USAs første krig utenfor eget kontinent startet ikke i Europa eller Asia, men mot islamske piratstater i Nord-Afrika. Historien bak linjen «to the shores of Tripoli» i US Marine Corps Hymn handler om slavehandel, tributt, sjørøveri og en ung amerikansk stat som nektet å bøye seg for utpressing, mens europeiske stormakter i generasjoner valgte å betale.
Av Kronisk norsk.
En av de mest kjente militærhymnene i verden er US Marine Corps Hymn. Den starter slik:
From the Halls of Montezuma
To the shores of Tripoli
We fight our country’s battles
In the air, on land and sea.
First to fight for right and freedom
And to keep our honor clean;
We are proud to claim the title
Of United States Marine.
«Shores of Tripoli» er en direkte henvisning til den første barbarkrigen (1801–1805) – USAs første krig utenfor det amerikanske kontinentet etter uavhengigheten.
I flere hundre år drev de nordafrikanske barbary-statene (Tripoli, Algiers, Tunis og Marokko) organisert piratvirksomhet. De kapret handelsskip, tok mannskapene som gisler og solgte dem som slaver på markedene i Nord-Afrika. Anslagene varierer, men mellom 1 og 1,25 millioner europeere skal ha blitt tatt til fange og gjort til slaver fra 1500- til 1800-tallet. Dette var ikke tilfeldig sjørøveri, det var statssponset.
Piratstatene krevde «tributt» (beskyttelsespenger) fra andre nasjoner for å la skipene deres seile i fred. Flere europeiske sytater valgte å betale. De store europeiske maktene, som Storbritannia, Frankrike og Spania, betalte i generasjoner tributt. Det var enklere og billigere enn å føre krig. Europa var opptatt av sine egne konflikter (som Napoleonskrigene), og det var dyrt å holde en stor flåte i Middelhavet. Noen land utnyttet til og med situasjonen strategisk: Mens deres egne skip fikk fred, kunne piratene angripe skip fra konkurrenter. Tributt ble en akseptert «forretningspraksis», ydmykende, men praktisk. Amerikanerne sa etter hvert nei og handlet. Etter uavhengighetskrigen mistet USA britisk beskyttelse. De begynte å betale tributt i starten, men det ble fort en stor belastning (opptil 20 % av budsjettet). President Thomas Jefferson nektet å fortsette. USA bygde opp en marine og sendte den til Middelhavet.
Piratvirksomhet og slaveri i Middelhavet.
Krigen ble utkjempet på to måter: til sjøs og til lands. Til sjøs ledet Commodore Edward Preble en blokade og flere bombardementer av Tripoli. Den mest berømte enkeltaksjonen var i 1804, da løytnant Stephen Decatur med en liten gruppe menn snek seg inn i Tripolis havn, bordet den kaprede amerikanske fregatten USS Philadelphia og brente den for å hindre at piratene brukte den. Det ble kalt «den dristigste handlingen i sin tid». Til lands skjedde det mest symbolske: Konsul William Eaton (tidligere amerikansk diplomat) fikk støtte til å gjeninnsette Hamet Karamanli som Pasha av Tripoli (broren Yusef satt med makten). Eaton samlet en broket styrke på rundt 500–600 mann: Åtte US Marines under løytnant Presley O’Bannon, greske leiesoldater, arabiske og berberske krigere. De startet en episk 800 km lang marsj gjennom den libyske ørkenen fra Alexandria i Egypt. Marsjen varte i over 50 dager med knappe forsyninger, mytteri og kulturelle spenninger. De nådde byen Derna (øst for Tripoli) i april 1805. I april 1805 angrep de. Amerikanske skip (USS Argus, Nautilus og Hornet) rettet kanonild fra sjøen. Eaton delte styrkene i to: En gruppe angrep frontalt, mens O’Bannon og marinesoldatene ledet et flankangrep. Til tross for fiendtlig overmakt og kanonild stormet de festningen. O’Bannon heiste det amerikanske flagget over byen, første gang Stars and Stripes vaiet over en fiendtlig befestning i den gamle verden. Byen falt på en ettermiddag. Senere slo de tilbake et motangrep fra Yusef Karamanlis styrker.
Seieren i Derna presset Pashaen til forhandlingsbordet. Fredsavtalen i 1805 betydde: Slutt på tributt fra USA, slutt på angrep på amerikanske skip, og frigivelse av amerikanske fanger. (Dvs. slutt frem til 1812. En ny kort runde i 1815 under Decatur avsluttet det hele mer definitivt.) Dette var ikke en full erobring av Tripoli, men det var nok til å vise at USA ikke lot seg utpresse. Marinesoldatene synger fortsatt med stolthet om «Shores of Tripoli» et symbol på mot, uavhengighet og vilje til å forsvare friheten på havet. Et virkelig stolt kapittel i USAs historie!
Denne historien viser at en ung og modig amerikansk stat kunne ta grep som de europeiske statene ikke kunne, eller ikke ville, ta. Amerikanerne lot seg ikke ydmyke, og de var ikke feige. Takket være dette ble det satt en stopper for islamske pirat-angrep mot amerikanske skip. Og noen år senere ble slaveriet avskaffet helt etter flere kriger mot landene i Nord-Afrika.
