I dette foredraget fra Scandza Forum i Tallinn i 2023 argumenterer Roger Devlin for at antirasisme har overtatt den rollen kommunismen en gang hadde som dominerende politisk ideologi i Vesten. Med utgangspunkt i demografiske endringer, amerikansk politikk og europeisk identitet drøfter han hva han mener er de ideologiske, kulturelle og politiske utfordringene Europa og den vestlige verden står overfor frem mot 2050.
Av Roger Devlin. Oversatt av Rabulisten.
Et foredrag holdt på Scandza Forum i Tallinn, Estland, 14. mai 2023.
Temaet for denne konferansen, året 2050, er et vanskelig tema for enhver foredragsholder, men særlig for en som meg, som avviser alle former for historisk determinisme. Jeg tror ikke at noe er forutbestemt, verken vår egen seier eller våre fienders, og vår oppgave som bevegelse er ikke å forsøke å se inn i fremtiden, men å forberede oss så godt vi kan på det den måtte bringe. La meg gi et eksempel på den skaden som kan oppstå når man tenker annerledes.
De fleste av dere er sannsynligvis klar over at amerikanere av europeisk avstamning i dag forventes å utgjøre mindre enn halvparten av USAs befolkning en gang omkring midten av dette århundret, om ikke litt tidligere. Slike prognoser er imidlertid ikke noe nytt. Det nye er bare oppmerksomheten de har fått. De lovendringene som innledet USAs demografiske revolusjon, fant sted allerede på 1960 tallet. Fremskrivninger viste allerede for mer enn en generasjon siden, under presidentperiodene til Ronald Reagan og George Bush den eldre, at hvite var på vei til å bli en minoritet en gang i løpet av dette århundret. Noen få fremsynte mennesker forsøkte å advare mot denne kommende katastrofen, men svaret fra Reagan og Bush administrasjonene var at noe slikt rett og slett var umulig. Hvite ville aldri bli redusert til minoritetsstatus, og det var meningsløst i det hele tatt å snakke om det.
I 1993 ble Bill Clinton innsatt som USAs president, og han kunngjorde for det amerikanske folk at «om litt mer enn 50 år vil det ikke finnes noen majoritetsrase i USA» [Avgangstale ved Portland State University i Portland, Oregon, 13. juni 1998]. Hans administrasjon forklarte at denne utviklingen var uunngåelig, og at den selvfølgelig kom til å bli til det beste for alle berørte. Vi står dermed overfor det som ser ut som en fullstendig holdningsendring: At USA blir overtatt av ikke hvite er umulig, kontra at denne overtakelsen er uunngåelig. Men legg merke til at disse to tilsynelatende motsatte standpunktene, rent praktisk, fungerer helt likt. Begge innebærer en oppfordring om å ikke gjøre noe. Først skulle vi ikke gjøre noe fordi det ikke var nødvendig. Deretter skulle vi ikke gjøre noe fordi ingenting kunne gjøres.
Burde det ikke i det minste ha eksistert en kort periode der de hvite faktisk var på vei mot minoritetsstatus i USA, men fortsatt kunne ha endret kurs ved å sette inn passende tiltak? Hvis man skal tro vår regjering, er svaret nei. USAs demografiske revolusjon gikk direkte fra å være utenkelig til å være uunngåelig den dagen Bill Clinton ble president.
Dette er en fullstendig umenneskelig lære. Livet er gitt mennesket for handlingens skyld, for arbeid og kamp, for å forsøke å etterlate en bedre verden til sine barn. Enhver som forsøker å overbevise deg om at din innsats er forgjeves, benekter en grunnleggende del av din menneskelighet og forsøker å føre en psykologisk krig mot deg. Ikke la dem lykkes. Hvordan verden ser ut i 2050, vil avhenge av hva vårt eget folk gjør fra nå og frem til da. Derfor kan jeg ikke komme med forutsigelser. På det meste kan jeg drøfte noen mulige scenarier. Det er det jeg nå vil forsøke å gjøre.
Det mest optimistiske scenariet for Europas og dets utløpernasjoners fremtid kunne innebære at vi lærer noen ting av våre estiske verter. Denne lille, men fredelige og velstående europeiske nasjonen styres etter en grunnlov som blant sine formål oppgir å «garantere bevaringen av den estiske nasjonen, språket og kulturen gjennom tidene». Den omtaler det estiske folkets rett til nasjonal selvbestemmelse som «uutslettelig», og beskriver den estiske staten som «et løfte til nåværende og fremtidige generasjoner» av estere. Jeg er blitt fortalt at Estland er det eneste landet i dagens Europa som uttrykkelig har nedfelt evig nasjonal selvoppholdelse i sin grunnlov.
Landets lovgivere var kloke som gjorde dette. En gang i tiden kunne det ha vært overflødig, for slike holdninger ble vanligvis tatt for gitt. Salus populi suprema lex, som den romerske taleren Cicero uttrykte det: «Folkets overlevelse (eller frelse) er den høyeste lov.» Nasjonens overlevelse er et mer grunnleggende prinsipp enn for eksempel demokrati. En nasjon må eksistere før spørsmålet om hvilken styreform den skal ha, kan være meningsfullt. Dette er ikke bare et teoretisk poeng. Mange europeiske land holder fremdeles mer eller mindre frie og rettferdige valg, men partiene som blir gjenvalgt, arbeider bevisst for den demografiske fortrengningen av den nasjonen som valgte dem. Under slike omstendigheter har jeg vanskelig for å se verdien av demokrati. Folkets kontroll over myndighetene er et middel til nasjonal selvbestemmelse. Når den i stedet blir forvrengt til et middel for nasjonalt selvmord, mister den enhver berettigelse. Ja, vi burde spørre oss om ikke denne moderne forvrengningen av demokratiet peker på en alvorlig svakhet ved systemet som ikke var forutsett da det ble innført.
Hvis jeg derfor skulle utforme min utopi for 2050, ville jeg se for meg en verden der alle europeiske og europeisk grunnlagte nasjoner gjorde selvoppholdelse til sitt bevisste mål, sterkt begrenset videre innvandring og oppmuntret til en human tilbakeføring av afrikanske og asiatiske innvandrere. De som forteller oss at dette er umulig, fører ganske enkelt en psykologisk krig mot oss. Det ville være fullt gjennomførbart dersom viljen til å gjennomføre det var tilstrekkelig utbredt, selv om det utvilsomt ville ta tid. Hindringene er ikke materielle eller praktiske, men åndelige. Vårt folk har mistet troen på seg selv, og ingen valgseier vil endre det. Bare en åndelig fornyelse av vår sivilisasjon kan på sikt endre det politiske landskapet. Mitt største ønske for årene frem mot 2050 er å se en slik fornyelse av den europeiske ånden komme godt i gang.
Jeg beklager å måtte rapportere at situasjonen i mitt eget land er alarmerende. USA ble grunnlagt som en republikk, men et republikansk styresett forutsetter et samlet folk. En republikansk grunnlov fastsetter spillereglene for konkurranse mellom lojale medlemmer av nasjonen som har ulike oppfatninger av hva som tjener fellesskapets beste. Derav begrepet en lojal opposisjon. Når ulike politiske programmer blir erstattet av konkurrerende og gjensidig fiendtlige stammer som mangler enhver overordnet lojalitet til helheten, blir et republikansk system ubrukelig. Dette punktet er nå nådd i USA. Den styrende eliten er fiendtlig innstilt til flertallet av europeisk avstamning blant dem den styrer, og den sier nå dette åpent. Noen kaller resultatet amerikansk kommunisme, og det finnes faktisk likhetstrekk med den tidlige sovjetkommunismen.
Den politiske ideologien eliten bruker for å rettferdiggjøre sin makt, er selvsagt ikke identisk med den Lenin og bolsjevikene stod for for hundre år siden, men det finnes betydelige overlappinger. Den fransk-jødiske filosofen Alain Finkielkraut har beskrevet dagens antirasisme som «det tjueførste århundrets kommunisme». Jeg mener han har rett. «Antirasisme» hevder å ha som mål å sikre rettferdighet for alle rasegrupper, og dermed fortjene støtte fra alle anstendige og fornuftige mennesker. Men dette er som å si at kommunismen hadde som mål å beskytte arbeiderne mot utbytting fra grådige fabrikkeiere. Vi finner den samme totale avstanden mellom ideologiens ytre moralske appell og den mørke politiske virkeligheten den tjener til å skjule.
Antirasisme ligner også kommunismen ved at den trosser visse grunnleggende og uforanderlige sider ved menneskets natur. På samme måte som kommunismen ignorerte menneskers økonomiske egeninteresse, er antirasismen bygget på å ignorere eller undertrykke våre stammelojaliteter. Disse er en forlengelse av familiebåndene og tjener den samme evolusjonære funksjonen, nemlig å hjelpe svake individer med å overleve i en likegyldig eller fiendtlig verden. Med utgangspunkt i slike naturlige følelser fremmet den tradisjonelle morallæren patriotisme som en dyd, eller lojalitet til den stammen man er født inn i, en lojalitet som om nødvendig skulle strekke seg til selvoppofrelse. Antirasistisk ideologi har som mål å overbevise mennesker av europeisk avstamning, og bare dem, om at en slik lojalitet i virkeligheten er den mest utilgivelige av alle moralske feil. Den ideelle antirasisten forventes å dyrke fullstendig likegyldighet overfor sin egen stamme, til det punkt at han foretrekker andre grupper fremfor sin egen når han blir bedt om det. Selv innen våre egne dissidente miljøer frykter jeg at mange ikke fullt ut forstår hvilken svimlende omveltning i moralsk tenkning dette representerer. Kanskje er det bare overgangen fra hedendom til kristendom på 300 tallet e.Kr. som kan sammenlignes med den. Dette er en revolusjon som blir presset på oss av mennesker som utmerker seg både ved sin egen sterke stammelojalitet og ved nøye vedlikeholdte historiske nag mot oss. Den etterlater den vestlige mannen forsvarsløs i en konkurransepreget verden, og det er nettopp dens hensikt.
Til tross for all sin snakk om toleranse og berikelse, tjener antirasisme, som alle politiske ideologier, til å rettferdiggjøre noen menneskers herredømme over andre, nærmere bestemt ulike ikke europeiske gruppers, og noen få nyttige hvite sosiopaters, herredømme over europeere. I USA blir antirasistisk propaganda i stor utstrekning formidlet til befolkningen av alle raser gjennom statlige skoler, nyhetssendinger og den såkalte underholdningsindustrien. Vanlige temaer er drapene på amerikanske urfolk, slavegjøringen av afrikanere og Holocaust. Ved første øyekast kan antirasister virke dypt opptatt av historisk urett, men ser man nærmere etter, viser det seg at interessen deres er svært selektiv. Hele historien om kommunismen på 1900 tallet blir for eksempel ignorert. Hollywood lager ingen filmer om den. Offentlige skoler underviser ikke om den. Da kommunismen brøt sammen omkring 1990, hadde de fleste yngre amerikanere ingen anelse om hva all oppstandelsen dreide seg om. Ingenting av dette er tilfeldig. Alt skyldes at den antirasistiske ideologien som i dag dominerer Vesten, er kommunismens rettmessige arvtaker, og blir fremmet av de samme typene mennesker.
Den rådende ideologien er bare opptatt av historiske forbrytelser der det er mulig å få det til å se ut som om europeere var de eneste skyldige, enten de faktisk var det eller ikke. Slaveri har åpenbart blitt praktisert over hele verden, men for antirasismen er det bare europeeres slavegjøring av afrikanere som er av interesse. Målet med slik propaganda er ikke historisk forståelse, men å dyrke hat og bitterhet mot vårt folk, og skyldfølelse og skam blant oss selv. Dette har hatt betydelig gjennomslag. Rasemotivert kriminalitet mot hvite er nå et alvorlig problem i USA, men kan ikke diskuteres fritt offentlig. Hvit selvforsvar blir i enkelte tilfeller straffeforfulgt. Man hører også historier om barn som kommer gråtende hjem fra skolen, utrøstelige fordi de er hvite, eller om unge hvite kvinner som nekter å omgås hvite menn fordi de mener det ville være umoralsk å sette et hvitt barn til verden. Slike avvik er tegn på alvorlig psykisk mishandling, men denne mishandlingen har den amerikanske statens fulle støtte.
Amerikanernes historiske monumenter blir systematisk skjendet og ødelagt, og de antirasistiske aktivistene som står bak dette, nyter straffrihet. Noen ganger forstår ikke det lokale politiet dette og foretar arrestasjoner, men innen 24 timer får de ordre direkte fra Washington om å løslate de skyldige uten siktelse. Avisene omtaler ikke dette fenomenet, men det har blitt kjent gjennom muntlig overlevering.
Det er ikke lenger mulig å yte effektiv motstand mot dette regimet gjennom valgpolitikk. Valg blir ganske enkelt manipulert der det er nødvendig, og de som protesterer, blir fengslet. De best informerte hvite retter nå sine anstrengelser mot å trekke seg mest mulig bort fra systemet gjennom hjemmeundervisning og boikott av fiendtlige selskaper. Nylig, og dette finner jeg sjokkerende, har enkelte amerikanere i stillhet begynt å interessere seg for å dyrke sin egen mat igjen. Men hvis historien er en veiviser, vil de som bare ønsker å bli latt i fred, ikke bli det. De vil sannsynligvis ende opp i samme situasjon som de såkalte kulakkene under sovjetkommunismen.
Regimet i Washington planlegger for tiden å innføre en digital sentralbankvaluta som vil gi myndighetene mulighet til å overvåke alle amerikaneres økonomiske aktiviteter ned til minste detalj, og til å konfiskere formuen til dem som ikke samarbeider, med et tastetrykk. Dette er en makt Lenin bare kunne ha drømt om, og de fleste amerikanere vet ikke engang hva som er i ferd med å skje.
Så ja, den politiske situasjonen i USA i dag er dyster, utvilsomt den verste den har vært i min levetid. Men som jeg sa innledningsvis, tror jeg ikke på historisk uunngåelighet. Noen av dagens regimets overtramp ser mer ut som uttrykk for desperasjon enn for misbruk av en makt de føler seg trygge på. Siden Donald Trump trådte frem, har våre herskere blitt smertelig klar over at de ikke har støtte fra flertallet av amerikanerne. De slipper i panikk inn utenlandske lovbrytere for å kompensere for sin svakhet i antall. Nylig har det også kommet frem at regimet har vært tungt involvert i ulovlig sensur av amerikaneres kommunikasjon på internett. For våre herskere er politikken nå et kappløp med tiden for å gjøre makten deres uangripelig før flertallet av amerikanere med europeisk avstamning rekker å organisere effektiv motstand. De frykter hvite dissidenter mer enn vårt nåværende antall eller vår innflytelse skulle tilsi, fordi de forstår at folkemeninger kan endre seg raskt i tider med økonomisk uro. Og tegn på økonomisk tilbakegang finnes overalt i USA i dag. Veier og jernbaner blir ikke lenger vedlikeholdt på en tilfredsstillende måte. Amerikanere har problemer med å ha råd til dagligvarer eller å fylle drivstoff på bilene sine. Oppsparte midler blir gradvis uthult av regjeringens bevisste inflasjonspolitikk. Til tross for alt arbeidet vi dissidenter har gjort for å svekke regimets troverdighet, har det vist seg å ha langt mindre betydning enn regimets egne feil.
Vårt folk har en tendens til å være godmodig og tilbakeholdent med å tenke det verste om andre. Det er en av våre svakheter. Noen mener dette skyldes en evolusjonær historie preget av samarbeid i kampen mot naturen, i motsetning til den stammerivaliseringen som har preget andre regioner. Hvis det er riktig, har en slik historie ikke forberedt oss godt på utfordringene ved multikulturalismen. De fleste europeere har vært sene med å innse at de allerede befinner seg i en kamp. For dette kan vi ikke skylde på våre motstandere. Hver gang de kaller oss hatefulle eller hvite supremasister, gjør de mer enn vi med rimelighet kunne forvente for å vekke vårt folk til bevissthet om sin virkelige situasjon og oppildne dem til motstand. Ethvert nederlag på dette området kan bare tilskrives oss selv.
Vi er, på samme måte som våre fiendtlige og illojale herskere, med i et kappløp mot tiden. Innen 2050 kan spørsmålet allerede være avgjort om vi skal fordrive fiendene fra vår midte eller underkaste oss rollen som kulakker under et nykommunistisk regime som gjør oss til syndebukker for at det ikke klarer å skape et utopisk samfunn for alle andre. Uansett hvor vanskelig vår situasjon måtte se ut, vet vi at vårt folk tidligere har seiret under enda større motgang. Jeg har lenge funnet inspirasjon i kampen til den russiske patrioten Aleksandr Solzjenitsyn. Store deler av Gulag-arkipelet, hans rystende avsløring av Sovjetunionens system med tvangsarbeidsleirer, ble skrevet her i Estland, hvor forfatteren skjulte seg for de kommunistiske myndighetene. Det var vinter, med temperaturer helt ned mot tretti kuldegrader, og Solzjenitsyn ble holdt i live og satt i stand til å fortsette arbeidet sitt takket være hjelpen fra noen modige estiske venner. Det er ikke lett for oss å forestille oss hvor håpløs situasjonen må ha virket den gangen, én mann mot hele Sovjetunionens maktapparat. Likevel holdt Solzjenitsyn fast ved oppgaven sin og levde faktisk lenge nok til å se sine motstanderes fall. Dette må virkelig være et eksempel på det Bibelen kaller «tro som kan flytte fjell», og noen av oss kan bli kalt til å utvise en tilsvarende heroisk tro før vår egen seiersdag kommer.
Jeg tror at en eller annen form for krise er på vei. Våre herskere forvalter en flere tusen år gammel sivilisasjon som de er uskikket til å bære ansvaret for, og hvis storhet de ikke engang begynner å forstå røttene til. I stedet for en slik forståelse har de bare en hastig sammensatt antirasistisk ideologi av nyere dato, som ikke engang har marxismens intellektuelle tyngde. De kommer aldri til å skifte kurs eller revurdere det de gjør. Mennesker hvis sinn er besatt av en ideologi, er som bilførere som forsøker å styre en bil uten bremser og uten ratt. Deres eneste reaksjon på vanskeligheter er å trykke hardere på gasspedalen, mer innvandring, flere fordeler til fiendtlig innstilte utlendinger, mer skyld og skam for hvite, flere regler som begrenser ytringer for å bringe kritikere til taushet, mer av alt det de allerede gjør. Alt dette fører bare flere av vårt folk over på vår side og bringer kriseøyeblikket nærmere. Vi kommer til å få vår mulighet. Selv om vi ikke kan forutsi nøyaktig når den vil komme eller hvordan den vil se ut, kan vi forberede oss på den allerede i dag. I 2050 håper jeg at våre seirende barn vil se tilbake på den historiske Tallinn-konferansen i 2023 som et vendepunkt i fornyelsen av vårt folk.
