Det endret ikke det det burde ha endret.
Jared Taylor, American Renaissance, 10. september 2026. Oversatt av Rabulisten.
Was 9/11 the attack that "changed everything"?
— American Renaissance (@realAmRen) September 10, 2026
It didn’t change what it should have. pic.twitter.com/v3HR3PVf3v
Denne videoen er tilgjengelig på Rumble, Bitchute, Odysee, Telegram og X.
Fredag er det 25 år siden angrepene 11. september. Jeg så på TV da det andre flyet traff, og jeg så tårnene kollapse.
Det var et sjokk, helt klart. Men andre var langt mer sjokkerte enn jeg var. President George W. Bush sa: «Det ble tydelig … at verden hadde endret seg.» Utenriksministeren hans, Colin Powell, sa det samme: «Verden har endret seg.» Baltimore Sun publiserte en artikkel dagen etter: «Alt endret seg i går.» Den britiske statsministeren Tony Blair sa at angrepene «endret alt». Selv nå hevder folk fortsatt at det var «dagen som endret verden».
Alt endret seg? Neppe. Og de tingene som burde ha endret seg, gjorde ikke det.
For 25 år siden var American Renaissance et månedlig nyhetsbrev, og angrepene var forsidesaken, med tittelen «Vil Amerika lære av 11. september?» Jeg ønsket at bare to ting skulle endre seg.
For det første trodde jeg at det at 19 arabere drepte 3 000 amerikanere, ville riste folk ut av forestillingen om at mangfold er en styrke. Jeg påpekte at denne gjengen med mordere hadde vært i landet i månedsvis, til tross for ulovlig innreise, opphold utover visumets gyldighet og all slags mistenkelig oppførsel, og at mange av dem ikke engang kunne snakke engelsk.
De vakte ingen oppmerksomhet fordi det allerede var millioner av arabere i landet, og de gled rett inn.
Jeg skrev dette: «Hvis landet på grunn av disse forferdelige angrepene klarer å rette et beregnende blikk mot kostnadene og fordelene ved å være vertskap for millioner av arabere, burde bunnlinjen, med røde tall og rent tap, reise spørsmål om andre grupper. Hva i all verden gjør kambodsjanere, nigerianere, guatemalanere, haitiere og alle de andre av nytte for landet?»
Jeg var så naiv. Jeg trodde skaden muslimske arabere hadde gjort, var så stor at det var åpenbart at vi ville ha det bedre uten dem, og at folk kanskje ville begynne å stille spørsmål ved andre nykommere. I stedet besøkte president W. et islamsk senter og fortalte oss at muslimer var fantastiske! «Islam er fred», sa han, og Amerika ville stoppe helt opp uten den: «Amerika har millioner av muslimer blant sine borgere, og muslimer yter et utrolig verdifullt bidrag til landet vårt.»
Angrepet som hadde endret «alt», endret ikke den blinde tilbedelsen av mangfold.
Det andre jeg håpet ville endre seg, var at amerikanere kanskje for alvor ville spørre seg hvorfor disse 19 mennene var villige til å sprenge seg selv i filler i forsøket på å drepe amerikanere. Men bare ni dager etter angrepet talte president Bush til et fellesmøte i Kongressen og sa noe bunnløst dumt.
«Amerikanere spør: ‘Hvorfor hater de oss?’ … De hater frihetene våre. De hater religionsfriheten vår, ytringsfriheten, friheten vår til å stemme og samles og være uenige med hverandre.»
Skal vi virkelig tro at Osama og gutta satt i hulene sine og tenkte: «Disse amerikanerne har for mye frihet. Vi bør drepe en haug av dem»?
Både før og etter angrepet forklarte bin Laden grunnene sine, mest konkret i sitt «Brev til det amerikanske folket». Wikipedia oppgir hans viktigste grunn: Amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten, særlig når det gjelder støtten til Israel.
Jeg husker at folk den gangen sa: «Det er ikke den egentlige grunnen. Du kan ikke tro et ord av det den terroristen sier.» Tvert imot, hvis noen går så langt for å få frem et poeng, kommer han til å være svært tydelig på hvorfor han gjorde det.
Men Bush og kompisene hans insisterte på at det var fordi vi er så fantastiske. Kongressen ga fra seg myndigheten til å erklære krig og stemte for å la presidenten drepe hvem han vil, når og hvor han vil, så lenge det er en del av krigen mot terror. Og du verden, det har vært mye dreping, særlig de anslagsvis 200 000 irakerne vi skjøt og sprengte i luften på grunn av masseødeleggelsesvåpen som ikke fantes, for ikke å snakke om moroa våre kvinnelige fengselsvakter hadde i Abu Ghraib.
Under Nürnbergprosessene etter andre verdenskrig hengte vi tyskere for en forbrytelse vi nettopp hadde funnet opp, kalt «å føre angrepskrig».
Hvis det noen gang har vært en angrepskrig, var det vår invasjon av Irak. Men selvfølgelig kommer ingen til å bli hengt for det, for man får lov til å gjøre slike ting når folk angriper en bare fordi man er fantastisk.
Så har vi lært noe? Ja og nei. Under sin første valgkamp i 2015 kunngjorde Donald Trump at han «ba om en total og fullstendig stans i muslimers innreise til USA inntil landets representanter kan finne ut hva som foregår».
Inntil landet fant ut hva som foregikk? Det hørtes ut som et permanent forbud.
Han fikk ikke noe i nærheten av et totalforbud, men han prøvde. Og i sin andre periode ønsket han et forbud mot 75 land, hvorav 29 hadde muslimsk flertall, men fikk Høyesteretts godkjenning for et forbud mot bare 39 land, hvorav 17 hadde muslimsk flertall.
Fra denne presidenten får vi ikke mer kliss om islam, fredens religion, og han har fått øynene opp for ideen om å se på land ett etter ett og si: «Vi vil ikke ha noen av disse menneskene.» Og det omfatter ikke-muslimske land, som Jamaica og Haiti.
Dette er et enormt gjennombrudd. Det er det stikk motsatte av at George W., med sin lave IQ, prøver å rettferdiggjøre å slippe inn mennesker som hater oss.
Men hva med å forstå hvorfor muslimer ikke liker oss, og holde oss unna den typen krig vi hengte nazister for? Enhver demokrat ville ha vært bedre. Vi er nå seks måneder inne i en krig som skulle ha endt etter et par uker med «betingelsesløs kapitulasjon».
Til en pris av 40 milliarder dollar, 18 døde, hundrevis av sårede og tapte fly til en verdi av 7 milliarder dollar.
Merkelig nok er det demokratene som nå forstår faren ved de forpliktende alliansene som George Washington advarte oss mot.
Bare 8 prosent av demokratene støtter angrepene på Iran, mens hele 69 prosent av republikanerne gjør det.
Til republikanernes ros skal det likevel sies at de snubler seg frem mot en mer realistisk forståelse av at vi ikke alle er like.
Jeg kaller dette fremgang, av et slag. Demokratene og republikanerne hater selvfølgelig hverandre så mye at vi bare får et halvt brød med hver av dem. Likevel ser jeg langt større potensial for forbedring hos republikanerne. Når Trump og hans ettergivenhet overfor Israel er borte, kan partiet dytte oss i retning av en politikk som virkelig setter Amerika først, og hjelpe oss med å gjenoppbygge et land som er egnet for hvite mennesker.
