En ny analyse påpeker at masseinnvandring ikke kan løse den demografiske krisen i vestlige land. Allerede i en rapport fra 2000 advarte FN om at såkalt «replacement migration» ville kreve enorme innvandringsnivåer for å opprettholde forholdet mellom arbeidere og pensjonister, noe som i praksis fremstår som matematisk og politisk urealistisk.
En ny analyse av demografiske og økonomiske data av The fiscal historian påpeker at masseinnvandring ikke kan løse den aldrende befolkningen i vestlige land, til tross for at dette ofte presenteres som hovedstrategien av politikere i Europa og Nord-Amerika. Ifølge analysen er problemet ikke først og fremst politisk eller kulturelt, men matematisk.
I de fleste industrialiserte land har fødselsratene i flere tiår ligget under reproduksjonsnivået. Samtidig lever folk lenger. Resultatet er at forholdet mellom yrkesaktive og pensjonister stadig blir svakere.
I 1960 var det i mange vestlige land rundt fem arbeidere for hver pensjonist. I dag er forholdet nærmere tre til én. Innen 2050 forventes tallet å falle til under to arbeidere per pensjonist i mange land. I enkelte land, som Japan, Sør-Korea og Italia, kan forholdet bli nær én til én.
Dette skaper et alvorlig press på velferdsstater som er bygget på at mange yrkesaktive finansierer pensjoner, helsevesen og trygdeordninger for en relativt liten gruppe eldre.
Innvandring presenteres som løsning
For å motvirke utviklingen har mange regjeringer valgt å øke innvandringen. Tanken er at unge innvandrere skal bidra til arbeidsstyrken, betale skatt og dermed finansiere velferdssystemene.
Canada har de siste årene ført en svært ekspansiv innvandringspolitikk med over 500.000 nye innvandrere årlig. Flere europeiske land har også økt innvandringen betydelig, mens selv Japan, som tradisjonelt har hatt svært lav innvandring, vurderer lignende tiltak.
FN lanserte begrepet «replacement migration»
Ideen om å bruke innvandring for å kompensere for fallende fødselstall har også vært diskutert i internasjonale organisasjoner. I år 2000 publiserte FNs befolkningsavdeling rapporten Replacement Migration: Is It a Solution to Declining and Ageing Populations?
Rapporten analyserte hvor mye innvandring som i teorien måtte til for å stabilisere befolkningstall og opprettholde forholdet mellom arbeidere og pensjonister i ulike land.
Konklusjonen var oppsiktsvekkende. For å opprettholde dagens forhold mellom yrkesaktive og pensjonister i EU ville det ifølge FN kreves hundrevis av millioner nye innvandrere i løpet av dette århundret. For enkelte land ville befolkningen måtte mangedobles.
Rapporten understreket derfor selv at slike nivåer av innvandring ville være politisk, sosialt og praktisk svært vanskelige å gjennomføre.
«Matematikken går ikke opp»
Den nye analysen peker på det samme grunnproblemet: selv om innvandring kan øke arbeidsstyrken på kort sikt, blir også innvandrerne eldre over tid.
Dermed oppstår et nytt behov for enda flere innvandrere i neste generasjon for å opprettholde forholdet mellom arbeidere og pensjonister. Resultatet blir en stadig voksende spiral der hvert tiår krever større innvandring enn det forrige.
Ifølge analysen gjør dette modellen matematisk ustabil. Etter hvert vil antallet mennesker som må importeres til arbeidsmarkedet bli så stort at det ikke er realistisk å gjennomføre.
En utsatt velferdsmodell
Konklusjonen er at innvandring kan forsinke den demografiske krisen, men ikke løse den permanent. Når også innvandrere blir eldre, vender de samme problemene tilbake.
Dermed står mange vestlige land overfor et vanskelig valg: enten reformere velferdssystemene som ble bygget i en tid med langt yngre befolkninger, eller finne andre måter å håndtere den demografiske utviklingen på.
Demografisk aldring beskrives av mange forskere som en av de største økonomiske utfordringene for industrialiserte land i det 21. århundre.
