Anakin og det keiserlige blodopprøret

Styr deg selv og galaksen.

Av Constantin von Hoffmeister. 3. november. Oversatt av Rabulisten.

De ga Anakin Skywalker et lyssverd og kalte ham fri. De trente ham til å drepe og kalte ham sivilisert. De krevde hans styrke, hans lojalitet, hans liv. Men kjærlighet? Ekteskap? Barn? En fremtid? Forbudt. Jediene ville ha en kriger uten familie, en helt uten ambisjoner, en mann uten egen vilje. Han kunne beseire hærer, men kunne ikke åpent omfavne sin kone. Rådet kalte dette visdom. Republikken kalte det fred. Anakin skulle knele for en samling aldrende prester som fryktet alt de ikke lenger kunne bli. Han skulle takke dem for privilegiet det var å gi fra seg livet sitt.

Jedirådet er en kirkegård med meninger. Medlemmene sitter i sirkler, gjentar eldgamle formler og forveksler sin avmakt med opplysning. De frykter Anakin fordi han er ung, begavet, sulten, levende. Det galaktiske senatet er en annen kirkegård, bare større og dyrere. Politikere debatterer mens verdener kollapser. Byråkrater produserer forskrifter mens sivilisasjonen går i oppløsning. Republikken har blitt en maskin som belønner middelmådighet og straffer storhet. Dens moderne motstykke krever at unge menn aksepterer uoverkommelige boligpriser, økonomisk utrygghet, masseinnvandring og ødeleggelsen av det tradisjonelle familielivet, samtidig som de hyller visdommen til dem som er ansvarlige. Adlyd. Konsumer. Be om unnskyldning. Dø. Fremtiden tilhører alle unntatt dem som forventes å bygge den.

Les også:  Den store utskiftningen som forbrytelse (IV. Er den demokratisk?)

Anakin vil ha noe enkelt. Padmé. Barn. Et hjem. En skjebne. Jediene ber ham gi avkall på sine bånd. Republikken krever hans ofre, men tilbyr ham ingenting som er verdt å arve. Han besitter ekstraordinære krefter, men forblir underordnet menn hvis største prestasjon er deres evne til å bevare sin egen autoritet. Hans sinne er sinnet til en generasjon som vokste opp med løfter om muligheter og fikk overlevert en sivilisasjon i forfall. Systemet frykter hans ambisjoner fordi det ikke har bruk for storhet annet enn som et redskap for sin egen overlevelse.

Så dukker Palpatine opp. Ingen prekener om ydmykhet. Ingen rådsmøter. Ingen teatralsk ærbødighet for institusjoner som kollapser. Han snakker om makt, suverenitet, seier og forvandling. Han forstår at Republikken ikke kan reddes fordi Republikken selv har blitt sykdommen. Dens lover beskytter handlingslammelse. Dens prosedyrer helliggjør korrupsjon. Dens voktere forsvarer sine privilegier mens galaksen brenner. Palpatine tilbyr det eneste Senatet ikke kan frembringe: en beslutning. Republikken har brukt opp sine unnskyldninger. Imperiet vil ikke forhandle med dens lik.

Les også:  Den store utskiftningen som forbrytelse (IV. Er den demokratisk?)

Og Imperiet reiser seg. Stjernedestroyere sluker stjernene. Keiserlige legioner marsjerer under enorme bannere. Stål. Ild. Disiplin. Senatets endeløse stemmer forsvinner under tordenen fra én suveren vilje. Imperiet besitter det Republikken har mistet: enhet, retning, autoritet og motet til å innføre orden. Dets enorme flåter er monumenter over politisk ambisjon. Dets militære arkitektur er det fysiske uttrykket for en sivilisasjon som nekter å be om unnskyldning for sin egen styrke. Hver stjernedestroyer er et svar på tusen parlamentariske taler. Hver keiserlige formasjon er en fornærmelse mot den gamle Republikkens uorden.

Det er derfor unge menn på høyresiden i økende grad beundrer Det galaktiske imperiet. De er utmattet av politikere som forveksler overgivelse med diplomati og svakhet med dyd. De ser vestlige regjeringer som er ute av stand til å forsvare grenser, sikre velstand eller legge til rette for familieliv. Så ser de Imperiet. Enorme flåter. Disiplinerte hærer. Et suverent sentrum. En sivilisasjon som vet hvordan den skal dominere. Dets fremtoning tilbyr noe deres egne samfunn har forlatt: synet av makt som utøves uten skam.

Darth Vader blir symbolet på denne avvisningen. En slave fra Tatooine stiger opp til å bli en av de mest fryktede mennene i galaksen. Hans evner kan ikke holdes innenfor jedienes fryktsomme læresetninger. Hans ambisjoner kan ikke overleve innenfor den republikanske dydens trange grenser. Den svarte rustningen er fryktinngytende, men den er også storslått. Den lydige lærlingen er borte. I hans sted står en keiserlig kriger hvis nærvær får hele rom til å stilne. De gamle mestrene ønsket underkastelse. De skapte en fiende. Imperiet ga hans ekstraordinære krefter en plass i sitt hierarki.

Les også:  Den store utskiftningen som forbrytelse (IV. Er den demokratisk?)

Den politiske betydningen er umiskjennelig. Demokratiet har sluttet å imponere unge menn som forbinder det med korrupsjon, forfall og endeløse unnskyldninger. Prosedyre er ikke prestasjon. Debatt er ikke skjebne. Valg er ikke storhet. Tilbedelsen av institusjonelle prosesser har blitt enda en religion for samfunn som er ute av stand til å forestille seg sin egen fornyelse. Hierarki, suverenitet, militærmakt og keiserlig enhet vender tilbake som alternativer til den utmattede republikanske forestillingsverdenen. Imperiet representerer muligheten for at sivilisasjonen igjen kan organiseres rundt autoritet, disiplin og historisk ambisjon, fremfor den endeløse forvaltningen av sin egen oppløsning.

Republikken snakker mens galaksen brenner. Imperiet bygger flåter. Republikken tilber prat. Imperiet skaper historie. Og Anakin Skywalker velger den siden som fortsatt tror at historien kan erobres.

Republikken er død. Lenge leve Imperiet.

Avatar photo

Om skribenten: Leserinnlegg

Skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Aktuelt nå