I kjølvannet av konferansen om remigrasjon, arrangert av Norgesdemokratene i august, har kommentator Eivor Andersen Oftestad forsøkt å avfeie debatten som «farlig» retorikk. Men når 180 engasjerte deltakere fra flere land møttes for å diskutere konkrete løsninger på europeiske utfordringer, er det vanskelig å forstå hvorfor det norske ordskiftet fortsatt skal reduseres til ordvalg fremfor innhold.
Av: Øyvind Eikrem, Politisk nestleder i Norgesdemokratene
I et innlegg fra 18. august 2025, med tittelen «Vi må lufte ut», har kommentator Eivor Andersen Oftestad kommet med sine betraktninger etter å ha deltatt på seminar om temaet remigrasjon.
Til lesernes opplysning var seminaret, i regi av Norgesdemokratene, besøkt av ca. 180 deltakere som lyttet til talere fra en rekke land om hvordan remigrasjon er et verktøy for å løse aktuelle problemer i våre europeiske land.
Remigrasjon er aktuell politisk diskusjon i flere av våre naboland, og deler av det vi tok opp (f.eks. tilbakekalling av statsborgerskap, utsendelse av multikriminelle) er allerede del av gjeldende politikk både i Danmark og Sverige.
Slike endinger og mer til ønsker Norgesdemokratene velkomment her hjemme.
Det er imidlertid noe vanskelig å få tak presist tak i saklig funderte punkter Oftestads anfektelser. Hun skriver i ingressen at «Norgesdemokratene og retorikken bak remigrasjon er farlig». Men et annet sted viser hun likevel forståelse for bekymringen rundt de utviklingstrekkene som var konferansens tema. Dermed ender leseren med en konklusjon om at Oftestad riktignok er uenig i det språklige uttrykket, altså retorikken, men i ikke selve substansen som ligger til grunn for den.
Det er sannelig en heller underlig stillingtaken. Rent allment så framstår en analyse av politikk på et retorisk, og ikke på et substansielt, plan som en saklig sett total avsporing. Slike øvelser i retorisk analyse er kanskje fornøyelig for akademikere, men blir meningsløse politisk ettersom meningsforskjeller reduseres til estetikk og spørsmål om rent føleri.
Videre er Oftestad i sin artikkel komplett uklar på hvilken «fare» hun mener en politisk diskusjon av remigrasjon utgjør. Det tematiseres eller konkretiseres ikke. Men antagelig er det språklige bildet om «fare» en nyttig for å framstille andres synspunkter som urimelige eller uholdbare. Forstår ikke Oftestad selv den retoriske slagside i egen framstilling?
Det samme er tilfelle med hennes utlegningen av hva remigrasjon angivelig skulle bety. I stedet for å spørre talerne presist om hva de mener eller lytte til hva de eksplisitt sa i sine innlegg, så erklærer hun, helt uten argumentasjon, hva begrepet egentlig betyr. At avisskribenter er enige seg imellom om outrerte fortolkninger av remigrasjon, betyr ikke at de er korrekte.
Til slutt vil jeg påpeke at Oftestad skriver også at den franske forfatter Renault Camus er «partiets (dvs. Norgesdemokratenes) ideologiske guru». Dette er en rent komisk påstand. Forfatteren, som riktignok har kommet opp med uttrykket «den store utskiftingen», har ut over dette arrangementet aldri hatt noe med partiet å gjøre. Å holde en tale på 15 minutter kvalifiserer sjelden til guru-status!
Ideen om remigrasjon har allerede så stor politisk kraft i det europeiske ordskiftet at den bør tas på alvor, også i Norge. Fokus bør være på politisk substans, ikke på retorikk.
