Hvorfor finnes det ingen opprør i kjølvannet av Europas demografiske omveltning? I The Deep Murmur forsøker Renaud Camus å gi svaret: det handler ikke bare om politikk eller ideologi, men om språk. Når selve ordet «rase» blir bannlyst, blir også motstanden mot utskiftningen av folket umulig. Gregory Hood analyserer Camus’ filosofiske forsvar for rase som identitet og minne, og hevder at kampen for Vesten må begynne med å gjenreise språket og sannheten.
Av: Gregory Hood, oversatt av Rabulisten.
Renaud Camus, The Deep Murmur, Vauban Books, 2024, 82 sider, $11.95
Hvor er «elvene av blod»?
Vi kjenner alle til Enoch Powells dystre profeti i det han kalte sin «Birmingham-tale», men som historien har døpt «Rivers of Blood»-talen. Powell fordømte den britiske regjeringens «galskap» og advarte om at det i løpet av 15–20 år ville være tre og en halv million innvandrere fra Samveldet og deres etterkommere i Storbritannia. I dag er det rundt 12 millioner ikke-hvite, men det har ikke vært noen oppstand.
Vi bør ikke bare kalle dette feighet, patologisk altruisme, feilplassert idealisme eller naivitet. Det britiske folket har gjentatte ganger støttet partier som har lovet innvandringsrestriksjoner, særlig de konservative, som styrte i mer enn et tiår og økte innvandringen til rekordnivåer. Brexit var i stor grad motivert av ønsket om å kutte innvandringen. Politikerne ignorerte velgerne. Storbritannia kunne kanskje vært mer demokratisk hvis kong Charles III grep makten og begynte personlig styre.
Storbritannia har strenge lover mot ytringsfrihet og pro-hvite aktiviteter. Forbrytelser mot hvite, inkludert skandalen i Rotherham, har ikke ført til reelle endringer. I kontrast har sjeldne forbrytelser mot svarte blitt til helligdager og nasjonale omskoleringskampanjer. Det britiske folket er ikke fritt til å velge sin skjebne, eller fritt i det hele tatt. Når de gjør et valg mot befolkningsutskiftning, blir de ignorert.
Å forklare hvorfor, er målet med Renaud Camus’ essaysamling The Deep Murmur. Tittelen er hans forklaring på hva som utgjør «rase», hentet fra et sitat av Georges Bernanos:
«Akk, rundt de små franske guttene som sitter tett sammen over skrivebøkene sine, penn i hånd, oppmerksomme og med tungene litt ut, som rundt ungdommer beruset av sin første utflukt under de blomstrende kastanjetrærne i armene på en liten blond pike, der fantes det i tidligere tider dette vage og fortryllede minnet, denne drømmen, dette dype bruset der rasen vugger seg selv.»
«Et fortryllet minne, en drøm, et dypt brus, slik gir rasen lyd i dybden av språket, og det er det den er,» sier Camus. Han forkaster den rent biologiske definisjonen av rase, fordi rase, som kjærlighet, er vanskelig å definere, selv om vi vet at det eksisterer. Å fjerne ordet «rase» fra språket, slik franskmennene i årevis forsøkte å gjøre, får det ikke til å opphøre å eksistere eller hjelper oss å tenke klarere. Det forvirrer tanken og lammer handlingen. Dette, antyder Camus, kan ha vært hele hensikten med kampanjen mot ordet.
Camus’ vage definisjon vil riktignok frustrere noen raserealister og hvite forkjempere, fordi den kan virke som en retrett fra biologisk virkelighet. Men det å anerkjenne den biologiske virkeligheten av rase betyr ikke nødvendigvis at man bryr seg om skjebnen til den hvite rasen. Noen mer radikale tenkere har også brukt denne åndelige definisjonen av rase, som Julius Evola (som bidro til å forme det fascistiske Italias rasepolitikk) og Francis Parker Yockey (forfatter av Imperium og The Proclamation of London).
Dette er ingen retrett hvis vi forstår Camus’ kontekst, den er ikke biologi, men språk. Språket er det som driver politisk handling, og det er høyst betydningsfullt at selve ordet «rase», en gang en selvfølgelig del av politisk retorikk, nå har gått under jorden. Camus minner oss om at dette ikke skjedde umiddelbart etter andre verdenskrig. For eksempel kunne president Georges Pompidou (1969–1974) si uten å vekke oppsikt at:
«Nederlagets sjokk, general de Gaulles enestående eventyr, og utvilsomt en dyp reaksjon i vår rase har gitt oss tilbake vår vitalitet, en viss appetitt på risiko og til og med noen ambisjoner.»
Camus hevder at selve det å ikke kunne bruke ordet, å bli tvunget til å akseptere «dogmet om rasers ikke-eksistens», er nøkkelen til å forstå hvorfor det har vært så lite motstand mot det han kaller Le Grand Remplacement (Den store utskiftningen). Dette skyldes ikke andre verdenskrig eller Holocaust, som ledet til den «første antirasismen» der man forsvarte raser mot hverandre. I stedet er det et resultat av den «andre antirasismen», som har som mål å avskaffe rase helt. Det har ført til noen ironiske situasjoner, der de nyinnvandrede, mangfoldige folkegruppene i Frankrike nekter å sitte gjennom Holocaust-undervisning, fordi det støter mot deres egne etniske krenkelser.
Camus hevder at dette radikale rasefornektelsen oppstod nesten i en slags tankeløshet. Han siterer tidligere president Valéry Giscard d’Estaing, som angivelig skal ha sagt til ham i 2009 at «alle disse absurde lovene» ble vedtatt for å berolige jøder som fryktet den antisemittiske nordafrikanske innvandringen. Ifølge en annen samtale Camus siterer, ble lovene vedtatt for å gjøre Simone Veil fornøyd. Han identifiserer ikke eksplisitt hvilke lover han sikter til, men han mener sannsynligvis 1972-loven som tillot staten å samarbeide med «antirasistiske» grupper, forby «rasistiske» grupper og ytringer, og straffe såkalt diskriminering. Mer konkret nevner han 1975-loven (Haby-loven) som standardiserte læreplanene for å overvinne klasse- og rasemessige forskjeller.
«Det var på denne tiden, 1975,» sier Camus, «at kulturen trolig irreversibelt skiftet, et skifte som ble speilet nærmest time for time på radiokanaler som France Culture, fra kultur som arv, som de dødes stemme, til kultur som fritid, underholdning, hobby, tidsfordriv, en måte å drepe tid på.»
Vi trenger ikke fornekte den biologiske realiteten av rase for å innrømme at det som definerer et folk (noe Theodore Roosevelt ville kalt en rase) er en uutslettelig tilknytning til en historie, en kultur, en identitet og en interesse. Da Abraham Lincoln snakket om «minnets mystiske strenger», var det nettopp for å vise at amerikanere fortsatt var ett folk gjennom felles kamp. Han snakket om «våre fedres gjerninger». «Rase» ble brukt om folkeslag, kongeslekter, til og med psykologiske typer. Franske ledere kunne langt inn i etterkrigstiden snakke om den «franske rasen». Dette innebar ikke at man benektet biologiske raseforskjeller, selv om Camus hevder at den franske rasen har «svært få etniske kjennetegn».
«I omtrent tretti år etter 1945 ble ordet rase fortsatt mye brukt, og det var ikke forbundet med noe negativt,» sier Camus. «I skolebøkene på 50-tallet lærte man fortsatt, ved hjelp av illustrasjoner, at det fantes fire raser; hvit, gul, svart og rød. Når barna ble eldre, ble dette nyansert, men uten, så langt jeg husker, at man betvilte selve prinsippet bak inndelingen.»
Hovedinnvendingen mot rase, sier Camus, er at det visstnok ikke har vitenskapelig grunnlag. Selv sier han at han egentlig ikke bryr seg så mye om det spørsmålet, han er opptatt av språket. Likevel gir han ikke ved dørene. Han avviser argumentet om at fordi rase er vanskelig å definere i yttergrensene, er det derfor meningsløst som begrep. Etter denne logikken måtte man også forkaste nasjonale historier, familier, til og med farger. Enda viktigere, sier han, er at vitenskapen slett ikke er uavhengig av politisk makt, spesielt den ideologiske autoriteten. Han foreslår et tankeeksperiment:
«Forestill deg en ung forsker som (Gud forby, det er det siste vi trenger!) i dag oppdager at kvinners intellektuelle kapasitet er 17,48 % lavere enn menns. Tror noen at denne forskeren, uansett hvor grundig studien hans er, ville bli hyllet av akademia og myndighetene? At tidsskriftene ville kjempe om å publisere funnene? At forskningsministeren ville åpne en forskningslinje og tilby ham laboratorier og assistenter? Det er uendelig mye mer sannsynlig at han måtte gi opp enhver akademisk karriere på stedet.»
Vi snakker altså ikke egentlig om vitenskap, eller bare om språk, men om makt:
«Jeg er overbevist om at det fryktelige tabuet som ble lagt over ordet rase, og som smittet over på alt det kunne referere til i sin rike, århundrelange historie, er det avgjørende punktet, det sentrale ledd, det knekkpunktet i hele den moderne ideologiske historien: den mest skjebnesvangre virkningen av språket, ikke bare i hva man tillater å si, men for selve historien og for verdens (den menneskelige verdens) geografi …
Det var kanskje ikke dette som fikk hundrevis av millioner av menn og kvinner (faktisk mest menn) til å krysse landeveier og hav, men det var dette som gjorde det umulig og foreldet å reagere naturlig — å yte motstand mot denne flommen, å gi et selvsikkert svar fra tusenårige kulturer, nasjoner og sivilisasjoner. For de interesser som krevde at mennesket skulle være utskiftbart. et produkt som kan byttes ut, flyttes på, frakobles, avnasjonaliseres, var det avgjørende at dette sterke hinderet, rasen, ble revet ned. Og for å sikre at det aldri ble reist igjen, måtte enhver som snakket om det, straffes.»
Det er derfor vi ikke har sett «elver av blod» i land som England. Det landet som en gang viste «eksemplarisk heroisme, enestående standhaftighet, motstandskraft mot trusler om invasjon», har denne gangen valgt sin egen underkastelse, ikke så mye under inntrengerne, som under kreftene, systemene og interessene som har brakt dem inn, påtvunget dem og beskyttet dem. Camus spør om ikke Enoch Powell ville foretrukket krig, som tross alt ikke ville vært en borgerkrig, men et «dekolonialt opprør fra urbefolkningen mot de folkemorderiske, etnosidale regjeringene». Et mørkt scenario, som likevel kanskje er å foretrekke fremfor nåtiden: noe «enda verre, styggere, lavere, skitnere, dummere, tristere, uendelig mindre ærefullt og mindre engelsk enn det han spådde, og som allerede var så skremmende».
Camus hevder at de interesser som profiterer på nåtiden, representerer det verste fra både høyre og venstre: profittdrevet tenkning kombinert med egalitær fanatisme har skapt en verden med noe mindre enn menneskehet. Han kaller det et udifferensiert menneskelig materiale, uendelig utskiftbart, utspredbart, knust av pressen og malt ned av domstolene, klart for enhver slum i den globale slumbyen. En verden uten arv og identitet, fanget i et evig nå. En verden uten autentisitet og mening.
Camus’ budskap er mer aktuelt enn noensinne. Wall Street Journal har nylig skrevet respektfullt om ham. Storbritannia har nektet ham innreise. Hans forlag, Vauban Books, har nylig utgitt romanen Ørop. Likevel ser undertrykkelsen ut til å tilta, og sentrum-høyre-regjeringer i Europa viser seg ute av stand eller uvillige til å stanse den demografiske transformasjonen. Situasjonen virker ofte desperat.
Hvilket våpen har vi mot en slik mektig fiende? Kun sannheten, sier Camus og han mener det var nok til å velte sovjetisk tyranni. Men det finnes ingen falsk trøst. Det siste essayet i denne tynne samlingen er en støtteerklæring til Éric Zemmours presidentkandidatur, som endte med skuffende resultater i det Camus kalte «den siste sjansen [for det franske folket] til å gjenvinne sine rettigheter». Hvis det stemmer, har den sjansen glippet. Men så lenge rasen består, vil også motstanden bestå og hvis motstanden består, finnes det håp. Men hvis denne samlingen viser noe, er det at vi må kjempe åpent i rasens navn. Vi kan ikke forvente å vinne hvis vi ikke er tydelige på hva vi kjemper for.
