I en fersk kommentar hos Blaze Media hevder Auron MacIntyre at amerikanske konservative vegrer seg for å ta i det han omtaler som sitt egentlige tabu, nemlig fremveksten av hvit identitetspolitikk. Han mener dette skjer i en politisk orden der hvite forventes å konkurrere individuelt, mens andre grupper fritt kan opptre som kollektiver.
I kommentaren fra 7. januar 2026 går MacIntyre i rette med det han ser som en selvvalgt berøringsangst på høyresiden i USA. Han peker på en økende uro i konservative kommentarmiljøer over at yngre hvite amerikanere søker kollektiv politisk representasjon. Ifølge ham er det forståelig at rase ikke er en ideell primæridentitet, men han mener likevel at konservative svarer feil. Den eneste måten å gjøre rase mindre viktig på er ifølge MacIntyre å stanse innføringen av sterkt etnosentriske grupper og å avvikle politiske særordninger for minoriteter som allerede finnes i landet.
MacIntyre viser til at hvite amerikanere gjennom flere tiår har sett andre grupper lykkes med å opptre som politiske blokker. Demokratene bygges i stor grad rundt identitetspolitikk, men republikanerne driver ifølge ham med noe liknende gjennom målrettet arbeid overfor ulike minoritetsmiljøer. Den hvite majoriteten forventes derimot å konkurrere som enkeltindivider på meritokratisk grunnlag.
Han understreker samtidig forskjellen mellom rase og etnisitet. Rase er brede kategorier, mens etnisitet handler om mer organiske tilhørigheter. Europeiske etniske grupper har historisk vært mindre etnosentriske enn mange andre folkegrupper, noe som ifølge MacIntyre bidro til at etniske lommer i USA etter hvert ble oppløst inn i en større amerikansk identitet.
Denne prosessen bryter sammen når staten importerer store, tettpakkede befolkningsgrupper med sterk etnosentrisk kultur. Slike miljøer har ingen insentiv til å assimilere når de kan lykkes gjennom egne nettverk av slekt, religion og språk. Resultatet er at hvite amerikanere tvinges til å konkurrere individuelt, mens andre grupper opererer kollektivt. Ifølge MacIntyre rammer denne asymmetrien særlig unge hvite menn, som både straffes som gruppe og nektes å organisere seg som gruppe.
Som eksempel viser han til kommentaren The Lost Generation, som dokumenterer eksklusjon av hvite menn i universiteter, medier og næringsliv. Konservative profiler som Jeremy Carl og Heather Mac Donald har ifølge MacIntyre advart om det samme. Å avvise identitetspolitikk som umoralsk samtidig som anti-hvit diskriminering får fortsette, vil ifølge ham utløse en forutsigbar politisk reaksjon.
Han kritiserer også den konservative politiske klassen for dobbeltmoral. Republikanere møter og anerkjenner eksplisitt svarte, hispaniske, jødiske og indiske interesseorganisasjoner, men et White American Congress ville vært utenkelig. MacIntyre viser til at Donald Trump nylig møtte American Hindu-Jewish Congress på Mar-a-Lago for å drøfte diskriminering, mens en tilsvarende middag om anti-hvit diskriminering ville vært politisk utenfor rekkevidde.
Hvis konservative ønsker å hindre fremveksten av hvit identitetspolitikk, må de konfrontere selve strukturen, mener MacIntyre. Det innebærer innvandringsstans, rettsforfølgelse av etniske karteller og en erkjennelse av at institusjoner dominert av én etnisk gruppe sjelden skyldes mangel på hvite søkere. Han hevder at konservative må irettesette også andre grupper for etnosentrisme, med samme alvor som de retter mot hvite.
Resonnementet ender i en klar konklusjon. Dersom man ønsker mindre rasefokus i politikken, må man fjerne etnosentriske miljøer og politiske særordninger, ikke belære unge hvite som ser en skjev konkurransesituasjon.
MacIntyres kommentar inngår i en bredere amerikansk debatt om identitetspolitikk, demografi og representasjon. For konservative miljøer i Europa kan teksten leses som en påminnelse om hva som skjer når en majoritet forventes å agere universalistisk i et samfunn preget av gruppeinteresser, nettverk og etnisk gruppelojalitet.
