I Argentina vokser makten rundt Javier Milei stadig mer inn i familien. Lillesøsteren Karina, kalt El Jefe og omtalt som landets usynlige styringskraft, fremstår nå som den stille arkitekten bak presidentens mest avgjørende beslutninger. Hennes fremmarsj sier noe om et land der blodsbånd ofte veier tyngre enn institusjoner.
Av: Balbino Katz. Oversatt av Rabulisten.
På Bar des Brisants slår regnet mot rutene, og havet utenfor Iroise trekker seg langsomt tilbake. I sanden etterlater det striper av skum som ligner gamle skrifttegn. Jeg sitter med La Nación i hånden, den leser jeg hver dag på telefonen. Denne morgenen fanger en tittel av Joaquín Morales Solá blikket mitt, El Previsible Triunfo de Karina Milei. Jeg smiler. Ingenting er mer forutsigbart enn blodets seier over institusjonene. Argentina har ingen konger, men landet har familier, og ofte er det nesten det samme.
For å forstå hva som nå utspiller seg i Buenos Aires må man vite at Javier Milei, valgt for snart to år siden i et libertariansk rykk uten sidestykke, ikke er en president som andre. Han er en selvlært økonom, en barokk profet som vil være både markedets misjonær og apokalypsens munk. Han styrer mer etter innskytelser enn etter planer, han reiser uavbrutt og kommer med nye kunngjøringer. Kallenavnet hans, El León, sier alt, det er et brøl mer enn et program.
Bak det brølet finnes en lavmælt kvinnestemme, Karina Milei, lillesøsteren hans. Han kaller henne El Jefe, sjefen, i hankjønn, som om det kvinnelige måtte tones ned for å helliges i maktspillene. Ifølge Morales Solá er det hun som er den egentlige administratoren av presidentskapet, vokteren av kjernen, den eneste Javier hører på uten å svare. Hun beskrives som stille, metodisk, religiøs, urokkelig. Hun sier lite, men hun avgjør alt. I løvens hus er det søsteren som holder båndet.
Det er ikke noe nytt at makt samler seg i familier, Argentina er et land der politikk og slektskap ofte glir over i hverandre. Perón hadde Evita, Kirchner hadde Cristina, Milei har Karina. Der borte delegeres ikke lojalitet, den arves. Staten bygges mindre gjennom institusjoner enn gjennom nære bånd. Embetsverket er svakt, men lojalitetene er sterke.
Morales Solá påpeker at Karina Mileis seier over Santiago Caputo, den unge rådgiveren som hadde ambisjoner om en superministerrolle, ikke bare er et internt intrigespill, det er et symbol. Caputo, arvingen til den gamle politiske innflytelsestradisjonen, støtte mot Karinas tause mur. Hun strammet gradvis grepet om presidentskapet. Nå signeres ingen utnevnelse og ingen forordning uten hennes godkjennelse.
Folk som kjenner Casa Rosada vet at Javier Milei, til tross for sitt image som en oppjaget tribun, er en skjør og nesten mystisk mann som kan kastes ut i brå følelsesmessige stormer. Søsteren er hans anker, hans støtte, hans prest. Hun er den kvinnelige motvekten i et maktsentrum fylt av kraft og raseri.
Franske lesere, vant til teknokratiske departementer og grå administrasjon, vil kanskje undre seg over et styre som så tydelig speiler en familie. Men denne klanmentaliteten er ikke fremmed for argentinsk politisk kultur. Det er et land som alltid har søkt frelsen i ansikter, enten det er generalens, biskopens, enkens eller søsterens. I Buenos Aires skifter ideene, men mytene står.
Lederartikkelen til Morales Solá er ikke bare en palassfortelling, den peker også på ensomheten til Mauricio Macri, den tidligere presidenten. Han er en sindig og borgerlig skikkelse som nå havner i skyggen av det teatralske nye regimet. Som mange argentinske liberalere trodde han at Milei ville gi ideologisk kontinuitet, i stedet ser han en personkult. I et land der økonomisk krise sluker alt er politikken blitt en slags hjemlig mystikk.
Fra bordet mitt på Bar des Brisants ser jeg det hele som en gammel familiefilm. Søsknene Milei minner om mytiske par der den ene drømmer og den andre styrer. Antigone og Ødipus, Cristina og Néstor, eller, nærmere oss, Marine og Marion. Europa kjenner også sine skyggesøstre, kvinner som uten å stå i rampelyset sikrer maktens kontinuitet. Partienes tid svinner, slektenes tid vender tilbake.
Italia med Giorgia Meloni, Frankrike med Marine Le Pen eller Sarah Knafo, Argentina med Karina Milei, tre uttrykk for det samme fenomenet, tilbakekomsten av struktursterke kvinner, voktere av orden i en verden av menn som farer i alle retninger. De forfører ikke, de administrerer. De ber ikke om plass, de tar den. Morales Solá har rett, Karina Mileis triumf er ingen overraskelse, den er et tidstegn.
Vinden har tatt seg opp i Guilvinec havn. Jeg hører måkene over hustakene og ser for meg hvordan det sølvglitrende vannet i Buenos Aires fører med seg de samme ryktene som havet vårt. Folk forandrer seg ikke stort, de trenger ansikter som ligner dem selv, stemmer som gir dem trygghet. Argentina tror fortsatt på blodets kraft, Frankrike tror bare på tilfeldigheten. Mellom dem ligger havet, trofast, det skiller kontinentene og speiler dem for hverandre.
