EU har ilagt Elon Musks plattform X en bot på 120 millioner euro for brudd på Digital Services Act, noe som har utløst krav fra Musk og flere amerikanske politikere om å avskaffe hele unionen. Keith Woods advarer mot en slik strategi, og argumenterer for at nasjonalister bør fokusere på metapolitisk endring og reform fremfor et upopulært og potensielt destabiliserende brudd med EU. Woods mener at en bevegelse sterk nok til å avskaffe unionen også vil være sterk nok til å omforme den.
Av Keith Woods. Originalt publisert 7. desember 2024. Oversatt av Rabulisten.
Store nyheter denne uken, EU-kommisjonen bøtela Elon Musks plattform X for 120 millioner euro fordi den ikke fulgte Digital Services Act. Konkret har EU anklaget X for villedning på grunn av sitt nye Premium-merkesystem, der hvilken som helst bruker kan få blå hake bare ved å betale for premium, samt for å holde tilbake data fra forskere. Siden dette er første gang DSA har blitt brukt på denne måten er dette en dystert signal. Musk sa i fjor at kravene fra loven på sikt kan gjøre det umulig å drive virksomheten i EU.
I en stil som har blitt typisk for Elon sitt forhold til politikk, slo han til mot EU med et kall om å rive hele greia ned og avskaffe Den europeiske union. Fremtredende amerikanske politikere som J.D. Vance og Marco Rubio har vært svært kritiske til vedtaket, som kom samme uke som en ny amerikansk sikkerhetsstrategi hevdet at Europa er i ferd med å bli en småaktør på verdensscenen som følge av sine mislykkede masseinnvandringspolitikk. Noen identitære i Europa, som Martin Sellner, har kastet seg på anledningen til å argumentere for å avskaffe EU som organet som legger til rette for den demografiske utskiftningen av europeere. Bør vi alle støtte dette initiativet? Jeg er skeptisk.
Jeg antar det vil overraske noen lesere å se meg motsi dette. Først, jeg er en nasjonalist. Jeg mener de beste statene er etnostater, og et godt moralsk prinsipp for en bærekraftig internasjonal orden er nasjonale gruppers rett til selvbestemmelse. EUs ledelse er motstandere av etnisk nasjonalisme og søker å undergrave suvereniteten til sine medlemsstater til fordel for en globalistisk, sosialliberal agenda. Jeg støtter også subsidiaritetsprinsippet, det vil si at styring bør skje på lavest mulige nivå, og jeg mener mange problemer i vår tid ville blitt løst med mer desentralisering. Jeg er så sikker på dette at jeg jobber med en bok om temaet. EU støtter dette i teorien, men i praksis har utviklingen vært en jevn forskyvning av makt fra lokale og nasjonale myndigheter til Brussel.
Det er åpenbart at en europeisk nasjonalist ikke kan støtte dagens EU. Boten mot X er bare det siste eksempelet på en overdrevet inngripen fra et byråkrati som lenge har stilt seg mot populisme og nasjonal uttrykksevne innen unionen. Fra starten var unionen designet av antinasjonale teknokrater med mål om å undergrave nasjonalismen, særlig tysk nasjonalisme. Dens sentrale institusjoner ble konstruert for bevisst å plassere nøkkelbeslutninger utenfor rekkevidde for nasjonale velgere, for å isolere politikken fra befolkningen den påsto å forene.
Likevel leder ikke alt dette automatisk til konklusjonen om at unionen bør rives ned. Og selv om det skulle være ønskelig, betyr ikke det at vi som nasjonalister med begrenset tid burde bruke vår politiske energi på det. Politikk er mulighetens kunst, og det er dårlig strategi å knytte en svært vinnbar sak til et mer ambisiøst prosjekt som har liten støtte. Det viktigste for nasjonalister nå er å skape en metapolitisk endring som normaliserer motstand mot erstatningsmigrasjon på etnisk grunnlag, og dermed skaper støtte for remigrasjon. Dette er oppnåelig, og vi har sett store fremskritt de siste årene.
Å avskaffe EU er ikke en populær posisjon. I en undersøkelse utført i år svarte 74 prosent av europeere at landet deres har tjent på medlemskapet. Bare 6 prosent var prinsipielt mot unionen. Selv i land der flertallet mener EU går i feil retning, som Italia og Frankrike, ville bare 27 prosent stemme for å forlate unionen. Selv et flertall av høyrevelgere støtter ikke dette. For eksempel ville bare 36 prosent av velgerne til det spanske Vox-partiet stemt for å forlate.
En ironi med disse ropene fra våre venner i USA er at den amerikanske høyresidens angrep på EU ofte ender opp med å styrke de samme eurofilene de håpet å svekke. Liberale kan ramme inn sitt forsvar av unionen som en stolt europeisk motstand mot bøllete amerikansk innblanding, og framstille sin underkastelse for teknokratisk globalisme som ekte europeisk selvtillit. Det er en risiko for at amerikansk kritikk gir Brussel en kontinental legitimitet de ikke klarer å generere selv. Dette forsterker problemet, avskaffelse er ikke bare upopulært, det kan lett karikeres som en amerikansk import heller enn et europeisk krav.
Så det første problemet med forslaget er dets upopularitet. Gruppen som støtter å forlate EU overlapper nesten perfekt med de som støtter store innstramminger i innvandring og nasjonal suverenitet, men nesten alle som ikke er enig i dette forbinder utmelding med usikkerhet, politisk kaos og potensiell økonomisk ruin. Eksempelet med Brexit har ikke beroliget noen. Det store antallet ikke-europeiske innvandrere Storbritannia har tatt inn siden utmeldingen har gjort det vanskelig å hevde at det å forlate Brussel er et egnet verktøy for nasjonal korrigering.
Og det tar oss videre til neste punkt, EU er ikke det største hinderet for fornuftig innvandringspolitikk. Innvandringspolitikk bestemmes fortsatt nasjonalt, og hvis landene ønsket det kunne de endret kurs. Land som Polen og Ungarn viser at etnostater kan eksistere innenfor EU med strenge innvandringspolitikker, mens land som Danmark og Sverige har begynt å eksperimentere med remigrasjon. Ofte er det å skylde på EU bare en avledningsmanøver for folk som vil legge skylden på fjerne globale organer for det som skjer i deres eget land på grunn av deres eget politiske konsensus. I årevis ble britisk populisme kanalisert inn i ett krav, nemlig å forlate EU. Det ga flere konservative regjeringer store flertall for å «få Brexit gjort», samtidig som de oversee rekordhøy nettoinnvandring til en forvirret velgermasse.
Gitt de små marginene for nasjonalistiske partier som nå er nær makt i Europa, ville det være politisk selvmord i de fleste land å forplikte seg til Eurexit mens folket er sterkt imot. Ingenting ville gjøre nasjonalister mer upopulære enn å forsøke et slikt storslått prosjekt og feile.
Et tredje problem er at selv om opinionen skiftet, ville arbeidet med å demontere unionen ta generasjoner. EU er ikke én enkelt traktat som kan sies opp, men et massivt sammenvevd system av juridiske, økonomiske og regulatoriske strukturer i alle medlemslandenes daglige liv. Å rulle dette tilbake kan ikke gjøres over natten, og ethvert forsøk på umiddelbar avskaffelse ville føre til en administrativ og økonomisk forstyrrelse som ingen ansvarlige bevegelser burde utsette sine samfunn for, ikke minst for sin egen politiske overlevelse.
Et mislykket forsøk, et som ikke klarte å overvinne de juridiske hindrene eller markedspausen det ville utløse for våre tungt forgjeldede nasjoner, ville ikke bare feile, det ville permanent diskreditere partiene som kjempet for det. Nasjonalistiske bevegelser som i dag er på vei inn i regjeringsposisjoner ville bli holdt ansvarlige for kaoset, økonomisk nedgang og ustabilitet, noe som ville gi eurofilene nytt liv.
Til slutt er det en viss ironi i påstanden om at å velge regjeringer som vil avskaffe EU er en forutsetning for å redde Europa. For hvis dagen kommer da nasjonalistiske partier har nok støtte til å gjøre avskaffelse realistisk, vil de av samme grunn også ha makten til å reformere unionen i vår retning. Med andre ord, hvis du kan bygge et politisk system som kan oppløse Brussel, kan du også bygge et som kan omgjøre det til et Festning-Europa. Nivået av støtte som kreves for avskaffelse garanterer allerede muligheten for reform uten å rive hele systemet fra hverandre.
En konkurrerende visjon
Selv om jeg er skeptisk til visdommen i å pushe for å «avskaffe EU», er prinsippene som ligger bak gode, og det er lite inspirerende å fortelle idealistiske nasjonalister at de må akseptere realiteten av en institusjon fiendtlig innstilt mot deres interesser. I stedet trenger vi en ny og inspirerende visjon for hvordan unionen kan skaleres tilbake og omformes slik at dens misjon er å bevare og fremme Europas distinkte folk i en multipolar verden. Vi bør se bort fra den sentraliserende teknokrat-unionen og heller se til Europa selv for eksempler, som Sveits, en union som har bestått i århundrer og som har fremmet identiteten til sine mangfoldige folkegrupper.
Selv om systemet med kantoner kan høres middelaldersk ut, har den sveitsiske modellen vist bemerkelsesverdig styrke i moderne tid. Sveits topper ofte globale rangeringer innen konkurransekraft, innovasjon og livskvalitet. Samtidig har landet unngått globalismens mest ødeleggende effekter og bevart stor lokal autonomi. Den desentraliserte modellen fungerer fordi kantonene kan eksperimentere, rette feil raskt og tilpasse politikken til sine egne regioners behov og styrker. Ingen region føler seg fanget under et fjernt sentrum, og ingen sentralmakt tror den er en imperial administrasjon. Med andre ord har Sveits unngått mange av de moderne problemene EU lider av, samtidig som de beholder fordelene ved bredere økonomisk samarbeid.
Det er lett å glemme at subsidiaritet egentlig skulle være et styrende prinsipp for EU, fordi det i praksis ikke betyr noe i dag. En reformert union, ledet av sterke og uavhengige nasjoner, ville gjenopprette subsidiaritet som struktur, og gi myndighet tilbake til nasjonale og regionale styrer, samtidig som man opprettholder et pan-europeisk rammeverk for strategiske behov. Selv dette kontinentale nivået, hvis det forstås som et vern som beskytter Europa og koordinerer forsvaret utad, vil ha som mål å styrke europeisk kultur helt ned til det lokale nivå.
Et konføderalt Europa ledet av patrioter kunne også gjøre noe moderne nasjonalstater har mislyktes med, nemlig å gi lokale regioner og kulturer mer selvstyre. Disse regionene kunne styre nærmere innbyggerne, mer i tråd med lokale behov enn nasjonale myndigheter, og bedre rustet til å bevare sin kulturelle distinkthet. Under ledelse av stolte europeiske nasjonalister ville dette ikke måtte svekke nasjonene, men forankre dem i sine historiske fundamenter, og skape et mer levende Europa med mange sentre for vitalitet. Hvis dette ble oppnådd ville de homogeniserende kreftene fra kosmopolitiske eliter bli svekket, og med dem en av de viktigste drivkreftene som trekker kontinentet mot venstresiden.
Til syvende og sist er ikke spørsmålet om EU bør endres, det er åpenbart at dagens EU er i dyp konflikt med genuin europeisk nasjonalisme. Spørsmålet er hva som er den realistiske veien for å rulle tilbake de skadelige aspektene. En bevegelse sterk nok til å avskaffe unionen ville være sterk nok til å reformere den, og reform kunne gi oss verktøyene vi trenger for å stoppe vår utslettelse uten å gamble vår eksistens på en farlig og uforutsigbar kurs. Gitt hva som står på spill er det klokere å bygge det som varer enn å satse alt på brudd og kollaps.
