur. Det er godt strukturert, rikt på data og tydelig i sitt formål.
Som Le Gallou avslutter, med et sitat fra Dominique Venner: «Å eksistere er å kjempe mot det som nekter meg å være.»
Jean-Yves Le Gallou, Remigration: For a Europe for Our Children forord av Martin Sellner, Institut Iliade / La Nouvelle Librairie, 2026, 130 sider.
Denne bokanmeldelsen ble først publisert på Breizh Info.
