Martin Sellners Regime Change von rechts: Eine strategische Skizze har siden utgivelsen i 2023 blitt omtalt som en av de mest gjennomtenkte strategiske håndbøkene for den europeiske opposisjonen. Jef Costello anmeldte boken da den først kom ut, men den gang var den bare tilgjengelig på tysk. Nå har Imperium Press gjort verket tilgjengelig på engelsk, og dermed åpnet for et langt bredere publikum. Med sin kombinasjon av skarp kulturkritikk og praktisk strategi fremstår boken mer aktuell enn noensinne, et verktøy for alle som vil stanse Den store utskiftningen.
Av: Jef Costello. Oversatt av Rabulisten.
Lesere kjenner kanskje til Martin Sellner som medgrunnlegger av den østerrikske identitærbevegelsen og en av de mest fremtredende dissidentene mot masseinnvandring og multikulturalisme i Europa. Han har tidligere utgitt tre bøker, men denne skiller seg fra de andre ved å ha et tydelig strategisk fokus. Som han påpeker finnes det mange kommentarer i vårt miljø om hvordan ting har gått galt, men svært lite om hva vi faktisk kan gjøre med det. Denne boken har som mål å rette på det.
Nåtidens situasjon
Sellner begynner med en beskrivelse av dagens virkelighet:
«Hvis man ser på Europas etterkrigshistorie fra et kulturkritisk perspektiv, fremtrer et bilde av forfall. Forringelsen av språk, utdanning og religion går hånd i hånd med aldring. Den kollektive nektelsen av å få barn sier alt om vårt samfunn og vår tid. Fellesskapet har ingen verdi. Gleden ved å få et barn oppveier ikke lenger ofrene det innebærer. Det som teller er å nyte livet lengst og mest mulig, presse det som en appelsin til siste dråpe, for så å gå av scenen så smertefritt som mulig. Den siste pusten av det hellige finnes kun i ‘minnesmerkene’ over vår egen skyld, der etnomasochismen viser seg som den sivile religion.»
Inn i denne dekadente befolkningen har myndighetene importert «massene av unge fremmede menn med lav utdanning og høy risikovilje», samt helt andre verdier. Det som en gang var majoriteter blir nå «undertrykte minoriteter» i sine egne hjemland. Foreldre tar barna ut av offentlige skoler der hvite angripes for sin rase. Den innfødte befolkningen tappes og demoraliseres, mens innvandrere subsidieres.
Sellner hevder at Den store befolkningsutskiftningen er vår tids største politiske spørsmål. Derfor bør høyresidens hovedmål være å bevare de europeiske etniske kulturene og identitetene, noe som også innebærer remigrasjon, å sende innvandrere tilbake. Dette skal ikke først og fremst oppnås gjennom å vinne debatter eller valg, men ved å drive med det han kaller metapolitikk, altså de teoretiske og kulturelle forutsetningene for politikk. Sellner gjennomgår flere «ledende strategier» som finnes på høyresiden, hvorav én får hans fulle støtte. Han tar også for seg en rekke gale tilnærminger som han kaller «ikke-strategier».
Ikke-strategier
En slik ikke-strategi er «Noahs ark-taktikken»: å trekke seg bort fra samfunn og politikk og i stedet utvikle praktiske ferdigheter som jordbruk, i håp om å unngå samfunnsforfallet. Dette kan innebære å flykte fra byene, forlate landet eller danne små fellesskap. Sellner argumenterer for at slike samfunn neppe blir selvforsynte, langt mindre får innflytelse. I motsetning til bibelfortellingen er det ingen grunn til å tro at dagens «flom» vil ta slutt, med mindre den stoppes gjennom politisk handling.
En annen ikke-strategi er infiltrasjon av eliten. Aktivister forsøker å få maktposisjoner uten å avsløre sine egentlige meninger, og håper en dag å kunne endre systemet innenfra. Sellner påpeker at venstresidens «lange marsj gjennom institusjonene» siden 1960-tallet ikke ble gjennomført i hemmelighet, men åpent. Han mener infiltrasjon er sløsing med menneskelig kapital, fordi de som velger denne veien unngår mer praktisk engasjement.
En tredje blindgate er «X-dag-tenkning»: troen på at et plutselig samfunnskollaps vil komme, for eksempel gjennom atomkrig, og at samfunnet da vil bli reddet av en hemmelig milits eller til og med utenomjordiske. Sellner mener dette bunner i hjelpeløshet, og at det i en reell katastrofe ville lamme høyresiden.
Et annet begrep er «åndelig skifte»: håpet om at høyresidens mål kan nås utelukkende i ideenes verden, gjennom ny politisk teori eller religiøs vekkelse. Sellner kaller dette intellektuell forfengelighet, fordi det forutsetter at riktige ideer i seg selv kan endre samfunnet. Det engasjerer verken massene eller staten direkte, og vil derfor ha liten effekt.
Ofte setter slike intellektuelle eller religiøse aktivister sin egen doktrine foran det egentlige målet: å bevare etnokulturen. De hevder kanskje at nasjonen ikke kan reddes uten en massekonvertering til kristendom, sosialisme eller anarkisme. Dette skaper ikke bare intern strid, men holder heller ikke mål. Ungarn, Japan, Sør-Korea og Israel viser at land kan unngå befolkningsutskiftning selv om de har trekk som høyresidens intellektuelle kritiserer, som kapitalisme eller ateisme.
Lesere kjenner kanskje til «akselerasjonisme» fra Christchurch-terroristen Brenton Tarrant, som støttet dette i sitt manifest. Selv om Sellner understreker at de fleste akselerasjonister ikke støtter terror, oppmuntrer heller ikke deres filosofi til politisk handling. De mener de er maktesløse, og oppfordrer i stedet til paradoksale handlinger, som å stemme på ytterste venstre for å fremskynde systemets kollaps.
Sellner mener akselerasjonistene både overvurderer og undervurderer systemet. De hevder at det er «antifragilt» og bare kan brytes sammen ved kollaps i forsyningslinjene. Men dette er like usikkert som troen på at mer ekstrem politikk vil føre til sammenbrudd. Noen land, som Japan, har vist seg bedre til å forsvare sin identitet enn andre, som Tyskland. Forskjellen ligger ikke i et uslåelig system, men i at tyskerne har unnlatt å hevde sine egne interesser.
En annen taktikk Sellner kritiserer er «info-krigen»: troen på at endring kan skje bare gjennom uavhengig rapportering og kommentarer. Innholdsskaperne jager publikum med sensasjonelle fortellinger, men ofte uten å tilby klare alternative ideer. Dessuten er dissidentmedier sårbare for sensur og utestenging, og får ikke støtte fra staten eller de store selskapene. Uten en bredere strategi for å få innflytelse i etablerte medier vil de aldri kunne erstatte disse.
Protester regnes heller ikke som en strategi i seg selv. For at protester skal føre til regimeskifte, måtte de lede til «organiserte streiker og blokader med støtte fra majoriteten». Uten videre planlegging kan aksjoner som okkupasjon av offentlige bygg ende i katastrofe, slik man så i USA 6. januar 2021. Vellykkede protestbevegelser i Vesten har alltid vært knyttet til en bredere strategi om lobbyvirksomhet og institusjonell makt.
En annen feilslått tilnærming er gjengimitasjon, med ekstreme symboler og retorikk som skremmer folk og indirekte styrker status quo. Disse miljøene blir lett grobunn for terrorgrupper eller infiltrasjon.
«Konstitusjonell vending» tiltrekker seg de mindre utdannede. Som USAs «sovereign citizens» hevder tyske «Reichsbürger» at staten og grunnloven er illegitim, og ønsker en ny konstitusjon. Sellner peker på at lover ikke bare handler om tekst, men hvordan de tolkes av de mektige. Siden ingen i maktposisjoner deler deres syn, har det ingen effekt.
Sellner forklarer også hvorfor identitære i Tyskland aldri har dannet et parti. Partipolitikk fokuserer på å maksimere stemmer, og unngår derfor de mest kontroversielle spørsmålene. Selv innvandringskritiske partier pakker politikken inn i liberale termer, som å «beskytte minoriteter» mot muslimsk innvandring. Dette vil aldri stoppe kulturens vandring mot venstre.
Han påpeker dessuten at flere stemmer ikke nødvendigvis betyr mer makt. Det østerrikske FPÖ får ofte flere stemmer enn De Grønne, men De Grønne har større metapolitisk makt, fordi de er konsentrert i byene og dominerer media og universiteter.
Til syvende og sist må flere nasjonalistiske politikere ta makt for å kunne reversere den store befolkningsutskiftningen, men en patriotisk kandidat kan vinne et valg og likevel være ute av stand til å gjennomføre sitt program. Selv et statsoverhode kan være sterkt begrenset i sin handlekraft dersom hans politikk fortsatt betraktes som illegitim eller til og med umoralsk av den dominerende ideologien. Sellner viser her til sabotasje fra rettsvesenet og «deep state» i tilfellet Donald Trump (første periode) og andre populistiske ledere.
Sellner avviser vold, ikke bare av moralske grunner, men også av strategiske. Militante har en overfladisk forståelse av makt, og tror at status quo bare består av bestemte personer som må fjernes. Dette er dårlig metapolitikk. Staten er avhengig av en viss grad av folkelig sympati. Det er lett for staten å vinne sympati når den forsvarer seg mot terrorangrep eller forsøk på statskupp, men langt vanskeligere når den slår ned på fredelig opposisjon. Voldelig motstand øker statens moralske og metapolitiske styrke.
Sellner viser til boken Why Civil Resistance Works. I undersøkelsen av protestbevegelser i ulike land fra 1900 til 2006 konkluderte forfatterne med at ikke-voldelige bevegelser var mer enn dobbelt så effektive som voldelige. ikke-voldelige aksjoner får større støtte i befolkningen, og få mennesker er villige til å delta i militante grupper. dessuten er treningen militante grupper driver med ofte så kostbar at de må ta imot utenlandsk støtte, noe som gjør dem avhengige av fremmede makter.
Strategi: Reconquista
Til slutt understreker Sellner at nasjonalistiske politikere må ta makt for å reversere befolkningsutskiftningen. Men selv en president kan være handlingslammet dersom den dominerende ideologien betrakter politikken hans som illegitim eller umoralsk, slik man har sett med Trump (første periode) og andre populister.
Den strategien Sellner anbefaler er «Reconquista»: å vinne tilbake den kulturelle hegemonien fra venstresiden. Dette handler om å normalisere ideer som forsvar av europeisk identitet, som i dag ligger utenfor «Overton-vinduet». Målet er å flytte vinduet i motsatt retning.
Dette inkluderer alt fra artikler, bøker, bannerdropp, gate-teater og lokale aksjoner mot moskeer eller asylmottak. Små seire bidrar til det større målet. Reconquista krever til slutt innflytelse i presse, universiteter og kulturinstitusjoner, ikke gjennom fiendtlig overtakelse, men ved å endre samfunnsklimaet slik at patriotisme blir normalt.
Vurdering
En åpenbar svakhet for amerikanske lesere er at boken bare finnes på tysk. Dessuten kan den være tunglest og til tider unødig abstrakt. Likevel er det en inspirerende bok som tar strategiske spørsmål på alvor og vurderer alle mulige tilnærminger. Den har allerede fått positiv omtale fra politikere i AfD, og kan med større spredning bidra til bedre strategisk tenkning på høyresiden.
