Ved overgangen mellom to århundrer ser Bang tilbake på Norges vei gjennom 1800-tallet. Samtidig løfter han fram Kristus som det som står fast når alt annet forandres.
Av: Johan Slåttavik.
Denne nyttårsprekenen ble holdt natt til 1. januar 1901 og trykt i hefte samme år av Lutherstiftelsens Boghandels Forlag i Kristiania. Den gir både et bredt historisk tilbakeblikk på Norges utvikling gjennom 1800-tallet og en tydelig teologisk tolkning av tiden med Kristus som fast holdepunkt.
Teksten er her gjengitt i en språklig modernisert utgave. Rettskriving og ordformer er oppdatert til dagens bokmål, mens Bangs argumentasjon, bilder og tone er bevart så tett som mulig på originalen. Målet har vært å gjøre en historisk stemme tilgjengelig for dagens lesere uten å omskrive eller dempe dens alvor og teologiske tyngde.
Når prekenen leses i dag, fremstår den både som et viktig historisk dokument og som et fortsatt utfordrende ord om hvordan tro, moral og samfunn henger sammen i tider med store omveltninger.
Nyårsnatt 1901 – preken av Dr. A. Chr. Bang, biskop.
Tekst Hebr. 13,8:
«Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.»
I denne gripende stunden, da et gammelt århundre avløses av et nytt, minnes vi sterkere enn noen gang om at alt på jorden, i skapningens verden som i åndens rike, er underlagt forandring og omskifte. Den ene slekt med sine lidelser og trengsler, med sitt strev og arbeid, med sine gleder og forhåpninger synker i graven etter den andre. Våre fedre og mødre, våre bestefedre og oldefedre, våre brødre og landsmenn fra begynnelsen av det gamle århundre er ikke mer; deres sted finnes ikke lenger blant oss.
Og som det er med slekten, således også med de kår slekten lever under i tiden. I jagende fart som en fossende strøm suser forandring og omskifte forbi oss på alle områder, i alle forhold. De krefter som legges inn i tiden, gode som onde, guddommelige som demoniske, gir seg med ubønnhørlig nødvendighet utslag i en utvikling som snart betegner fremskritt, snart tilbakegang, men alltid vekst enten for mørkets rike eller for lysets rike. For klinten vokser på samme tid som hveten; de vokser begge sammen inntil høsten.
Men over tiden, over historien, over dette brusende hav av gjæring og utvikling, av forandring og omskifte troner han som dette mektige ord taler om til oss i denne stund: Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.
I lyset av dette ord skuer vi tilbake og kaster blikket på de mest fremtredende utviklingspunkter i vårt lands historie i det gamle århundre.
Da dette tok sin begynnelse i en mørk og skjebnesvanger tid, hadde Gud i sin store barmhjertighet reist blant oss en merkverdig profetisk skikkelse i lekpredikanten fra Tune, Hans Nielsen Hauge, hvis vekkende røst slo så mektig ned i samtiden idet den fra ham utgåtte folkebevegelsen veltet seg ut over hele Norges land som en varm vårregn på de tørre marker. Den haugianske vekkelsen har ikke bare gitt de første år av det gamle århundre sitt eiendommelige preg av kristelig og folkelig livsbevegelse; den har også avsatt varige frukter for hele nasjonens åndelige utvikling både i religiøs og borgerlig henseende.
Særlig vil jeg i denne stund minne om at den religionsfrihet som alle borgere i Norges land nå kan glede seg over, og som vi alle holder for å være vår dyreste eiendom, skyldes i aller første rekke Hans Nielsen Hauges opptreden og de trengsler og forfølgelser han og hans venner fikk den tunge lodd å tåle og bære.
Det andre tiår av det gamle århundre er preget av minneverdige begivenheter som følger slag i slag. Det norske universitet grunnlegges, og det åpner seg mulighet for vårt folk til å kunne leve et selvstendig åndsliv med fri utvikling på hjemlig grunn. Det følgende år hjemsøkes vårt land av dyrtid og uår, og folket vansmekter under en hungersnød hvis gru og redsler ingen av oss kan danne seg noe begrep om.
Etter at det neste år var gått til ende, løsrives Norge fra sambandet med Danmark. Vårt fattige, forkrøplede, utsultede fedreland ligger der som et vrak på tidens bølger, overlatt til seg selv, uten annen hjelp enn den Gud som i sannhet var å ta til, den Gud som gav våre fedre både sindighet og mot, og som i sin store miskunn styrte utfallet slik at vi nå kan se tilbake på året 1814 som det store vendepunkt i vår historie, da det norske folk med fri forfatning atter trådte inn i de selvstendige nasjoners tall, det store vendepunkt i vår historie som betegner et så lysende utgangspunkt for den rike utvikling og de store fremskritt som i denne stund fyller våre hjerter med jublende glede og varm takk til Gud.
Vi går lenger ned i tiden og stanser foran de tretti årene som følger etter 1814. Det var i mange måter tunge år, da så å si alt skulle bygges opp på nytt i vårt land, da det skulle legges en sikker og fast grunn for nasjonens materielle utvikling; trange år da det ble stilt så store krav, og folket fikk bære så tunge byrder. Men disse år med store krav og tunge byrder var likevel gode år fordi den grunn ble lagt som senere slekter har bygget på. Vi skuer tilbake på disse årene, og vi ser dem lysende og strålende av samvittighetsfullt arbeid, av mannlig forsakelse og selvfornektende offervilje. For meg står denne tiden som våren i det gamle århundre, som våren da såmannen sår sin sæd uten ennå å ha sett den spire, langt mindre bære frukt.
Etter våren kommer sommeren, da kornet gror og skyter vekst i de lyse, varme dager slik vår herlige salmedikter synger:
«No livnar det i lundar, no lauvast det i lid.»
En slik lys og varm sommertid møter vi også i det gamle århundre når vi kaster blikket tilbake på årene fra omkring 1850 og nedover. Det var rike og sæle år da en slik fylde av edle krefter liksom med ett brøt frem blant oss: den gang våre sagamenn dro frem fra glemselens natt vår gamle historie med de mange hjerteskjærende minner; den gang våre språkforskere gravde opp fra folkedypet vårt gamle tungemål og våre gamle folkeminner, så vi stod og undret oss over hvilken rik arv våre fedre hadde etterlatt oss; den gang våre diktere lot sagatidens skikkelser stå lys levende for våre øyne og sang sine kvad om natur og folk, slik at vi ennå liksom synes å høre en fager gjenklang av strengespill og harpetoner; den gang våre malere med sin fine kunst åpnet vårt blikk, så vi lærte å forstå hvilken fylde av skjønnhet Gud har drysset ut over det land han gav oss å bo i, hvor det lyser over havet og utover fjord, hvor det stråler over dal og fjell.
Denne lyse sommertid ble så meget varmere og fikk så meget større betydning og verdi fordi den fremfor alt var en liflig pinsetid da Guds Ånd med hellig ild tente nytt lys i vårt land, den andre store vekkelsestid i det gamle århundre, da tusener og atter tusener ble vekket opp til nytt liv i Gud. I denne sommertid har alle vi eldre våre livs dypeste røtter. De sterkeste interesser, de rikeste livstanker, de grunnleggende utgangspunkter for livssyn og livskall – alt dette har vi tatt med oss fra den som vår varige eie. Og det finnes knapt én blant oss som ikke på en eller annen måte har høstet frukt av den sæd som den gang spiret så fagert frem i norske menn og kvinners hjerter.
La oss så stanse ved nutiden og kaste blikket ut over forholdene slik de nå arter seg i sammenligning med hva de var ved begynnelsen av det gamle århundre. Fra å være en liten og fattig by med omkring 78 000 innbyggere har Kristiania vokst så sterkt i utvikling og størrelse at den i enhver henseende inntar en aktet plass blant Europas hovedsteder. Om det i 1801 hadde stått frem en mann og sagt at Kristiania i 1901 skulle være en by på over 200 000 innbyggere og romme innen sin midte universitet og nasjonalforsamling, kongeborg og regjering, og være landets viktigste sentrum for handel, industri og kultur, da ville man den gang ha stemplet slik tale som rent vanvidd.
Det samme bildet av fremgang møter oss overalt i landet. Flere av våre byer har mangedoblet seg; gamle steder har reist seg fra grus; nye byer har vokst frem. Det finnes visselig ikke én eneste bygd i hele landet uten at store og merkbare fremskritt lar seg påvise. Nye utviklingskilder er åpnet, nye veier banet, nye oppgaver løst. Vi er ikke lenger et fattig folk i en avkrok av verden. Vi står midt oppe i det pulserende verdensliv; vi er kommet så langt frem at vi er blitt i stand til å ta del i arbeidet med å løse tidens mange og store kulturoppgaver sammen med de andre kristne kulturfolk på jorden.
Men ved siden av alt dette som er så lyst, alt dette som vitner om så rik vekst og velsignet fremgang, møter vårt blikk også noe helt annet når vi ser tilbake på det gamle århundre: store synder og svære forsyndelser drar seg ned gjennom de svunne år og kaster sin mørke, svarte skygge over land og folk.
Først vil jeg minne om den store forsyndelse i Hans Nielsen Hauges dager da våre ledende menn i religiøs forblindelse og folkelig uforstand på en skammelig måte forfulgte lekpredikantene blant allmuen og ved denne forfølgelse skapte en så dyp kløft mellom samfunnslagene at den ennå ikke er jevnet ut og kanskje aldri fullt ut blir det, en forsyndelse under hvis tunge dom så å si hver eneste mann blant oss lider den dag i dag.
Dernest vil jeg minne om den forferdelige arv som er nedarvet blant vårt folk fra fedrene i den grå oldtid, dette sterke drag, dette inngrodde anlegg, denne sørgelige tilbøyelighet til de to gamle folkesynder: drukkenskap og utukt. Å, hvor det er syndet blant oss ved drukkenskap og utukt! Å, hvilken skrikende mengde av last og forbrytelse, av elendighet og jammer, av gråt og fortvilelse har ikke drukkenskap og utukt født av seg i de år som svant! Om den kunne telles eller veies, den sum av skyld som drukkenskap og utukt har ført over det norske folk ned gjennom det gamle århundre, det er en redsel å tenke på hvor stor og tung den ble.
Jeg ville svikte min plikt som Herrens tjener om jeg i denne sammenheng unnlot å minne om den forsyndelse som vi alle uten unntak har vår del i og vårt ansvar for, så mange av oss som har vært oppe i det offentlige liv. De siste tretti år av det gamle århundre har vært en tid med mye strid og svære brytninger. For det er slik at nye tider aldri kan fødes ut av de gamle uten gjennom trange veer og tunge fødselssmerter.
Men når vi skuer tilbake på de år da bølgene gikk høyest, da bror stod mot bror, venn mot venn, landsmann mot landsmann, hvem av oss tør i denne oppgjørets hellige stund tre frem for Guds åsyn og si:
«Jeg har ikke syndet. Jeg har nok kjempet etter overbevisning og samvittighet, men alltid med rent skjold og blanke våpen; jeg har nok skutt mine piler, men aldri dyppet dem i gift. Jeg har aldri, selv ikke i den mest brennende kamp, trådt kjærlighetens store bud for nær; jeg har aldri glemt å unnskylde min neste og tale vel om ham og ta alt i den beste mening.»
Kjære brødre og landsmenn, hvilket parti vi enn måtte ha tilhørt, hvilke synsmåter vi enn måtte ha tilegnet oss og kjempet for, vi har alle syndet mot Gud, vi har alle syndet mot hverandre; vår skyld er stor, og på oss alle hviler ansvaret for de forsyndelser som kaster så mørke skygger over sluttperioden av det gamle århundre.
En lang rekke av velgjerninger og en stor sum av synd og forsyndelse – det er synet som tilbakeblikket på det gamle århundre ruller opp for våre øyne. Men at Herren vår Gud så miskunnelig har båret over med oss og så mildt har tuktet oss, at han i stedet for straff og gjengjeldelse har øst ut over vårt land og folk en slik rikdomsfylde av ufortjente, store og gode gaver – se, det har vi ham å takke for, han som i går og i dag er den samme, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, han som gav seg i døden til soning for vår synd, han som har forlikt oss med Gud, han som ber for oss hos sin og vår himmelske Far, han hvis kjærlighet til oss fattige syndere er like brennende, han hvis makt til å frelse oss ut av all trengsel og gi oss seier i all strid er like sterk, han hvis tålmodighet til å vente på oss inntil timen kommer da vi skjønner at vi trenger ham er like uutømmelig, fordi han er i går og i dag den samme, ja til evig tid, uten forandring, uten omskifte.
Men også i en annen mening er Jesus Kristus alltid den samme. Det som i sin dypeste grunn er livsnerven i all historie og går gjennom all historisk utvikling, er striden mellom lyset og mørket, mellom Guds rike og djevelens rike. Det kan ikke være noen tvil om at Guds rike i denne stund er langt sterkere og har fått en ganske annen betydning i folkenes liv enn for hundre år siden.
Men at djevelens rike i samme tidsrom har hatt en tilsvarende utvikling fremover, at de gudsfornektende og samfunnsoppløsende krefter nå viser seg langt mer faretruende i sin selvbevisste frekkhet som en giftig pestsmitte, det kan ingen av oss være blinde for.
Det verdenshistoriske drama som Johannes’ åpenbaring fremstiller for oss i så glødende farger og gripende scener, begynner en ny akt med det nye århundre. Hva dette enn skal føre med seg, ett er sikkert: motsetningen mellom godt og ondt, kampen mellom lys og mørke, sammenstøtet mellom Guds rike og djevelens rike vil få økt styrke i tiden som kommer.
Striden i himmelen mellom Mikael og dragen fortsettes på jorden i striden mellom Guds folk og ondskapens hær, inntil djevelen endelig bindes og styrtes ned i avgrunnen, og Kristus har seiret, og en ny jord med en ny himmel står frem av verdensbrannen i den siste tid.
Med dette blikket mot fremtiden fester vi igjen vår fot på Ordets grunn:
Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid, en frelsens klippe for alle som bygger på ham, fast, trygg, urokkelig, men også den store, forferdelige anstøtsstenen som faller over og knuser alle dem som setter seg opp imot ham og ikke vil bøye seg for ham i troens lydighet.
I hans navn ender vi det gamle århundre, i hans navn begynner vi det nye århundre, med den fulle visshet om at han som bar vårt folk og land og lyste for våre fedre til den siste stund, også vil være med oss og med de slekter som kommer etter oss, i livet som i døden, den samme Jesus Kristus i det nye århundre som i det gamle, like sikkert som det er den samme sol som farger aftendemringen og gyller morgenrøden.
Bli hos oss, Herre Jesus! Amen.
Denne saken ble først publisert på Akroma.
