Diskusjonen i Wien avdekket noe betydningsfullt om det nåværende europeiske øyeblikket. Spørsmål som tidligere var forbeholdt intellektuelle kretser, beveger seg i økende grad inn i offentligheten.
Av Robert Semonsen. Oversatt av Rabulisten.
Få byer i Europa bærer vekten av historisk symbolikk på samme måte som Wien. I århundrer stod byen ved skjæringspunktet mellom verdener, som sete for et imperium og som den defensive frontlinjen for en sivilisasjon som så seg selv som både kristen og europeisk. Hærer samlet seg en gang foran byens porter, i palassene ble allianser smidd gjennom flere århundrer, og kontinentets skjebne ble diskutert i salonger og akademier.
Det var derfor passende at en nylig samling, medarrangert av magasinet The European Conservative og Vauban Books, viet til ideen om remigrasjon og fremtiden til europeisk identitet, fant sted nettopp der.
Arrangementet samlet tre fremtredende skikkelser som representerer ulike retninger i en debatt som gradvis har fått økende synlighet over hele kontinentet: den franske forfatteren Renaud Camus, den østerrikske aktivisten Martin Sellner og den britiske policyanalytikeren Harrison Pitt, som ledet kveldens diskusjon. Det som kom frem i samtalen deres var ikke et sammenstøt mellom perspektiver, men snarere en slående konvergens av argumenter, filosofiske, kulturelle og politiske, om Europas nåværende tilstand og språket som bør brukes for å beskrive den.
Selve rammen rundt arrangementet fremkalte en umiskjennelig resonans. Camus åpnet diskusjonen ved å vise til det historiske minnet om beleiringen av Wien, det øyeblikket i 1683 da byen ble den symbolske bastionen for et kontinent som motsatte seg osmansk ekspansjon. For Camus er hendelsen mer enn en historisk episode. Den representerer en sivilisatorisk metafor.
«Beleiringen i 1683», bemerket han, «var et av de øyeblikkene hvor Europa kunne ha forsvunnet.» I refleksjon over et besøk i åsene over Wien sammen med sine barn, fortalte han at han hadde sagt til dem at mens osmanske hærer en gang stod utenfor portene, ser den moderne kampen ut til å ha flyttet seg innenfor dem. Poenget var mindre numerisk enn symbolsk. Europa står, etter hans syn, nå overfor en utfordring som er demografisk og kulturell snarere enn militær.
Denne åpningen satte rammen for hele kvelden. Samtalen handlet ikke bare om innvandringspolitikk, og heller ikke om politisk strategi i snever forstand. Den handlet om det dypere spørsmålet om hvordan Europa forstår seg selv, historisk, kulturelt og moralsk.
Camus’ intellektuelle rolle i denne debatten har lenge vært knyttet til uttrykket «Den store utskiftningen», en formulering som har beveget seg langt utover kretsene hvor den først oppstod. Under introduksjonen ble han beskrevet mindre som en politisk teoretiker enn som en litterær skikkelse, hvis bidrag ligger i selve navngivningen. For Camus er forfatterens oppgave å observere virkeligheten med tilstrekkelig klarhet til å gi den språk. Når et fenomen først er navngitt, blir det ofte umulig å ignorere.
Sellner nærmet seg det samme temaet fra et annet ståsted. Kjent som en av de mest fremtredende aktivistene innen den identitære retningen i europeisk politikk, representerer han en generasjon som tok slike begreper og gjorde dem til et politisk vokabular. Pitt inntar på sin side enda en posisjon, som en slags politisk oversetter, en som forsøker å omsette teoretiske argumenter om migrasjon og suverenitet til operative forslag.
Til tross for disse ulike rollene utviklet diskusjonen seg langs bemerkelsesverdig like linjer. Hver deltaker vendte, på sin egen måte, tilbake til en felles diagnose: Europas nåværende problemer kan ikke forstås utelukkende som ytre press. De er uløselig knyttet til en indre transformasjon av kontinentets moralske og kulturelle selvforståelse.
Da Pitt stilte spørsmålet direkte, hvorfor Europa fremstår som særlig sårbart for demografiske endringer i stor skala, plasserte Camus svaret i den psykologiske arven fra det 20. århundret. Europa, hevdet han, kom ut av katastrofene under andre verdenskrig med en enestående grad av historisk selvransakelse. Kontinentet som en gang dominerte verdensanliggender, begynte plutselig å se seg selv først og fremst gjennom linsen av egne forbrytelser og tragedier.
Denne refleksen av selvgranskning, som Camus betrakter som et særtrekk ved europeisk intellektuelt liv, utviklet seg gradvis til noe mer nedbrytende. Ønsket om å forstå fortiden ble til en permanent moralsk skyldfølelse som former politiske valg i nåtiden. Europa begynte, antydet han, å opptre som om dets egen historiske eksistens krevde en unnskyldning.
Sellner førte argumentet videre. I hans tolkning er problemet ikke bare at Europa blir erstattet av krefter utenfor kontinentet, men at kontinentet har mistet instinktet for å forsvare sin egen kontinuitet. Det som utenfra fremstår som demografisk press, er etter hans syn i stor grad et indre ideologisk fenomen.
«Det er et autoimmunt problem», sa han på et tidspunkt, som en beskrivelse av den kulturelle dynamikken han mener driver prosessen. Snarere enn en enkel demografisk trend, har spørsmålet blitt en krise i sivilisatorisk selvtillit.
Begge nærmet seg dermed spørsmålet gjennom en kombinasjon av historie og filosofi. Camus utvidet analysen ved å introdusere et bredere begrep som han kaller «global utskiftning». Etter hans syn er de demografiske endringene vi ser i dag bare ett uttrykk for en dypere transformasjon som begynte med den industrielle moderniteten.
Den industrielle sivilisasjonen, hevdet han, reorganiserte samfunnet rundt produksjon og effektivitet på en måte som gradvis endret hvordan mennesker selv ble forstått. Masseproduksjon, først anvendt på gjenstander, ble etter hvert utvidet til det sosiale livet. Mennesker, kulturer og til og med identiteter begynte å bli behandlet som utskiftbare enheter innenfor et globalt system.
Konsekvensene av dette skiftet var ikke bare økonomiske, men sivilisatoriske. Den moderne verden, slik Camus beskriver den, undergraver de særegenhetene som en gang forankret individer i familier, språk og tradisjoner. Når disse båndene svekkes, blir samfunn mer mottakelige for demografisk og kulturell utskiftning.
Sellner sluttet seg i stor grad til dette filosofiske rammeverket, men oversatte det til politiske termer. Spørsmålet, slik han ser det, er ikke bare hvordan Europa havnet i denne situasjonen, men om det fortsatt besitter viljen til å snu utviklingen. Kulturell kollaps, hevdet han, er ikke uunngåelig, men den blir irreversibel dersom en befolkning mister ønsket om å bevare seg selv.
Talerne vendte gjentatte ganger tilbake til dette temaet i diskusjonen om kultur og utdanning. Camus beklaget forsvinningen av kulturelle hierarkier i europeiske institusjoner. Skoler som en gang formidlet litteratur, kunst og historie, har nå en tendens til å fremstille kultur som utskiftbar og universelt likestilt. Resultatet, antydet han, er et samfunn som ikke lenger vet hvordan det skal formulere verdien av sin egen arv.
Sellner oppsummerte problemet med karakteristisk tydelighet: man kan ikke forsvare en sivilisasjon som allerede har glemt hva den er.
Religion ble trukket inn i samtalen i samme ånd. Pitt spurte om kristendommen, som ofte beskrives som det moralske grunnlaget for europeisk sivilisasjon, på en eller annen måte hadde bidratt til kontinentets nåværende selvtvil.
Sellner avviste denne tolkningen. Kristendommen, hevdet han, eksisterte historisk side om side med et sterkt instinkt for sivilisatorisk selvoppholdelse. Middelalderens Europa tolket ikke budet om å elske sine fiender som et mandat for politisk kapitulasjon. Det dypere problemet ligger ikke i kristendommen i seg selv, men i den sekulariserte moralske universalismen som vokste frem fra den i den moderne epoken.
Camus ga en mer melankolsk refleksjon over tilstanden til samtidskristendommen. Europas kirker, antydet han, har gradvis forlatt den estetiske og åndelige dimensjonen som en gang ga dem deres kulturelle autoritet. Religion har i økende grad blitt redusert til moralsk formaning, et språk preget av humanitær velvilje som, etter hans syn, mangler den dybden som er nødvendig for å opprettholde en sivilisasjon.
Fra dette punktet beveget samtalen seg mot strategi. Dersom remigrasjon skal bli en politisk realitet, var både Camus og Sellner enige om at den først må rammes inn som et moralsk prosjekt. Tekniske diskusjoner om logistikk eller lovlighet er, hevdet de, underordnet spørsmålet om legitimitet.
Sellner understreket at høyresiden lenge har strevd med å formulere et slikt moralsk språk. Remigrasjon blir ofte fremstilt som hard eller straffende, men han insisterte på at tilhengerne må argumentere for at den ikke bare er legitim, men også human, både for europeiske samfunn og for landene migrantene kommer fra.
Camus foreslo et slående retorisk skifte. I stedet for kun å snakke om remigrasjon, foreslo han å beskrive prosessen som «avkolonisering». Begrunnelsen for denne formuleringen er enkel, men provoserende. Dersom kolonisering historisk innebar overføring av befolkninger til fremmede territorier, kan demografiske endringer i stor skala tolkes gjennom den samme begrepsrammen. I et slikt perspektiv blir det å reversere en slik prosess sammenlignbart med avkoloniseringsbevegelsene som preget store deler av det 20. århundret.
«Hvis kolonisering er galt», bemerket Camus, «da er avkolonisering riktig.» Begrepet, hevdet han, bærer en umiddelbar moralsk legitimitet som ordet remigrasjon alene ikke har.
De politiske implikasjonene av dette perspektivet strekker seg utover retorikk. Samtalen dreide kort innom Europas institusjonelle landskap, særlig rollen til Den europeiske union. Sellner uttrykte sterk skepsis til den nåværende strukturen i Brussel, men skilte samtidig sin kritikk fra en avvisning av europeisk samarbeid som sådan. Enheten mellom Europas folk, antydet han, kan eksistere uavhengig av den byråkratiske arkitekturen som i dag styrer unionen.
På dette punktet i diskusjonen introduserte Pitt en politisk idé utviklet i hans eget arbeid, et samarbeidsrammeverk mellom europeiske stater for å koordinere håndhevelse av migrasjonstiltak, en ordning han metaforisk beskrev som en «deportasjons-NATO». Om et slikt konsept noen gang blir realisert eller ikke, illustrerte dets tilstedeværelse i samtalen et forsøk på å bevege seg fra filosofisk refleksjon til praktisk politikk.
Kanskje den mest interessante dimensjonen ved kvelden var den generasjonelle kontinuiteten den avdekket. Camus, den eldste av de tre, representerer en litterær og intellektuell tradisjon som leverte språket til debatten. Sellner tilhører en yngre aktivistgenerasjon som gjorde disse ideene til politiske slagord og kampanjer. Pitt, den yngste av de tre, representerer neste fase, forsøket på å oversette ideologiske argumenter til konkrete politiske forslag.
I den forstand fremstod samlingen i Wien mindre som en debatt og mer som en stafett mellom generasjoner. Begreper født i litteraturens verden hadde beveget seg inn i aktivisme og var nå på vei inn i politisk planlegging.
Diskusjonen ble avsluttet med en nøktern vurdering av tid. Demografiske trender, advarte Sellner, skaper et begrenset handlingsrom der politiske beslutninger kan endre Europas kurs. De neste ett til to tiårene kan vise seg å være avgjørende.
Camus vendte tilbake til det sentrale begrepet som har kommet til å definere hans bidrag til debatten. Europa må, hevdet han, gjenoppdage det moralske språket som gjør det mulig å forsvare sin egen kontinuitet. I hans formulering er dette språket avkolonisering, en påstand om at europeere, som andre folk, har en legitim rett til å bevare sitt historiske hjemland.
Enten man aksepterer eller avviser premissene i dette argumentet, avdekket diskusjonen i Wien noe vesentlig om det nåværende europeiske øyeblikket. Spørsmål som tidligere var forbeholdt intellektuelle kretser, beveger seg i økende grad inn i offentligheten. Debatten om remigrasjon, identitet og suverenitet er ikke lenger abstrakt. Den er i ferd med å bli en del av en bredere samtale om hva Europa er, og kanskje enda viktigere, hva det har til hensikt å være.
Denne artikkelen ble først publisert på The European Conservative.
Robert Semonsen er politisk journalist. Arbeidet hans har vært publisert i flere engelskspråklige nyhetsmedier i Europa og Amerika. Han har utdanningsbakgrunn innen biologisk og medisinsk vitenskap. Hans Twitter-konto er @Robert_Semonsen.
