En ny rapport bestilt av det amerikanske helsedepartementet finner en tydelig statistisk sammenheng mellom støtte til kjønnsbekreftende ideer, venstreautoritære holdninger og vilje til å rettferdiggjøre politisk vold.
Rapporten har tittelen Where the Clinic Meets the Movement: Does Gender Ideology Arm Left-Wing Authoritarian Psychology? Den er bestilt av det amerikanske helsedepartementet, Department of Health and Human Services, HHS.
Forfattergruppen består av Ohad Fedida, Danit Finkelstein og professor Lee Jussim ved Rutgers University, Colin Wright ved Manhattan Institute og Joel Finkelstein ved Network Contagion Research Institute.
Forskerne undersøkte om sterk støtte til det de omtaler som «kjønnsideologi», henger sammen med venstreautoritarisme og aksept for politisk vold. Undersøkelsen omfattet 1 208 amerikanske voksne.
Resultatene viser at personer som ga sterk støtte til kjønnsbekreftende påstander, i gjennomsnitt også fikk høyere utslag på en etablert skala for venstreautoritarisme. De var dessuten mer tilbøyelige til å rettferdiggjøre vold mot flere politiske mål.
Rapporten sier likevel ikke at transpersoner er mer voldelige enn andre. Den undersøker holdningene til et bredt utvalg amerikanske voksne, ikke kriminalitet eller vold utført av transpersoner.
Utviklet ny skala for kjønnsideologi
Forskerne utviklet en skala som fikk navnet Clinical Gender Affirmation Scale, forkortet CGAS. Skalaen skulle måle hvor sterkt deltakerne støttet sentrale kjønnsbekreftende påstander.
Spørsmålene var basert på veiledere og offisielle standpunkter fra American Psychological Association, American Psychiatric Association, World Professional Association for Transgender Health og American Academy of Pediatrics.
Deltakerne tok stilling til fem påstander:
At manglende bekreftelse av en transpersons kjønnsidentitet øker risikoen for alvorlige psykiske plager, at mennesker bør støttes i å uttrykke en transidentitet, at bruk av et selvvalgt navn er en nødvendig form for støtte, at bruk av foretrukne pronomen er nødvendig, og at foreldre bør støtte barns utforskning av en transidentitet.
Svarene ble gitt på en skala fra én til syv. Skalaen hadde svært høy intern konsistens, med en alfaverdi på 0,95. Det betyr at de fem spørsmålene i stor grad målte den samme underliggende holdningen.
Forskerne bruker begrepet «kjønnsideologi» om denne samlingen av påstander. Dette er rapportforfatternes egen begrepsbruk.
Målte venstreautoritarisme
Deltakerne svarte også på 13 spørsmål fra en tidligere utviklet skala for venstreautoritarisme.
Skalaen måler blant annet fiendtlighet mot personer som blir oppfattet som undertrykkere, støtte til sensur ovenfra og et ønske om å bryte ned tradisjonelle samfunnsordninger.
Blant påstandene var at rike mennesker bør fratas eiendeler og status, at den etablerte ordenen må erstattes med alle nødvendige midler, at gammeldagse verdier må avskaffes, og at myndighetene bør kunne stenge høyreorienterte nettsteder.
En annen påstand var at det er viktigere å fjerne ulikhet enn å beskytte den såkalte retten til ytringsfrihet.
Forskerne fant en korrelasjon på 0,54 mellom støtte til kjønnsbekreftende påstander og venstreautoritarisme. Sammenhengen var statistisk tydelig.
Enda sterkere var sammenhengen mellom venstreautoritarisme og støtte til å håndheve kjønnsbekreftende normer. Her var korrelasjonen 0,59. Troen på at et folkemord mot transpersoner pågår i USA, hadde en korrelasjon på 0,44 med venstreautoritarisme.
En regresjonsanalyse viste at CGAS forklarte 31,5 prosent av variasjonen i deltakernes resultater på skalaen for venstreautoritarisme. Dette betyr ikke at kjønnsideologien forårsaket denne variasjonen, men at de to målene hang nært sammen i utvalget.
Politisk tilhørighet forklarte ikke hele sammenhengen
En nærliggende forklaring kunne være at personer på den politiske venstresiden både støtter kjønnsbekreftende politikk og får høyere utslag på en skala som måler venstreautoritarisme.
Forskerne forsøkte derfor å kontrollere for deltakernes politiske plassering og alder.
Som ventet var politisk identitet den sterkeste enkeltstående forklaringen på støtte til kjønnsbekreftende standpunkter. Men venstreautoritarisme var fortsatt en selvstendig og statistisk tydelig faktor etter at forskerne hadde kontrollert for politisk tilhørighet.
Forskerne mener derfor at sammenhengen ikke bare kan forklares med at deltakerne var liberale eller venstreorienterte.
De skriver samtidig at CGAS ser ut til å fange opp både vanlig venstreliberal politisk identitet og en mer autoritær del av den politiske venstresiden.
Undersøkte støtte til seks former for politisk vold
Deltakerne ble også spurt om i hvilken grad seks forskjellige voldshandlinger kunne rettferdiggjøres.
Disse var drapet på Charlie Kirk, et drap på Donald Trump, drapet på UnitedHealthcare-direktøren Brian Thompson, ildspåsettelse mot bygninger som tilhører immigrasjonsmyndigheten ICE, skadeverk mot eiendommene til rike mennesker og vold mot politiet.
Svarene ble gitt på en skala fra «ikke i det hele tatt rettferdiggjort» til «fullstendig rettferdiggjort».
Venstreautoritarisme hadde en positiv sammenheng med støtte til samtlige seks handlinger. Korrelasjonene lå mellom 0,47 og 0,54.
Støtte til kjønnsbekreftende ideer hadde svakere, men fortsatt statistisk tydelige sammenhenger med alle de seks voldshandlingene. Her lå korrelasjonene mellom 0,23 og 0,35.
Den sterkeste sammenhengen for CGAS gjaldt et drap på Donald Trump, med en korrelasjon på 0,35. Deretter fulgte ildspåsettelse mot ICE-bygninger med 0,34 og drapet på Charlie Kirk med 0,31.
Sammenhengen besto etter politisk kontroll
Forskerne gjennomførte deretter flere analyser hvor de kontrollerte for deltakernes politiske identitet.
Venstreautoritarisme var fortsatt en tydelig forklaringsfaktor for støtte til alle de seks voldshandlingene. De standardiserte koeffisientene lå mellom 0,53 og 0,66.
Vanlig politisk plassering hadde en svakere og mindre konsekvent sammenheng. Den var knyttet til støtte for fire av handlingene, men ikke til støtte for drapet på Charlie Kirk eller vold mot politiet.
CGAS var også en selvstendig forklaringsfaktor for støtte til alle de seks voldshandlingene etter at politisk identitet var tatt med i analysen. Koeffisientene lå mellom 0,19 og 0,42.
Sammenhengen var sterkest for rettferdiggjøring av drapet på Charlie Kirk. Her var CGAS en klart sterkere faktor enn vanlig politisk plassering.
Rapporten analyserte venstreautoritarisme og CGAS i separate modeller sammen med politisk identitet. Studien viser derfor ikke at de to faktorene forklarer voldsstøtte uavhengig av hverandre. Den viser at begge beholdt en sammenheng med voldsstøtte når forskerne kontrollerte for vanlig politisk plassering.
Oppfattet flere grupper som farlige
Rapportens vedlegg viser også at høy støtte til kjønnsbekreftende ideer hang sammen med en oppfatning av flere samfunnsgrupper og institusjoner som farlige for transpersoner.
Dette omfattet republikanere, høyreorienterte, kristne, politiet, kapitalismen, hvite nasjonalister, USAs høyesterett, menn, hvite mennesker og personer som ikke identifiserer seg som LHBTQ.
De sterkeste sammenhengene gjaldt oppfatningen av høyreorienterte, republikanere, Høyesterett og kristne som farlige.
Forskerne mener dette støtter teorien om at kjønnsideologien gir autoritære personer et kart over hvem som skal forstås som ofre, undertrykkere og legitime mål for tvang eller straff.
Wright kaller funnet sjokkerende
Colin Wright sa til New York Post at et av studiens mest interessante og kanskje mest sjokkerende funn var at støtte til kjønnsideologien så ut til å forsterke sammenhengen mellom autoritære holdninger og støtte til politisk vold.
Han mener en mulig forklaring er at ideologien deler samfunnet inn i bestemte offergrupper og undertrykkere, samtidig som motstand mot kjønnsbekreftende krav blir fremstilt som en alvorlig trussel.
Forskerne omtaler dette foreløpig som en mulig forklaring, ikke som et bevist årsaksforhold.
Rapportens hovedteori er at kjønnsideologien kan fungere som en ideologisk akselerator. Ifølge forfatterne kan den fortelle personer med autoritære tilbøyeligheter hvem fienden er, hvorfor situasjonen er akutt, og hvorfor maktbruk kan fremstilles som legitim.
Viktige begrensninger
Rapporten bygger på en tverrsnittsundersøkelse. Alle opplysningene ble samlet inn på omtrent samme tidspunkt, og studien kan derfor ikke fastslå hvilken vei påvirkningen går.
Det kan være at støtte til kjønnsideologien styrker autoritære holdninger. Det kan også være at personer som allerede har venstreautoritære holdninger, lettere trekkes mot kjønnsbekreftende ideer. En tredje mulighet er at andre, ikke målte forhold påvirker begge deler.
Forskerne skriver uttrykkelig at datamaterialet er forenlig med alle tre forklaringene.
Utvalget ble rekruttert gjennom nettplattformen CloudResearch Connect. Av 1 305 opprinnelige deltakere ble 97 fjernet på grunn av blant annet manglende oppmerksomhet, svært kort svartid, ufullstendige svar eller tegn på automatiserte besvarelser.
Det endelige utvalget besto av 51,2 prosent kvinner, 47,8 prosent menn og 1,1 prosent personer som identifiserte seg som transpersoner eller kjønnsavvikende. Gjennomsnittsalderen var 45,1 år.
55 prosent identifiserte seg som demokrater eller lente mot Demokratene, mens 27,2 prosent identifiserte seg som republikanere eller lente mot Republikanerne. 15,1 prosent var uavhengige uten tilknytning til et av partiene.
Rapporten oppgir ikke hvor stor andel av deltakerne som faktisk støttet hver voldshandling. Den presenterer korrelasjoner og regresjonsanalyser, men ikke tall som viser hvor utbredt slik støtte var i befolkningen.
Det fremgår heller ikke av dokumentet at rapporten er fagfellevurdert. Forskerne opplyser imidlertid at undersøkelsen og de planlagte analysene ble forhåndsregistrert i Open Science Framework før datainnsamlingen begynte.
Skal gjennomføre nytt eksperiment
Forskergruppen planlegger nå en ny studie med et eksperimentelt opplegg. Målet er å undersøke om eksponering for kjønnsbekreftende budskap faktisk påvirker autoritære holdninger og aksept for politisk vold.
Den foreliggende undersøkelsen blir omtalt som en innledende studie. Det planlagte eksperimentet skal fungere som en test av årsakshypotesen.
Inntil slike resultater foreligger, dokumenterer rapporten en klar sammenheng, men ikke et årsaksforhold.
Likevel mener forskerne at funnene bør tas alvorlig. De peker på at forskning på autoritarisme i flere tiår hovedsakelig har vært rettet mot den politiske høyresiden, mens tilsvarende holdninger på venstresiden har fått langt mindre oppmerksomhet.
Rapporten konkluderer med at venstreautoritære reaksjonsmønstre kan spres gjennom institusjoner som kliniske retningslinjer, faglige standarder og offentlig godkjent ekspertise. Det er nettopp denne mulige forbindelsen mellom kliniske anbefalinger, ideologisk håndheving og politisk radikalisering forskerne nå ønsker å undersøke nærmere.
