Dette leserinnlegget er en norsk oversettelse av en tekst publisert på X-kontoen til Benedikt Kaiser, gjengitt med hans tillatelse. I teksten reflekterer den tyske forfatteren over Viktor Orbáns fall, europeisk høyrepopulisme og hvilke lærdommer andre partier kan trekke av utviklingen i Ungarn.
Av: Benedikt Kaiser. Oversatt av Rabulisten.
Orbán har utspilt metapolitikk i praksis, gjennomført realpolitikk, og forsøkt en blanding av begge deler med ganske stor suksess i 16 år. (Hos Jungeuropa har vi publisert analyser om dette.)
Orbán har ikke mislyktes på grunn av det, men snarere på grunn av utenrikspolitiske spørsmål (Javier Milei til Benjamin Netanyahu som venner) og særlig økonomisk politikk, samt etiske spørsmål. Høyreorienterte velgere tilgir ikke korrupsjon, kameraderi, selvberikelse eller påstått eller faktisk oppfeting av den styrende klassen på lang sikt.
Orbáns vei fra ung dissident til globalt anerkjent statsmann, hans meta- og realpolitiske synteser og oppbyggingsarbeid: alt dette bør fortsatt diskuteres. Man kan lære mye av det, særlig i Tyskland, hvor høyrepopulismen altfor ofte gir avkall på verdensanskuelse og ideologibygging ut fra en bisarr trass.
Samtidig er Orbáns sene fase også en advarsel: Et tysk høyreparti må aldri, helt fra starten av, engang gi inntrykk av at det ville tolerere korrupte og kleptokratiske trekk hos seg selv. Grip inn før noe kommer ut av kontroll! Kanskje var det nettopp det øyeblikket de gikk glipp av i Ungarn.
Nå blir blant annet omrokkeringen i Ungarns høyreside interessant. Kan Mi Hazánk tjene på de kommende turbulensene i Fidesz? Finnes det en idé om et Fidesz etter Orbán? Og så videre.
Orbáns respektfulle håndtering av sitt nederlag viser hvor mye mainstreampressen i Tyskland løy da den stemplet Orbáns prosjekt om et «illiberalt» demokrati som et diktatur under oppseiling. Maktskifte: mulig. Hvordan ville det vært i Tyskland, den andre veien?
Vi ser i dag at nederlaget til Geert Wilders og Orbán blant annet også bør vise at den selvvalgte forrangen til utenrikspolitisk glamour, internasjonale show, MAGA-imitasjon, og eventifiseringen av politikken, innen europeisk høyrepopulisme har nådd veis ende.
I krisetider er konservative og høyreorienterte velgere, ved siden av innvandringsspørsmålet, opptatt av materielle spørsmål, altså saker som gjelder hverdagsøkonomien. Om Netanyahu sender en hilsen, Donald Trump fyrer av en melding, eller Milei fanatisk og ekstatisk støtter en kandidat …
… hvem bryr seg om det, om jeg får si det slik, når inflasjonen sluker beskjeden eiendom, korrupsjonen undergraver viljen til å yte, og krigene, hvis aktører vi selv feirer som «partnere», får levekostnadene til å eksplodere?
Også Giorgia Meloni står overfor denne skjebnen etter Wilders og Orbán. Selvsagt: Hun gjør en bella figura på den internasjonale scenen, hun har satt Italia tilbake på kartet i Nær- og Midtøsten, hun presenterer Roma svært godt på verdensscenen. Men hjemme? Det er der grunnlaget hennes smuldrer opp, der klassiske høyrevelgere vender seg til andre høyrepartier eller til og med til sosialdemokratiet.
Hvis Meloni begynner å vakle etter Wilders og Orbán, vil vi endelig få se det blottlagt også for Tyskland: Sentrumshøyre er utdatert, den klassiske vestvendte høyrekonservatismen som trumpistisk populisme nærmer seg stadig mer sin organiske slutt.
Mer forsiktig formulert er i det minste én ting klart: Det vil ikke lenger vokse frem noe stort av dette for Europas folk.
